Foreldre i dag er dårlige forbilder

[Guava]

Det var mye rart på 80-90 tallet, men foreldre flashet ikke i den grad det gjøres nå.

Jeg tror vi er ganske laidback her i hus på de områdene som nevnes her, men det betyr ikke at det ikke får meg til å tenke en ekstra gang.
Jeg snakket med en gruppe ungdommer for en stund siden om virkelighetsbilder og sosiale medier. Det gav meg en vekker. Jeg tror det er lett å undervurdere impact av å skape "virkelighetsbilder" som er fjerne fra realiteten. Det er noe jeg også må være bevisst og kommunisere til ungene.

En annen ting er et ekstremt kjønnspress. Kjønnsrollene er snevre og foreldregenerasjonen er med på å legge premisser der. "Jeg er jente, men det er kanskje mer riktig av meg å kalle meg hen siden jeg ikke er som de andre." Det er sitat fra en ung tenåring. Da handler det ikke om å oppleve seg som hen, men om at båsene er for trange.

[Pappalille]

På grunn av at ting er mer transparent med så mange muligheter til å dele egen hverdag er det klart at ting virker mer ekstremt enn før, men at foreldrene i dag er dårligere enn før går jeg ikke med på uten videre. Aldri har det vært enklere å finne informasjon og utdanne seg selv, på godt og vondt. Vår tid har sine utfordringer sånn som andre tider hatt hatt sine, foreldrene er folk og folk er forskjellige, nå som før.

[Gaia]

Det er alltid spennende med unge voksne som generaliserer kraftig. Min reaksjon på et slikt innlegg er at jeg får lyst til å gi jenta en klem og spise kake med henne, uten å ta meg en løpetur etterpå. Det må være uendelig slitsomt å vokse opp med en mor som har et slikt fokus. Samtidig som motsatsen heller ikke er bra. Det barn og unge trenger er gode forbilder og å lære seg at moderasjon er nøkkelen.

[oslo78]

Nå øker jo psykiske problemer i aldersgruppen ungdommer kraftig da, så noe er det jo. Jeg tipper årsakene er for stor totalbelastning og at hver bit er nettopp det, en bit. Større krav på skolen (ekstremt annerledes enn da jeg vokste opp) mer fokus på utseende, kosthold og trening, større krav til renslighet (Hæ, barberer du ikke underlivet? Dusjer du ikke hver dag? som er kommentarer elever av meg har fått i SYVENDE) og orden (Unnskyld at det er så rotete her -når det ligger to aviser på bordet og en tallerken står på benken) - det kan bli for mye totalt selv om hver bit hver for seg ikke er så ille.

[Daisy]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Nå øker jo psykiske problemer i aldersgruppen ungdommer kraftig da, så noe er det jo. Jeg tipper årsakene er for stor totalbelastning og at hver bit er nettopp det, en bit. Større krav på skolen (ekstremt annerledes enn da jeg vokste opp) mer fokus på utseende, kosthold og trening, større krav til renslighet (Hæ, barberer du ikke underlivet? Dusjer du ikke hver dag? som er kommentarer elever av meg har fått i SYVENDE) og orden (Unnskyld at det er så rotete her -når det ligger to aviser på bordet og en tallerken står på benken) - det kan bli for mye totalt selv om hver bit hver for seg ikke er så ille.

Det er sikkert noe i det du sier, men jeg tror også det som skildres i denne artikkelen betyr noe når det gjelder psykiske problemer.

https://www.nrk.no/ytring/vaksiner-b...ker-1.13417073

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Daisy, her.

Det er sikkert noe i det du sier, men jeg tror også det som skildres i denne artikkelen betyr noe når det gjelder psykiske problemer.

https://www.nrk.no/ytring/vaksiner-b...ker-1.13417073

Som lærer er jeg overbevist om at den artikkelen har veeeeeldig rett.

[Guava]

Man kan jo velge å se ting ut fra dagens kunnskap også.
Det blir litt enkelt å si at "vi er bedre enn foreldre på syttitallet siden de røkte masse".
Jeg synes røyking er et eksempel på at kunnskap som kom fram ble tatt til etterretning og at positiv utvikling har skjedd.

Så finnes det andre områder hvor vi vet en hel masse i dag, men hvordan lar vi dette påvirke oss? Stappet vi fingre i ører og sier lalala eller tør vi å være motkultur når det gjelder?

Det var ganske tøft for en del på syttitallet å stå mot røykepress. De ble stemplet som mindre sosiale og utenfor i mange sammenhenger.
Utviklingen hadde gått tregere i riktig retning om ikke noen hadde stått mot.

Hvordan forholder vi oss til tilgjengelig kunnskap i den tiden vi lever i? Det er mer relevant synes jeg enn å tenke at vi er bedre enn røykende foreldre på syttitallet.

[Lavender]

Jeg leste den, og tenkte at slik er det i mange hjem. Om ikke akkurat slik, så grader og varianter av det. Jeg hadde en mor som sultet seg på tobakk og kaffe, og veide og veier fortsatt 10 kg mindre enn meg, det er, eller var 3 cm som skilte oss på høyden. I tillegg var hun svært opptatt av andres vekt, meg spesielt. Søsteren min er fyrstikk typen.

Det kommer ikke fra meg. Jeg er nøye på å ikke kommentere tykk,slank, passende klær og missnøye. Men jeg overhører søskene mine si i festlige lag med barn tilstede, at nå må de ut å løpe av seg kakene. Jeg ber de holde det inni seg. Det hadde vært fint om kvinner ikke snakket seg ned eller snakket slanking og metoder opp. I hvertfall ikke høyt foran barn eller på SoMe.

[Ru]

Jeg synes denne er verdt å lese, selv om jeg langt fra alltid er enig med forfatteren;
http://www.bt.no/btmagasinet/Jeg-bel...r-330216b.html

Sitat:

Som da jeg avsluttet en god løpeøkt med jenter på 10 og 11 år med å si at de måtte komme seg hjem, få på seg tørre klær og få i seg noe å spise. Så svarte en av dem: «Men er ikke hele poenget borte da?»

Jeg har vokst opp med en mor som stadig har vært på slankekur. Det har heldigvis ikke hatt noe innvirkning på hverken meg eller søsknene mine, jeg har aldri slanket meg i hele mitt liv. Ikke har jeg tenkt å begynne med det heller, selv om jeg har noen kilo til overs. Jeg er for glad i sjokolade.

Samtidig er det ikke mer enn en uke eller to siden tolvåringen kom med et utsagn om at han ikke kunne spise smør på skiven fordi da ble man tjukk. Dette er en tolvåring som er i motsatt ende av BMI-skalaen enn tjukk, og som trener håndball flere ganger i uken.
Jeg spurte hvor han fikk den ideen fra, og han hadde lært det på skolen, påstod han. Jeg fløy i flint, og endte opp med høytlesing fra anatomi og fysiologi-kroppen for å å få overbevist ungen om at barn som vokser trenger det meste - inklusive fett.
(Ungen elsker polarbrød med Nugatti, så det var jo virkelig beyond urimelig å bli bekymret for smøret. Og det fikk han også forklart. )

[millact]

Føler meg langt fra truffet. Normalt ryddig hus, ikke alltid så rent, trener ikke, går tur om jeg rekker det, tar meg på klær og grer håret.

[løve70]

Føler meg ikke truffet her heller. Jeg er andre generasjons sjuske, så huset vårt er langt fra strøkent.

Jeg trener masse, men spiser også kake Det hender at jeg slanker meg (et par kilo), men da med å spise mindre og sunnere. Er ganske sikker på at det ikke merkes av de andre i familien.

13 åringen snakker en del om kropp, men har egentlig ikke inntrykk av at det er presset på utseende og kropp som stresser henne mest - heller skole og karakterer

[Eia]

Selv synes jeg innlegget var bra, og ikke minst treffende, og at de fleste voksne kan ta til seg litt - også jeg.

Det gjelder jo ikke bare slanking, trening og spiseforstyrrelse. For eksempel tror jeg nok at jeg oppleves som litt for mye økofundamentalist/alt fra bunnen av/McDonalds-nekt etc. i heimen, og tenkte "ouch!" da jeg leste innlegget.

Pluss at det hjelper å lese slikt for å fortsette å være bevisst på hvordan vi prater om andre mennesker.

[Floksa]

Det er vi nok. Selv om vi ikke er det på akkurat de områdene som nevnes her.
Jeg sitter for mye på telefon/PC, er utrolig rotete og ustrukturert selv, jeg kjører av og til for fort og det hender jeg både banner og gir fingeren til andre trafikanter.
Og jeg har tatt mine barn i flere ganger å omtale både sittende og tidligere landbrukminsiter i svært lite pene ordelag

Vi prøver så godt vi kan, men det er klart det gipper. Og unger (mine vertfall) gjør som man gjør, ikke som man sier.

[My]

Oppvokst med en mor som stadig klaget på at hun var for tjukk (uten å gjøre noe særlig for å forandre på det, unttatt å ha noen korte, desperate perioder hvor hun spiste cottage cheese på brødskiva), og som ikke ville ta imot besøk om huset ikke var strøkent, har jeg alltid hatt mål om det stikk motsatte. Her er alle velkomne uansett hvordan det ser ut, og eventuelle problemer jeg har med kroppsfasongen min holder jeg for meg selv. Mannen trener for å bli bedre i ryggen, jeg trener nå og da, for å ikke visne helt (som jeg sier til ungene, hvis de lurer, siden jeg ikke sparker fotball eller løper og klatrer i friminuttene og har gym slik som dem). Det er ikke snakk om overdreven tidsbruk akkurat.

Men jeg har heller aldri følt dette massive presset fra sosiale media som folk snakker og skriver om, verken når det gjelder interiør, trening, utseende, matpakker eller adventskalendere. Jeg må visst være ganske robust. Eller uinteressert/lite oppdatert.

Men jeg utelukker ikke at jeg kan være dårlig forbilde på andre områder da. Vi har alle noe vi kan bli bedre på.

[Susse]

Jeg har vokst opp med en far som har blitt invalid av overvekten sin, og det har satt sine spor hos meg. Når jeg selv var i ferd med å gå i samme sporet måtte jeg ta tak! Det nekter jeg å si er negativt i forholdet ungene mine får til kropp. Jeg har gått ned i vekt og trener hard for å holde meg der. Sånn må det være, om de vil ha mammaen sin frisk og sunn. Det har faktisk minimalt med utseende å gjøre. Så sånndels føler jeg ikke at artikkelen er rettet mot meg, men jeg kjenner av og til på kritikk for at jeg prioriterer trening høyt. Det har sin grunn, og den grunnen har de faktisk ikke noe med.
Ungene mine har en mamma som har gått fra fredme til normalvekt + og har blitt blid, sover godt og har overskudd. Men som spiser litt sær mat, trener mye og rører ikke godt eller kaker. Sånn må det være. Sjuske er og blir jeg, dessverre. Der har jeg virkelig ikke noe jeg kan si jeg presser på ungene mine. Skolearbeid, lojalitet og punktlighet derimot er langt viktigere for oss enn et ryddig hus.

[ingling]

Jeg tenker at om jeg personlig føler meg truffet eller ikke er litt underordnet, for jeg tror at vi alle må tenke over disse tingene og være bevisst på hvordan vi kommuniserer med barna våre om kropp, utseende, trening og fasade. Og ikke bare våre egne barn, for den saks skyld. Jeg var ni første gang en lege kalte meg "litt tjukk". Jeg var ikke egentlig det, men det er for så vidt underordnet. Voksne må tenke seg om, foreldre eller ikke.

[Nextlife]

Opprinnelig lagt inn av ingling, her.

Jeg tenker at om jeg personlig føler meg truffet eller ikke er litt underordnet, for jeg tror at vi alle må tenke over disse tingene og være bevisst på hvordan vi kommuniserer med barna våre om kropp, utseende, trening og fasade. Og ikke bare våre egne barn, for den saks skyld. Jeg var ni første gang en lege kalte meg "litt tjukk". Jeg var ikke egentlig det, men det er for så vidt underordnet. Voksne må tenke seg om, foreldre eller ikke.

Jepp.
Jeg begynte et slags forsvarsinnlegg for min ryddetrang og for å si noe om mangelen på slankekurer og tilstedeværelsen av seterrømme og helmelk i heimen her, men det er jo underordnet i diskusjonen.
Å forholde seg til at unger og ungdom nå for tiden er under et helt enormt press og møter helt syke forventninger til kropp, utseende, prestasjoner, ja alt mulig,- det må vi alle ta innover oss og jobbe mot å balansere, og hjelpe de til å stå i mot.

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av ingling, her.

Jeg tenker at om jeg personlig føler meg truffet eller ikke er litt underordnet, for jeg tror at vi alle må tenke over disse tingene og være bevisst på hvordan vi kommuniserer med barna våre om kropp, utseende, trening og fasade. Og ikke bare våre egne barn, for den saks skyld. Jeg var ni første gang en lege kalte meg "litt tjukk". Jeg var ikke egentlig det, men det er for så vidt underordnet. Voksne må tenke seg om, foreldre eller ikke.

Selvsagt, men jeg opplever at de aller fleste foreldre jeg møter, både i skolesammenheng, forum, venneflokken og i all beskjedenhet i eget hjem er svært bevisste på hva vi formidler rundt dette. I mye, mye større grad enn foreldregenerasjonen (og jeg ble ikke plaget av mine foreldre, altså).

Det er sunt å gi barna gode vaner og kunnskap om bevegelse og bra kosthold. Det er ikke sunt å bygge opp under vrangforestillinger om hvordan glansbilder av kropper ser ut. Jeg valser rundt i undertøyet, warts and all, og vi har fokus på sunnhet i hverdagen og kos i helger og ferier.

Og dette overhypede fenomenet med SoMe-glansbilder finner jeg rett og slett ikke i min krets. Det er ingen kroppsposeringer, lite treningsskryt, ingen pupper og lår. Men mye sukk i solnedgang over Det Gode Liv, da.

[Storm]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Selvsagt, men jeg opplever at de aller fleste foreldre jeg møter, både i skolesammenheng, forum, venneflokken og i all beskjedenhet i eget hjem er svært bevisste på hva vi formidler rundt dette.

Og dette overhypede fenomenet med SoMe-glansbilder finner jeg rett og slett ikke i min krets. Det er ingen kroppsposeringer, lite treningsskryt, ingen pupper og lår. Men mye sukk i solnedgang over Det Gode Liv, da.

:host: Jeg kan vel komme på en eller to i vår felles FB-feed..

[oslo78]

Jeg selv har aldri følt på et press i hele mitt liv - bortsett fra en ting. Og det er å holde meg frisk siden jeg selv levde med en syk mor. Det viste seg å være mer enn nok press for meg og sendte meg rett i kjelleren da jeg faktisk ble syk.

Da hjalp det ikke at jeg blåser i utseende, status, rydding, interiør, bil, lykkejag og karriere.