Fadder eller ei? Når man ikke selv er kristen

[Olifant]

Jeg og mannen har blitt spurt om å være faddere til datteren til et vennepar som skal døpes i januar. Jeg synes jo det er kjempekoselig å bli spurt, men lurer veldig på å takke pent nei.

Verken jeg eller mannen er kristne. Våre egne barn (som dette venneparet forøvrig er "faddere" til) er ikke døpt, vi har valgt navnefest i regi av Humanetisk forbund.

Hos venneparet vårt vet jeg at det er far som er personlig kristen som ønsker dåpen, mens mor egentlig helst ønsker å droppe det, men går med på det fordi det er så viktig for far.

Min mann som vanligvis er veldig prinsippfast er plutselig veldig i tvil og så ble jeg plutselig usikker jeg også. Jeg takket ja til å være fadder til to søskenbarn da jeg var yngre og har i ettertid alltid sagt at jeg ikke ville takket ja igjen.

Nå har jeg lest litt på nettet og det er jo unektelig vanskelig å skulle si ja til å skulle ”be for barnet, lære han/ho sjølv å be, og hjelpa han/ho til å bruka Guds ord Herrens nattverd,” Også undrer jeg litt på hvorfor de har valgt oss. De sa at de jo visste hvor vi sto og at vi bare måtte tenke på det og var veldig klare på at de ikke forventer at vi skal bidra til den kristne oppdragelsen av barnet. Så det de ønsker er vel at vi skal stille opp litt ekstra for deres barn slik de gjør for våre. Det vil vi jo mer enn gjerne, men å stå i kirka og ta på seg et helvt annet ansvar gir meg mer enn litt bismak kjenner jeg.

Noen tanker?