Interessant kommentar til sorteringsamfunnet

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Olvina, her.

Etter det eg kan sjå, var det i følge Medisinsk fødselregister i 2005 33 av 244 der DS var einaste årsak til seinabort, i tillegg til 10 der DS var kombinert med andre alvorlege sjukdommar. Det betyr at det er langt fleire årsaker til seinabortar enn DS, og desse bør også kome meir med i debatten.

Dette synes jeg er veldig interessant og veldig viktig. Hvordan man velger har uansett veldig mye med forutsetninger, utfordringer fra før, og forventninger til egen kapasitet å gjøre. Jeg mener - folk velger jo å ta "vanlig" abort uten at de må oppgi grunn for det. Der kan jo alle mulige banale grunner spille inn. At noen går til det, tross alt, ganske drastiske skritt å ta en senabort om det er noe med fosteret indikerer jo at det i det minste er gjennomtenkt. De tok ikke abort ved første korsvei liksom (før 12 uker) og jeg kan ikke tenke meg at det på noen som helst slags måte er enkelt å ta en senabort, uansett hvor "riktig og viktig" vi andre måtte synes at grunnen er.
For noen er det viktig å bære et barn som er dømt til å dø i løpet av de første levedøgnene fram til fødsel, for andre er det riktig å avslutte et svangerskap de anser vil koste dem familie og helse og ... hva vet jeg, fritid og framtidsutsikter. Man velger det man velger, basert på de erfaringer man har. Og det er det faktisk samfunnet som gir oss muligheten til - da bør man ikke dømmes for å handle innenfor de rammene.

Min erfaring er med et barn som var veldig plaget av alvorlig sykdom, mange daglige pustestopp ved kvelning, 25 sykehusinnleggelser det første halvannet året utover de 3-4-5 ukene vi var der etter fødsel (vi hadde åpen retur i tilfelle jeg følte jeg ikke klarte å passe på at han ikke sluttet å puste. da fikk jeg eget rom å sove på mens en sykepleier satt ved sengekanten hans konstant og passet på), 2 turer til sykehuset i uka for prøver og fysioterapi og greier, medisiner med bivirkninger, og mye smerter allerede fra fødselen av. Jeg har sagt det mange ganger, at hadde jeg visst på forhånd hva han skulle gjennom hadde jeg aldri valgt det for han. Konsekvensen av det er at jeg har valgt å ikke få flere barn, fordi det lillegutt har er ikke diagnostisert og hans spedbarnstid unner jeg ingen andre barn. Nå har ikke lillegutt Downs da, han har ikke det. Det han har, hva det n å er, er ikke så ille nå etterhvert liksom. Jeg mener, han skriver og leser, snakker med talemaskinen sin, og klatrer, svømmer, rir, står på slalom og er en aldeles strålende og blid liten gutt. En skikkelig solskinnsunge. Mye vondt da, og sover dårlig, og skjønner ingen konsekvenser så han fort vekk er til fare for både seg, omgivelsene og mennesker og dyr. Senest i helga kostet ha meg en tv. Jaja. Daglige små utfordringer som er så mye vanskeligere for han enn for andre, han må jobbe hele tida - ingenting kommer automatisk. Men ikke store helsemessige problemer lengre, hvertfall ikke livsfarlige problemer.
Men jeg har allikevel valgt bort å få flere barn. På ingen måte vil jeg risikere at jeg har valgt alt han har måttet gå gjennom for et foster, spedbarn, barn.

Jeg sendte nettopp inn hjelpestønadsøknad forrige uke, den lå på 100 timer tilsyn og pleie per uke. Da i en vanlig uke hvor han er på skole/SFO hver dag fra 0730-1600. Han er 10 år. Og han krever 2.5 stilling per uke i tillegg til-en-til-en oppfølging på skolen. Han har fått innvilget omtrent halvparten av dette i assistanse fra kommunen, altså borti 1.5 stilling. Så behovet er ikke tatt helt utav det blå.
Hvis jeg tenker meg om, jeg som er alenemammaen hans. Og kanskje er litt egoistisk i tillegg. Så er jeg ikke så sikker på at jeg hadde valgt akkurat dette for meg igjen heller. Helsa mi, livet mitt, karrieren min, sosiallivet mitt, søvn, jobben, framtida, meg? Det er ikke mye plass igjen til det gitt. Ikke hadde jeg hatt kapasitet til noe barn nr 2 heller, og hvertfall ikke noe barn nr 2 med spesielle behov. Selv om jeg i det minste hadde hatt gode forutsetninger, har jo vært ute en vinternatt før i det minste og er god på søknader
Men jeg har altså valgt å ikke få flere barn, selv om jeg hadde ønsket flere barn, for å unngå å komme i den situasjonen.
Hadde jeg hatt et barn eller to fra før og trodd at dette var den framtida jeg valgte for meg selv... jeg er sannelig ikke sikker på at jeg hadde gjennomført det.

Det er jo ganske nylig at jeg har fått denne hjelpen. Fram til da hadde jeg litt hjelp, men det var stort sett jeg som dekket behovet. Jeg måtte flytte for å få ordentlig hjelp og en skole som funket. Jeg flyttet med det ene målet for øyet. Hvem gjør det liksom? (bortsett fra meg som var desperat). Flytte for å få hjelp? Det er jo også et aspekt i det. Slik det er nå lever vi med en studine som bor fast hos oss, i huset vårt, i privatlivet vårt - mot at hun hjelper til på ugunstige tidspunkt. Og vi har 3 assistenter som går på turnus inn og ut hos oss, er med oss å besøk, til kjæresten, sover her om natta, sitter i sofaen med oss om kvelden. Alle mulige slags fagpersoner mener noe om oss, om lillegutt, om meg, om hvordan ting bør gjøre og om hvordan ting er. Og ikke er de så veldig redd for å si hva de tenker heller Det er ikke så forferdelig enkelt bestandig det heller. Privatlivet mitt er en saga blott, og avgjørelsene er jaggu ikke så private lengre de heller når mange av dem er gjennomdiskutert med 1-2-3 instanser på forhånd

Men vi har det godt. Vi har det. Jeg er lykkelig, og sønnen min er lykkelig. Vi har gode liv, og han bringer meg selvsagt lykke - han er barnet mitt, skjønne ungen. Samtidig er det jo voldsomt vondt å se at han har det vondt.
Så det har ikke vært enkelt, på noen som helst slags måte. Det er ikke enkelt. Det har kostet - det koster - enormt.
Og jeg synes debattinnlegget i HI glorifiserer annerledeshet. Min sønn er annerledes. Det er på ingen måte enkelt, og hadde jeg hatt muligheten ville jeg valgt det annerledes for oss begge. Det må være lov å si akkurat det også uten å bli tatt til inntekt for at man vil sortere bort alle (velfungerende) med DS, eller at man er rasistisk ift annerledeshetens eksistens. Synes jeg.

[MegaMie]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Og jeg synes debattinnlegget i HI glorifiserer annerledeshet. Min sønn er annerledes. Det er på ingen måte enkelt, og hadde jeg hatt muligheten ville jeg valgt det annerledes for oss begge. Det må være lov å si akkurat det også uten å bli tatt til inntekt for at man vil sortere bort alle (velfungerende) med DS, eller at man er rasistisk ift annerledeshetens eksistens. Synes jeg.

Jeg er uenig og synes ikke det er glorifiserende. Han opplever ikke det å ha et annerledes barn som en belastning. At han opplever sin sønn som en berikelse betyr vel ikke at det ikke er lov å si det motsatte? Akkurat som du må få lov å si at det er belastende må han få lov å fortelle om gledene.

[Tallulah]

Jeg syns dessverre at nesten alle stemmene i kronikker er solskinnshistorier. Jeg tror det føles svært vanskelig å stå fram med de andre historiene, derfor blir de ofte framlagt av fagpersoner i stedet for dem som lever med det på kroppen.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av MegaMie, her.

Jeg er uenig og synes ikke det er glorifiserende. Han opplever ikke det å ha et annerledes barn som en belastning. At han opplever sin sønn som en berikelse betyr vel ikke at det ikke er lov å si det motsatte? Akkurat som du må få lov å si at det er belastende må han få lov å fortelle om gledene.

Min sønn er så absolutt en berikelse for meg og livet mitt med han er fullt av gleder, noe annet har jeg ikke sagt og skal heller ikke ha på meg. Men det er en belastning også. For meg, i mitt liv, er ikke de to motsetninger.

[annemede]

Av og til, i denne debatten, får jeg inntrykk av at det er greit å velge bort friske barn, men ikke syke barn.

Barnet ditt har ikke ds, du kan få ta abort, barnet ditt har ds, du må ikke ta abort, liksom.

Stat/kommune står ikke akkurat parat med hjelpeapparatet når man får barn med spesielle behov. Skilsmissestatistikken er jo ganske høy for par med barn med spesielle behov. Det sier jo litt om utfordringene man står i.

[MegaMie]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Min sønn er så absolutt en berikelse for meg og livet mitt med han er fullt av gleder, noe annet har jeg ikke sagt og skal heller ikke ha på meg. Men det er en belastning også. For meg, i mitt liv, er ikke de to motsetninger.

Det mente jeg heller ikke, beklager hvis jeg formulerte meg uklart.

[m^2]

Beklager hvis jeg ble piggete altså

Innlegg av typen det linkes til i HI får meg til å føle meg så fullstendig mislykket i min morsgjerning liksom. "Tenk å ha fått et slikt fantastisk annerledesbarn, også på toppen av det hele si høyt at det både er slitsomt og vanskelig, det er jo bare kos og solskinn og sier man noe annet er man på feil jorde" - vibben får jeg av det. Og jeg innser at jeg nok leser det med en smule såre tær altså.

[MegaMie]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Beklager hvis jeg ble piggete altså

Innlegg av typen det linkes til i HI får meg til å føle meg så fullstendig mislykket i min morsgjerning liksom. "Tenk å ha fått et slikt fantastisk annerledesbarn, også på toppen av det hele si høyt at det både er slitsomt og vanskelig, det er jo bare kos og solskinn og sier man noe annet er man på feil jorde" - vibben får jeg av det. Og jeg innser at jeg nok leser det med en smule såre tær altså.

Null problem, jeg ser at det jeg skrev kom feil ut. Men i mitt hode hørtes det veldig klart ut.

Det er jo det som er utfordringen med disse debattene, Downs eller ikke Downs. Vi har alle med oss følelser og personlige erfaringer som farger oss, selv om vi er aldri så saklige.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av MegaMie, her.

Jeg er uenig og synes ikke det er glorifiserende. Han opplever ikke det å ha et annerledes barn som en belastning. At han opplever sin sønn som en berikelse betyr vel ikke at det ikke er lov å si det motsatte? Akkurat som du må få lov å si at det er belastende må han få lov å fortelle om gledene.

Jeg synes egentlig han sier ganske rett ut at det er en berikelse, ikke bare for han, men for alle. At de som har informert han tar feil, han sitter på fasiten.

Det er i grunnen et problem at denne sorteringsdebatten dreier seg så mye om Downs syndrom som vi alle har et forhold til. Og det er jo nettopp derfor. Og kanskje er det riktig også, at vi har et fokus på akkurat det syndromet. Man ser jo i Danmark og Nederland at når foreldrene får et valg tidlig nok, velger de bort disse barna. Mange velger også bort barn med kjønnskromosomfeil. Det er noe vi bør tenke over som samfunn, hvorfor er det sånn? Og hva gjør vi med det? For på individnivå er det ingen tvil om at hver enkelt må velge for seg selv. På samfunnsnivå er sortering betenkelig. På individnivå er det ingen tvil om at både for fosteret og for foreldrene er det best hvis man kan terminere svangerskapet tidligst mulig hvis dette uansett skal skje. På samfunnsnivå er det betenkelig at denne muligheten fører til flere svangerskapsavbrudd.

I tillegg har man diskusjonen rundt tidligaborter på blindt grunnlag, altså fordi mor ikke vil ha noe barn akkurat nå, og på spesifikt grunnlag, en mor som kunne tenkt seg et barn, men ikke det aktuelle barnet. Når dette skjer før uke 12 er det ingen som avkrever mor noen begrunnelse. Ikke at man får nei om man vil avslutte svangerskapet med et sykt foster i uke 19 heller, men da får vi vite hvorfor. Og da skal det mye til å få innvilget abort med et friskt foster. Så på det tidspunktet er det greit for samfunnet at vi sorterer. Vi bare vil ikke sortere så effektivt og tidlig og skånsomt som mulig. Jeg synes dette er etisk vanskelig på mange plan.

[Meissa]

Opprinnelig lagt inn av MegaMie, her.

Jeg er uenig og synes ikke det er glorifiserende. Han opplever ikke det å ha et annerledes barn som en belastning. At han opplever sin sønn som en berikelse betyr vel ikke at det ikke er lov å si det motsatte? Akkurat som du må få lov å si at det er belastende må han få lov å fortelle om gledene.

men det er vel en forskjell på å få lov å mene at det å ha et annerledes barn er en berikelse og mene at ens egen opplevelse skal være en rettesnor for alle andre? For det er jo det han sier. At kvinner ikke kan få velge selv fordi vi da ender opp med at kvinnene tar mer hensyn til sitt eget liv og forutsetninger enn til at vi som samfunn sorterer bort mennesker vi ikke ønsker. Han sier at hans opplevelse av å få et annerledes barn er den som er gyldig og at alle dem som opplever det annerledes har fordommer eller ikke vet bedre.

Jeg vet ikke hvordan hans barn er, men jeg har arbeidet med flere barn som har downs og ingen av dem har vært solskinnsmennesker som de vi ser på tv. Jeg har møtt familiene og snakket med dem og fått høre om den belastningen det har vært å følge opp slike barn. For dem har det vært krevende, altopplukende og vanskelig. Selvfølgelig elsker de barna sine og det er like vanskelig for dem å se for seg tilværelsen uten dem som det er for meg og se for meg tilværelsen uten mine "normale" barn, men derfra å gå til det skritt å si at det er ingen sak og at kvinner ikke bør få velge om de makter å ta den belastningen om de har mulighet til det er ikke veien å gå.

Jeg skjønner heller ikke denne greia med at det er greit å ta abort på grunnlag av hva som helst fram til den tolvte svangerskapsuken, men dersom man finner ut at det er noe galt med fosteret da er det plutselig fy-fy. Hva mener man egentlig da om fosterets menneskeverd?

[Blåbær]

Enig i mye med katta her. Poenget er jo å finne frem til en felles linje for alle individer i samfunnet forbi individnivå, og da er det etikken bak som er viktig å diskutere. Når det da skjærer seg mellom ulike verdier de fleste av oss verdsetter, i denne saken rett til valgfrihet og rett til liv så blir det bortimot umulig å ta ett valg.

[Inagh]

Jeg syns dette er veldig vanskelig, rett og slett. Vanskelig, fordi jeg syns det er trist, reint følelsesmessig, at mange barn ikke får bli til, nettopp fordi de har DS, eller andre funksjonshemminger, og dermed blir valgt bort. Og da blir det jo et etisk spørsmål - verdien av et liv.

Men, om det er trist, sånn følelsesmessig, så kommer jeg aldri, noen sinne, til å stille meg til doms over en kvinne som velger å avbryte et svangerskap på grunn av alvorlige funksjonshemming hos et barn. For ja, jeg er enig i dere som sier det er glansbildene vi ser på tv. Det er de glade, velfungerende "solstrålene," som rører oss til tårer i Dissimilis og Tangerudbakken som kommer i søkelyset og er fokus for intervjuer og kronikker.

Det vi sjelden hører om er blodslitet som ofte ligger bak det å få solskinnshistoriene fram i lyset. Alle timene med trening, trening og atter trening. Det vi enda sjeldnere hører om er alle de som slett ikke er små glade barn som smiler mot deg og bare er fine. Vi hører ikke om tung autisme, katastrofal epilepsi, tung fysisk- og psykisk utviklingshemming.

Vi hører ikke om kamp mot systemer, en evig runddans med leger, fysioterapauter, ergoterapauter, pedagoger, spesialister. Vi hører ikke om dager, uker og måneder på sykehus, et familieliv som blir snudd opp ned og revet til alle kanter, søsken som blir utrygge i en kaotisk livssituasjon hvor ingenting er som før. Vi hører ikke om håp som blir vekket og knust, om utprøving og feiling - om NAV-ansatte som gir avslag på medisinen legen har sagt barnet ditt skal ha, for i følge NAV burde legen ha visst et denne andre medisinen må forsøkes først...

Vi hører ikke om kamp mot NAV for å få stønader man har krav på etter loven, men som den enkelte ansatte på NAV får deg til å føle at du haler ut fra saksbehandlers egen lommebok. Det du aldri hører om er desperate telefoner til saksbehandler, som nok en gang har trenert utbetaling av pleiepenger, slik at du må tåle en moralpreken fra den NAV-ansatte om hvor lenge du nå har gått på pleiepenger, og er det ikke snart på tide at du...

Vi hører knapt om familier som sliter økonomisk fordi det med et slikt barn er en utopi at begge foreldre er i full jobb, om man i tillegg ønsker å stå på to bein og påstå man har et liv. Man hører ikke om timer med utfylling av skjemaer som skjærer deg i sjela fordi du må blottstille både barnet ditt og deg i håp om å få litt mer penger å rutte med for å betale regninger som ikke tar hensyn til at du har et spesielt barn. Ingen forteller deg at kommunen som regel avslår en søknad pr def, slik at du må ta jobben med å anke - anke til fylkesmannen, så hva du har krav på kan bli invilget, men da fra et annet budsjett enn hva en stram kommuneøkonomi kan klare.

Vi hører ikke ofte om at visst har du krav på hjelp og avlastning, det er bare det at pr i dag har vi ikke et tilbud som passer ditt barn, så du må nok belage deg på å vente på hjelp en stund.

Vi hører ikke om de barna hvis skolehverdag ikke fungerer fordi kommunen ikke klarer stable på beina et fullgodt tilbud tilrettelagt og tilpasset deres utvikling og behov.

Nei - vi hører om solskinnshistoriene.

På sett og vis er min sønn og en av disse solskinnshistoriene. Han er barnet som lever tross alle odds, og som var heldig nok til å ha to foreldre bosatt i en rik kommune, og som derfor fra dag en har fått stønader og hjelpetiltak nærmest kastet etter seg, så en føler seg ille berørt i møtet med mennesker som må sloss med nebb og klør for å få det halve av hva vi har fått.

Barnet vårt har to friske, oppegående foreldre med bein i nesa og et støtteapparat som kan ta lurven fra de tøffeste. Barnet vårt går på en skole som er så bra at jeg får tårer i øynene ennå av lykke over at han kom inn der... Mye fordi foreldrene hans nektet å godta et annet alternativ.

Vi er på solsiden av egen kraft, av pur vilje, mot, faenskap og flaks. Og vi har en sønn som er tungt funksjonshemmet, både fysisk og psykisk. Han vil alltid forbli som et barn på 6-8 uker - en etter hvert stor, lang og tung baby. Er vi heldige får vi beholde ham til han blir 16-17 år.

Når han smiler, når han viser med hele seg at det er godt å være til og verden er kul, slår hjertet mitt kollbøtter. Jeg elsker ham med hele meg, og ville ikke vært ham foruten, når han først endte opp som min sønn. Min sønn er et fullverdig menneske, like verdifull som hvem som helst annen her på jorda.

Og likevel... Hadde jeg visst hva jeg gikk til. Hadde jeg visst hvor mye smerte, hvor mye lidelse sønnen min har måtte, og vil måtte gå gjennom. Hadde jeg visst om alle de timer med redsel, fortvilelse, sorg og bunnløst håp vi måtte gå gjennom da jeg gikk gravid med ham...

Jeg er glad jeg aldri visste. Jeg er glad jeg aldri fikk valget. Jeg ville aldri valgt det igjen - aldri.

Og dermed har jeg rett og slett ingen rett til å sette meg som dommer over kvinner som velger å fjerne et foster med DS eller annen kjent problematikk. Fordi hun aldri kan vite - hun kan få et solskinnsbarn som stråler mot alt og alle. Hun kan få en hverdag som til tider vil framstå som et helvete.

Du skal ha ryggmarg, bein i nesa og vilje av stål for å stå på beina til tider, og jeg har full forståelse for at folk ikke orker - at folk ikke tørr - at folk rett og slett ikke vil ta sjansen på å få et barn med store funksjonshemminger.

Det er trist det er slik, men det er en beinhard realitet, og jeg vil forsvare retten til å velge dette bort.

[Pøblis]

Takk for at dere deler, inagh og M^2. Jeg synes at hele denne debatten er helt umulig, nettopp fordi man beskyldes for å være en kynisk sorterer som setter ulik verdi på mennesker når man åpner for å velge å ikke føde barn med store avvik. Jeg har møtt mange familier i samme situasjon som inagh og m^2. Jeg er helt sjokkert over at noen synes det er greit å sette seg til doms over folk som velger å ikke få barn som har store avvik. Jeg synes ikke det er spesielt renhåret og høyverdig å fremstille annerledes barn som solskinnsbarn, heller. Ikke fordi jeg ikke tror at også disse barna kan gi foreldrene uendelig stor glede, men fordi det ofte ikke er sant at det er bare solskinn og berikenserr og for noen kan hverdagen bli helt fullstendig snudd på hodet og en evig kamp når en får et slikt barn. Og fordi det stiller dem som velger bort i et fullstendig ufortjent dårlig lys og legger ytterligere sten til byrden for folk som har tatt veldig vanskelige valg.

[oslo78]

Jeg hadde valgt abort hvis jeg hadde fått vite at jeg var gravid med et barn som ville få store vansker nå. Av hensyn til de tre barna vi har før, av hensyn til egen helse og av hensyn til ekteskapet. Jeg synes det er utrolig sterkt å lese m^2s og inaghs innlegg og vet at i vår livssituasjon sånn som den er nå med den helsa jeg har nå, ville dette ikke gått. Blant annet av den grunn har mannen sterilisert seg slik at vi skal slippe å komme opp i en slik valgsituasjon som jeg forestiller meg må være uendelig tøff og som jeg ikke vil drømme om å stille meg til doms over når andre er i den situasjonen.

[annemede]

Etter å ha lest denne artikkelen på NRK.no http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/o...rud/1.10939355 om en døvblind som blir fratatt tolk, tenker jeg at regjeringen bedriver et heftig dobbeltmoralistisk spill for galleriet med de svakeste som brikker.

Vi ønsker ikke at foreldrene skal finne ut om det feiler barna noe, men om de feiler noe, så kan dere ihvertfall glemme støtte uten at dere må sloss for det.

[m^2]

Det synliggjøres også i noe så enkelt som at mennesker over 26 år med behov for hjelpemidler ikke får støtte til å kjøpe trenings/sports/aktivitetshjelpemidler. Før dette får man det gratis gjennom hjelpemiddelsentralen.

Er du over 26 år må du pent betale selv for slikt. Det må jo alle andre over 26 år også, forsåvidt, men det man glemmer å ta med i betraktningen er at et tilpasset langrennskipar koster kanskje 15000, sitski/slalomski 50 000, en tilpasset sykkel 30000 +.

De kunne jo i det minste ha en ordning som subsidierte så prisen var tilsvarende det alle andre må betale da.

En venninne av meg har servicehund. Hun klarer seg helt, helt fint alene siden hun har denne servicehunden. Uten den er hun avhengig av hjelp av andre. Står servicehunder på budsjettet for 2013? Nei, det har de kuttet ned til 0 det, for å spare penger Nå har jo hun fått hund så for henne er problemet "løst" inntil videre, men skulle den bli syk får hun ikke ny, og de utdanner ikke nye hunder til andre med det samme behovet. For det er for dyrt. Men ha FOLK til den samme jobben, se det er det tydeligvis råd til (eller det er det jo tydeligvis ikke da, for de får jo ikke tilsvarende hjelp i form av mennesker, selvsagt)

[annemede]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Det synliggjøres også i noe så enkelt som at mennesker over 26 år med behov for hjelpemidler ikke får støtte til å kjøpe trenings/sports/aktivitetshjelpemidler. Før dette får man det gratis gjennom hjelpemiddelsentralen.

Er du over 26 år må du pent betale selv for slikt. Det må jo alle andre over 26 år også, forsåvidt, men det man glemmer å ta med i betraktningen er at et tilpasset langrennskipar koster kanskje 15000, sitski/slalomski 50 000, en tilpasset sykkel 30000 +.

De kunne jo i det minste ha en ordning som subsidierte så prisen var tilsvarende det alle andre må betale da.

Nei, når man er 26 er man jo nesten 30, og da er man jo utgammel, det er jo ingen over 26 som er aktive.

[Esme]

Fantastisk innlegg, Inagh!

[Filifjonka]

Inagh og m^2, takk for veldig verdifulle og fine innlegg.

[Pøblis]

Jeg har lest innleggene til Inagh og M^2 om igjen nå, og de fortjener virkelig å leses, altså. Dere er utrolig kloke og fine og jeg er så glad for at dere deler.