Er mor stort sett logistikkansvarlig og organisatoren i familien?

[Acsa]

Det er sånn her også, men det har flere forskjellige årsaker. 1) Jeg har et større behov for langtidsplanlegging og systemer, 2) Jeg er en kontrollfrik som ikke slipper ham til og 3) Jeg har en del fysiske begrensninger som gjør at han gjør mer enn "sin del" av gulvvask, oppvask, utrydding av oppvaskmaskin, snømåking, vedbæring, fysisk stell av barna da de var små osv. Å betale regninger, skrive julekort, lage pakkelister, lese av strømmåler og ordne abonnementer er mer forenelig med kronisk bekkenløsning.

Men jeg vet jo at han kan om han må, han blir ikke sittende i ei stue med avstengt strøm og inkassovarslene flagrende, liksom. Nå har jeg hatt seks tøffe uker med jobb kombinert med studier/praksis, og når jeg slipper ham til så blir det ingen kriser. Og det er mye lettere at det er sånn arbeidsdelinga er til hverdags når jeg vet at det ikke er sånn fordi han ikke klarer å pakke en koffert.

[Fløyel]

Her deler vi 50% på mer eller mindre alt, i perioder er det nesten 80/20 hvor jeg står for 20.
Det kommer av min arbeidssituasjon som innebærer til tider mye reising. Det er ganske frustrerende for jeg føler ikke at jeg har i oversikt.

Jeg hater at han tar seg av bursdagsgave handlingen, han har ikke begrep om hva som er normalt til klassevenner, så det blir dyrt, men det er ikke lov å klage når man ikke bidrar selv. Jeg hinter og forklarer da.

[Nera]

Mannen min er superflink på alt som har med hus og hjem, oppussing, rydding, fiksing og organisering, og han gjennomfører. Men middag, klesvask, bursdager, klær til barna osv? Not so much. Men jeg synes vi er et godt team, og vi utfyller hveandre bra uten de store frustrasjonene.

[Blå]

Ja.

I likhet med Acsa innser jeg at det er fordi jeg har størst behov for langtidsplanlegging og rammer og jeg kan enten lage dem selv eller mase på mannen for at han skal gjøre det. Og det gidder jeg ikke.

Han er en voksen og intelligent mann og kan selvsagt klare alt dette selv. Jeg har bare kommet i vanen med å gjøre det.

[Malama]

Mye som hos dere her også ja.

Vi deler på arbeidet, absolutt. Men jeg tenker, planlegger og organiserer mer. Det er sånn jeg er, jeg tenker og planlegger. Han gjør visst ikke det i samme grad. Så innen han er moden for å planlegge har jeg selvsagt kommet ham i forveien. Ikke minst fordi det ofte er i seneste laget, mildt sagt...

[millact]

Men, er det ikke slik at veldig ofte er det slike ting vi kvinner liker, da? Ville mennene fått sluppet til om de selv ville? Jeg må innrømme at jeg liker å ha kontrollen, vite at ting blir husket på. at barna har skifteklær i bhg osv.

[Skremmern]

Liker? Å måtte huske på alt alene?

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Liker? Å måtte huske på alt alene?

Ja? Jeg må jo det nå, har gule lapper og filofax og en drøss lapper på kjøleskapet. Da går det greit, glemmer ikke ting da.

Men, jeg vet ikke om jeg hadde stolt på at min eks hadde husket alt, for det hadde han neppe gjort.

[Che]

Jeg har satt veldig pris på at mannen har ansett det som like naturlig som meg å sjekke etter skiftetøy i barnehagen eller ta intitiativ til handling. Han er et voksent menneske og jeg forventer vel egetlig at han fint kan få til dette han også.

[Karamell]

På min avdeling (småbarn) er det mange fedre som henter fast. Det er to av de som putter absolutt alt av skiftetøy med hjem hver dag og har med tilbake neste dag. Jeg er villig til å vedde mye på at disse gjør det for at kona skal finne ut hva de evt mangler til neste dag. Ja, en av de har vel sagt det er derfor. "Best å være på den sikre siden", tror jeg han sa.

[Syrin]

Kan signere dei fleste her. Dog finst der mange hederlige unntak. Han ordnar like gjerne vennepresangar (som er kloke), og elles er vi nokså likt engasjert i strømavlesing, rekningar, tannlegeavtalar og nissefestar. Men vi legg alt inn i gmail mot mobiltelefonane våre (og der er han like flink), slik at vi får det opp alt i hop. Før vi begynte å legge alt inn i gmail og synke til telefonane, så var det helst meg som måtte minne han på alt som skulle skje.

Vi er skeivfordelte på middagsplanlegging / matlaging / kakebaking etc. Det gjer eg, i all hovedsak. Han set ut boss. Når det gjeld medisinske greier er det eg som held oversikten på skifte av utstyret jenta brukar, medan det utelukkande er han som bestiller nytt utstyr når det begynner å bli tomt (da gir eg beskjed).

Gaver til familie er vi like involvert i begge to. Han engasjerer seg i presangar til min familie, og omvendt. Men for å sleppe å vere ute i siste liten før jul, så er det eg som beordrar avspasering nokre timar, slik at vi får gjort unna presangane. Generelt sett har eg behov for å ordne ting tidlegare enn han, og dermed er det meg som sørger for at ting blir utført i tide

[isola]

Men altså, dere som selv sier at dere ikke slipper mannen til. Hva om forholdet tar slutt? Eller enda verre, hva om du blir kjempesyk eller dør? Hvem er tjent med at mannen ikke kan selv? Ikke er man vel særlig tjent med det i hverdagen heller, jeg har ihvertfall ikke kapasitet til alt alene.

[millact]

Isola: Som sagt, jeg er alene, har alt ansvaret og må dermed gjøre alt alene. Det går, det er det nødt til. Eks gjorde vel endel ting, men det var som regel mitt ansvar. Hadde han klart det hvis han måtte? Ja, endel, men absolutt ikke alt. Han hadde ikke kommet på å sjekke om det var nok skiftetøy, om dressen burde tas hjem og tørkes fordi den var våt og slike ting. Det ville gått ut over barna.

[isola]

Ja, selvsagt hadde jeg klart det ved et eventuelt samlivsbrudd, men da hadde jeg nok også valgt bort noe og valgt noe annerledes enn jeg gjør nå. Likevel - jeg må kunne føle meg trygg på at barna blir ivaretatt, fulgt opp, at de ikke sitter der med grandiosa på julaften osv, om jeg ikke kan være der.

[Frost]

Er nok dessverre organiasator her jeg også. Det er ikke pga at jeg ikke vil slippe noen til eller vil ha full kontroll selv. Gjør jeg det ikke selv blir det ikke gjort. Kjipt med glemte bursdager, manglende klær osv.

[oslo78]

Jeg holder orden på vedkubber og bursdagsinvitasjoner og handlelister og vottepar og bursdager og julefeiring. Det går heldigvis av seg selv ettersom jeg har klisterhjerne og aldri glemmer et tidspunkt eller en beskjed når jeg har hørt den.

Jeg var på sykehus fem uker - og det var ganske interessant å se hvor mye som ble glemt og borte, gitt.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Vi deler på det; den som har det travlest slipper, den som er mest tilgjengelig trår til.

Jupp.

[Kirsebær]

Jeg organiserer. Han kan utføre, men han har aldri oversikt over hva som skal skje.

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av Che, her.

Når det kommer til henting/levering, hjemme med syke barn og legging, er vi ganske gjennomførte på annenhver gang.

Ellers føler jeg at jeg drifter familien as som enerådende. Til en viss grad er det fordi det bare er blitt sånn og til dels fordi ting ellers ikke blir gjort. Jeg liker å handle mat - mest fordi mannen bare går etter pris og ikke på kvalitet (som er greit på mye, men ikke på alt).

Oppfølging på skole og barnehage liker jeg også, så det slipper mannen å forholde seg til i all den tid han ikke liker det Jeg vasker og handler klær, jeg finner fram klær til dagen, jeg lager og kjøper inn mat, jeg pakker sekker, jeg ordner gaver osv osv. Jeg er sur og lei for at det er sånn, men innser og at jeg delvis har meg selv å takke fordi jeg har startet. Dog så ser jeg ut fra min egen klaging at noe må forandres....

Akkurat slik er det her også, bortsett fra når det kommer til handling; mannen det ALDRI på pris og mathandler dyrt (type alltid på Meny). Jeg handler de samme merkene, men på Rimi sånn stort sett.

Ellers helt likt.

[Miss Norway]

Jeg kan reise bort en uke uten å skrive lister og tenke på noe hjemme og er helt relaxed. Det er veldig deilig!