Er mor stort sett logistikkansvarlig og organisatoren i familien?

[Bloppy]

Her er det nok jeg som er organisatoren ja. Dessverre.
Kunne godt tenkt meg å fått litt hjelp til slike ting også. Han er flink til mye, men vi deler ikke likt. Men han har full jobb i tillegg til gårdsdriften, så det sier seg litt selv.

Men i planlegging, bursdager, feriepakking etc kunne jeg tenkt meg hjelp med. Jeg må ha kontroll på begge ungene, meg selv og alt felles. Mannen har bare sine egne ting å tenke på.

Han kan forsovidt ha fri fra jobb i dagesvis, og styrer dagen hjemme på gården selv. Vi har ikke dyr, så det er ingenting som er livsviktig. Enda så kan han be meg hente på sfo, og spør om jeg har planer om middag.
"Eh, nei! Jeg tenkte at kanskje du kunne ta det, siden du er hjemme." Jeje. That would be the day!

[Kaprifol]

Jeg var statsminister før jeg ble skilt. Mannen min ville ikke gjøre noe, han ville ikke ha så mye ansvar og han klagde iblant på avgjørelser jeg tok. Så ble jeg skilt.

Nå har jeg ny samboer, og det er bedre. Han tar mer initiativ til praktisk organisering, har flere påfunn og forslag til opplevelser. Han er ikke så god på middagsideer, men han har jo en annen rolle siden han er hovedansvarlig for sine tre barn, ergo tar han automatisk mer ansvar for praktisk oppfølging av barna sine og dermed også hele husholdningen. Jeg liker det, og jeg liker også at vi har langt klarere roller og mer aksept for rollene enn hva jeg opplevde i ekteskapet.

[Neket]

Jeg er både planlegger, organisator, logistikk-og gjennomføringansvarlig. Mannen er bare hjemme i helgene, og har ikke lappen, så da er det greiest at jeg fikser i helgene også. Men han er jo med når han er hjemme, og han er flink til å komme på ideer til ting vi kan gjøre i helgene. Når det gjelder organisering av ungene er det naturlig nok (siden jeg fikser resten av uka) jeg som har oversikten, mest kontakt med andre foreldre, vet hvem det er lurt å ringe for å organisere samkjøring osv, så jeg tar den biten når han er hjemme også. Og det er jo unektelig mer praktisk at vi handler sammen/jeg handler enn å sende han ut med buss og tog.

Det går greit. Han er god på å vaske bad.

[isola]

Den som begynner på jobb sist leverer i barnehagen, og den som er ferdig først henter.
Siden han uansett lager min kalender husker han vel automatisk at barna også skal ha..? Middager planlegger vi for en uke i slengen, og vi tar vel omtrent like mye initiativ der begge to. Han ordner julegaver til "sin" side av familien, uten særlig innblanding fra meg. Bursdagsselskaper, tja, det er alltid jeg som følger Kosegrisen i selskaper til barnehagevenner, men det handler om noe annet. Det har vel til nå vært meg som har ordnet med gaver da også, uten at det gjør meg noe.

Når jeg planlegger og skriver huskelister så er det fordi jeg ellers hadde glemt det. Mannen er ikke glemsk, og har jeg sagt det til han så er det også som regel i boks. Det er bare ikke i alle situasjoner jeg syns jeg kan satse på at alt går i orden sånn av seg selv, og jeg syns heller ikke jeg kan pålegge andre (i dette tilfellet mannen) ansvar for å huske og ordne og fikse alt mulig bare fordi jeg har et tåkehode.

[Fibi]

Samme her, og det irriterer meg grenseløst. Det er jeg som må planlegge, forberede og gjennomføre bursdager og andre merkedager, planlegge og lage maten til f.eks nyttårsaften (Han er kokk, så han burde kanskje klare det? ), huske at størsta skal ha med gave tl pakkekalenderen og at minsten skal ha nissefest i barnehagen. Skal ungene sove hos svigers er det "du må pakke til dem". Alle sånne "utenomgreier" er det jeg som å holde styr på.

[Che]

Jeg klagde min nød til en mannlig kollega seinest idag. han mente at "sånn er menn" - Jeg synes det er en sjeldent dårlig unnskyldning iallefall.

[Karamell]

Jeg er nok ansvarlig for bursdagsgavehandling med mindre jeg delegerer. Jeg er ansvarlig for matlaging og handling og adventskalenderen. Gaver til jul faller også mest på meg.

Han er mest ansvarlig for renhold og barnas fritidsaktivteter, selv om vi her også kan dele. Men han må ta mest de dagene jeg jobber og ikke klarer å gjøre noe (pga sykdom) når jeg kommer hjem.

[Jinx]

Det er jeg som er både logistikkansvarlig og organisator. Jeg har handlet 72 kalendergaver, handler eller husker på bursdagsgaver, handler mat, planlegger middager, passer på skift i bhg og skole osv. Eldste hadde nok ikke att med seg gymtøy i år hvis det ikke hadde vært for meg. Men det du fungerer fint. Jeg hadde nok ikke klart å slappe av mtp at han skulle ordnet dette.

[Acsa]

Det er sånn her også, men det har flere forskjellige årsaker. 1) Jeg har et større behov for langtidsplanlegging og systemer, 2) Jeg er en kontrollfrik som ikke slipper ham til og 3) Jeg har en del fysiske begrensninger som gjør at han gjør mer enn "sin del" av gulvvask, oppvask, utrydding av oppvaskmaskin, snømåking, vedbæring, fysisk stell av barna da de var små osv. Å betale regninger, skrive julekort, lage pakkelister, lese av strømmåler og ordne abonnementer er mer forenelig med kronisk bekkenløsning.

Men jeg vet jo at han kan om han må, han blir ikke sittende i ei stue med avstengt strøm og inkassovarslene flagrende, liksom. Nå har jeg hatt seks tøffe uker med jobb kombinert med studier/praksis, og når jeg slipper ham til så blir det ingen kriser. Og det er mye lettere at det er sånn arbeidsdelinga er til hverdags når jeg vet at det ikke er sånn fordi han ikke klarer å pakke en koffert.

[Fløyel]

Her deler vi 50% på mer eller mindre alt, i perioder er det nesten 80/20 hvor jeg står for 20.
Det kommer av min arbeidssituasjon som innebærer til tider mye reising. Det er ganske frustrerende for jeg føler ikke at jeg har i oversikt.

Jeg hater at han tar seg av bursdagsgave handlingen, han har ikke begrep om hva som er normalt til klassevenner, så det blir dyrt, men det er ikke lov å klage når man ikke bidrar selv. Jeg hinter og forklarer da.

[Nera]

Mannen min er superflink på alt som har med hus og hjem, oppussing, rydding, fiksing og organisering, og han gjennomfører. Men middag, klesvask, bursdager, klær til barna osv? Not so much. Men jeg synes vi er et godt team, og vi utfyller hveandre bra uten de store frustrasjonene.

[Blå]

Ja.

I likhet med Acsa innser jeg at det er fordi jeg har størst behov for langtidsplanlegging og rammer og jeg kan enten lage dem selv eller mase på mannen for at han skal gjøre det. Og det gidder jeg ikke.

Han er en voksen og intelligent mann og kan selvsagt klare alt dette selv. Jeg har bare kommet i vanen med å gjøre det.

[Malama]

Mye som hos dere her også ja.

Vi deler på arbeidet, absolutt. Men jeg tenker, planlegger og organiserer mer. Det er sånn jeg er, jeg tenker og planlegger. Han gjør visst ikke det i samme grad. Så innen han er moden for å planlegge har jeg selvsagt kommet ham i forveien. Ikke minst fordi det ofte er i seneste laget, mildt sagt...

[millact]

Men, er det ikke slik at veldig ofte er det slike ting vi kvinner liker, da? Ville mennene fått sluppet til om de selv ville? Jeg må innrømme at jeg liker å ha kontrollen, vite at ting blir husket på. at barna har skifteklær i bhg osv.

[Skremmern]

Liker? Å måtte huske på alt alene?

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Liker? Å måtte huske på alt alene?

Ja? Jeg må jo det nå, har gule lapper og filofax og en drøss lapper på kjøleskapet. Da går det greit, glemmer ikke ting da.

Men, jeg vet ikke om jeg hadde stolt på at min eks hadde husket alt, for det hadde han neppe gjort.

[Che]

Jeg har satt veldig pris på at mannen har ansett det som like naturlig som meg å sjekke etter skiftetøy i barnehagen eller ta intitiativ til handling. Han er et voksent menneske og jeg forventer vel egetlig at han fint kan få til dette han også.

[Karamell]

På min avdeling (småbarn) er det mange fedre som henter fast. Det er to av de som putter absolutt alt av skiftetøy med hjem hver dag og har med tilbake neste dag. Jeg er villig til å vedde mye på at disse gjør det for at kona skal finne ut hva de evt mangler til neste dag. Ja, en av de har vel sagt det er derfor. "Best å være på den sikre siden", tror jeg han sa.

[Syrin]

Kan signere dei fleste her. Dog finst der mange hederlige unntak. Han ordnar like gjerne vennepresangar (som er kloke), og elles er vi nokså likt engasjert i strømavlesing, rekningar, tannlegeavtalar og nissefestar. Men vi legg alt inn i gmail mot mobiltelefonane våre (og der er han like flink), slik at vi får det opp alt i hop. Før vi begynte å legge alt inn i gmail og synke til telefonane, så var det helst meg som måtte minne han på alt som skulle skje.

Vi er skeivfordelte på middagsplanlegging / matlaging / kakebaking etc. Det gjer eg, i all hovedsak. Han set ut boss. Når det gjeld medisinske greier er det eg som held oversikten på skifte av utstyret jenta brukar, medan det utelukkande er han som bestiller nytt utstyr når det begynner å bli tomt (da gir eg beskjed).

Gaver til familie er vi like involvert i begge to. Han engasjerer seg i presangar til min familie, og omvendt. Men for å sleppe å vere ute i siste liten før jul, så er det eg som beordrar avspasering nokre timar, slik at vi får gjort unna presangane. Generelt sett har eg behov for å ordne ting tidlegare enn han, og dermed er det meg som sørger for at ting blir utført i tide

[isola]

Men altså, dere som selv sier at dere ikke slipper mannen til. Hva om forholdet tar slutt? Eller enda verre, hva om du blir kjempesyk eller dør? Hvem er tjent med at mannen ikke kan selv? Ikke er man vel særlig tjent med det i hverdagen heller, jeg har ihvertfall ikke kapasitet til alt alene.