Store barneflokker

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Er det sant!? Enten det trengs eller ei, liksom?

Men jeg kommer til å ta det opp en gang til på neste foreldresamtale. Forhåpentligvis er det bare en innkjøringsgreie første året, for å skape gode rutiner, oppmuntre etc. Da er det jo greitt. Hvis ikke kommer jeg som sagt til å streike. Prinsessen har helt normale gode evner og jobber faktisk bedre på egenhånd enn når (utålmodige) jeg sitter svevende over (utålmodige) henne.

For ikke å snakke om at jeg ofte er alene med dem fordi Mr. Norway reiser mye, og da må jeg samtidig sitte der og fekte Puddingen unna. Som selvfølgelig vil væææære meeeed... og bare ødelegger når hun er med.

Pr. idag følger jeg en "mellomlinje" - sitter ved pulten, men går litt til og fra også.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Nabbe, her.

Nei, det gjør nok ikke det. Det som fungerer for en familie, funker ikke for andre. Jeg har sett mønsterfamilier med ti unger, og tobarnsfamilier som ikke har koll på noe.

Ja, det var litt det jeg mente også.

Allium, beklager forbisnakkingen, men jeg fikk et inntrykk av at de du kjente ikke føle de ahdde tid til å hjelpe ungene med leksene eller følge dem om slik de ønsket eller burde? Jeg legger ballen død.

Jge synes det er stor forskjell på å sitte pal med ungene mens de gjør lekser og å være tilgjengelig. Tilgjengelig har jeg tenkt å være, men å sitte sammen med dem uten å kunne gjøre noe annet?

Noen foreldre trenger sikkert å strammes opp når det gjelder oppfølging, men å MÅTTE sitte sammen med dem? Virker litt unødvendig, så lenge ungene er nogenlunde konsentrert og har utfordringer som passer dem. Jeg må tydeligvis skjerpe meg frem mot Lilles skolestart om halvannet år, skjønner jeg. :lat:

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Det finnes vel ikke noe entydig svar på denne problemstillingen?

Nei, det tror ikke jeg heller. Og jeg syns fortsatt det er ganske stor forskjell på 6 barn og 14 barn. Det er jo faktisk større forskjell enn på 1 barn og 6 barn.

Når det gjelder det med lekser og annen oppfølging, man er selvfølgelig ikke garantert å få bare barn som ikke har spesielle behov på en eller annen måte. Det sier seg jo selv at med en stor barneflokk der en eller flere krever ekstra oppfølging, kan det bli vanskelig å strekke til for alle.

[Nabbe]

Den beskjeden har ikke vi fått. Vi er bedt om å overvåke lekselesing/-gjøring, men ikke sitte der pal, hele tiden.

[kie]

I diskusjoner om store familier ser det ofte ut til at man tenker på foreldrene som familiens eneste ressurs. Det blir litt feil for meg.

Vi gjør ofte som Mim beskriver og jeg synes det er veldig fint å se hvordan også barna hjelper hverandre. De store kan rett som det er uoppfordret finne på å hjelpe de små, som da selvsagt ikke vil ha hjelp av mamma når kule storesøster eller storebror faktisk vil. Og de fleste er vel klar over at det er veldig lærerikt å skulle formidle egen kunnskap til andre. Det blir læring for begge parter. Den som hjelper småsøsken med lekser drar også nytte av det i forbindelse med foredrag og lignende i egen klasse.

Når det er sagt, så liker jeg å ha oversikt. Ansvaret er jo til syvende og sist mitt. Men om 5-klassingen har lyst til å forklare 2-klassingen hva matteoppgaven går ut på, så gjerne for meg.

At foreldrene er nødt til å være alt for sine barn i alle sammenhenger er jeg ikke så sikker på.

Så jeg tror at barn i store familier kan få dekket sine behov. Om enn ikke bare av foreldrene. Jeg vet jo om enebarn som er vant til at begge foreldrene står på pinne for dem og er klar til å legge unna hva det nå var de var opptatt av fordi barnet roper. (Jeg vet at det ikke nødvendigvis MÅ være sånn for enebarn. Akkurat som med store familier så kan også foreldre av enebarn velge å være litt obs på de typiske fellene og unngå dem..) Barnet jeg tenker på får massevis av oppmerksomhet og mye positivt. Men jeg kan ikke dy meg for å lure på hva slags menneske man oppdrar dersom det tar som en selvfølge at alle ønsker og behov skal dekkes pronto. Er det egentlig ønskelig at det skal være slik? Jeg har i grunnen litt tro på å gi ungene trening i å takle behovsutsettelse også, jeg. Jeg tror det er viktig lærdom i seg selv i en verden der egoismen er litt for stor til tider.

Så det er vel min personlige konklusjon. Det er ofte ikke snakk om å ikke dekke barnas behov i det hele tatt, men heller at barna lærer seg til å takle behovsutsettelse.

[Mams]

Det som til stor grad skiller det å ha barnehagebarn fra det å ha skolebarn er lekser.
Klart at ungene i større og større grad klarer å gjøre mer og mere lekser på egenhånd, men de første årene gjør de ikke det.
Og da snakker jeg ikke om 1 og 2 klasse bare.
Kan ta dagens lekser for min 4. klassing.
Han skulle lese 1 side videre i boka si, det er høytlesning som foreldrene skal høre.
I tillegg hadde han en oppgave i en av norskbøkene.
I matte hadde han en side han skulle ta i matteboka
I krl skulle han skrive et spørsmål og et svar om Buddismen, i tillegg til at han skulle skrive en faktasetning.
Dette var egentlig ganske lite lekser, og han har da fulgt den letteste "løypa"
(de kan velge mellom 3 forskjellige) Det prleier å være mere også på den lette løypa. Og med økende etter hva de velger.
I dag tok leksene kort tid og han kom gjennom matte og norsk alene (med unntak av lesinga) Krl måtte han ha hjelp til (og det var ikke lett å lage noen spørsmål og faktasetning ut fra måten ting var skrevet i boka)

I tillegg til dette kommer ukesn øveord i norsk og engelsk.
Hver fredag har de diktat i norsk og engelsk. Engelske kan de fortsatt velge om de vil skrive eller si, hva det betyr på norsk må de uansett skrive.
I tillegg driver de også og pugger gangetabeller.

Dette er for en, de skal jobbe effektivt med lekser i minimum 30-45 minutter når de går i 3.- 5 klasse, ettr det er det effektivt i 1 time.
Da kommer øveord i norsk og engelsk utenom og lesing også.

My av dette gjr selvsagt barna selv, men det skal sjekkes at det har blitt gjordt. Og det tar tid og gå over, rette evnt. skrivefeil, feil på regnestykker osv.

[Mamma Rosa]

Vi har også fått beskjed om å sitte sammen med barna når de gjør lekser.
Jeg har en i første og en i tredje klasse. Jeg sitter sammen med de stort sett hver dag.
Det er lagt opp til at foreldrene skal ta stor del av skolejobben selv.
(fikk vi beskjed om)
Førsteklassingen trenger jo ikke mye hjelp, siden leksene enda er veldig lette.
Tredjeklassingen derimot føler jeg for å sitte sammen med.
Han blir fort litt ukonsentrert og kan raskt bruke en halvtime lenger på leksene om jeg ikke sitter sammen med han.
Plutselig er det mer spennende å skjære viskelæret i tusen biter, eller bite av deler av blyanten.
Ser jeg at det går greit så ordner jeg litt på kjøkkenet samtidig, da kan de bare be meg komme om det er noe...samtidig som jeg holder øye med somlekoppen.

Nå har vi valgt at jeg skal være hjemme, så for min del er ikke dette noe som tar all vår tid.
Vi sitter med lekser rett etter skoletid, og har resten av dagen til å leke på.

[Mamma Rosa]

...og så er det jo ikke sånn at om man har 10 barn, som hver bruker 1 time på lekser, så må man sitte der i alle de 10 timene.
Jeg organiserer alltid dagen slik at ungene sitter og gjør lekser samtidig.
Går da helt greit og tar ikke noe lenger tid å sitte der med 1 eller 2.
Vi skal ikke gjøre leksene for de da.

[Kirsebær]

Sier som andre at det kommer helt an på foreldrene, familien og innstillinger.

Jeg kunne aldri ha klart å dekket behovet til en barneflokk (flokk for meg er mer enn 2 ), men jeg kjenner mange som klarer det helt fantastisk.

[vimjer]

Det går fint.

Jeg ser ikke annet enn at det er vi som er trenere, foreldrekontakter etc etc.
Slik har det vært i alle år.
Selv om de er mange, har de altså ikke vært i den situasjonen at vi ikke har hatt tid i forhold til fritidsaktiviteter og annet.

Den leksehjelpen som nevnes her har vi aldri opplevd!
De har hatt, og har, gode rutiner i forhold til skolearbeidet. Ingen av dem har hatt mye behov for hjelp heller. Åtteåringen må påminnes leksene, som oftest, men han gjør de uten problemer når han først setter seg ned.

Dette er kanskje ikke rette stedet å si det, men jeg er veldig stolt av hele gjengen. Ingen ettermiddag er hyggeligere enn når alle er hjemme. De er blide og sprudlende hele gjengen. Ingen av dem har voldet oss bekymringer så langt.

Jeg abonnerer ikke på dårlig samvittighet.

[Embriksmamma]

Opprinnelig lagt inn av vimjer, her.

Dette er kanskje ikke rette stedet å si det, men jeg er veldig stolt av hele gjengen. Ingen ettermiddag er hyggeligere enn når alle er hjemme. De er blide og sprudlende hele gjengen. Ingen av dem har voldet oss bekymringer så langt.

Og så må jeg bare signere denne! Det beste som finnes er når vi er sammen alle sammen

[Olympia]

For meg som synes at allerede tre barn er maaange, så høres seks uoverkommelig og 18 helt absurd ut.

Som Polyanna allerede var inne på, så handler det om kapasitet, det gjør det i hvert fall for min del. Generelt sett tror jeg at de fleste barn i store familier får behovene sine dekket akkurat like bra som de som ikke har mange søsken. Men behovene blir kanskje i større grad dekket av søsken enn av foreldrene. Uten at jeg anser det som negativ i det hele tatt.

[Sitron]

Disse har etter dette bildet ble tatt i -04 fått minst tre barn til. Om jeg ikke husker helt feil, venter de nå nr 18.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Disse har etter dette bildet ble tatt i -04 fått minst tre barn til. Om jeg ikke husker helt feil, venter de nå nr 18.

Javel.

[Nabbe]

Jeg tror barn i store barneflokker kan få vel så mye oppmerksomhet, og få tilfredsstilt sine behov for både oppmerksomhet og andre ting, selv om de er mange om "beinet".

Dette fordi de får oppmerksomhet på andre måter, som feks kie nevner, fra andre søsken, eller annen familie, og, ikke minst, fordi barna skrur ned forventningene.

Vi er alle supermødre, for våre barn vet ikke om noe annet, sånn er det med barn i store familier, de vet ikke hvordan det er å være i en liten familie. Bortsett fra de eldste, som kan ha vage minner fra da de var "bare tre" eller noe.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Tror dere at barna får dekket alle sine behov i familier det det er enormt mange barn? La oss ta utgangspunkt i 6-14, f.eks.

Ja, det tror jeg. Det vil si: Hvilken omsorg barna får er mer avhengig av andre ting enn antall søsken.

[kie]

Når det gjelder lekser, så synes jeg det er litt rart at de færreste av de som tviler på om et foreldrepar klarer å hjelpe en søskenflokk på f.eks. 7, tviler på at en lærer klarer å undervise en klasse.

De færreste barn trenger en-til-en-hjelp hele tiden og de fleste klarer å følge med på flere enn 1 barn i leksetiden.

Å gi barna den oppfølgingen de har behov for handler også om å lære selvstendighet. Å klare å håndtere flere barn samtidig er fullt mulig. Jeg vet om flere eksempler på det. Å klare å være "curlingforeldre" til alle i en stor barneflokk, blir noe annet.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Å gi barna den oppfølgingen de har behov for handler også om å lære selvstendighet. Å klare å håndtere flere barn samtidig er fullt mulig. Jeg vet om flere eksempler på det. Å klare å være "curlingforeldre" til alle i en stor barneflokk, blir noe annet.

Det var igrunnen det jeg prøvde å si.

Barn med mange søsken får ikke like mye individuell oppfølging som andre (i gjennomsnitt), men det er ikke sikkert det er negativt.

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Når det gjelder lekser, så synes jeg det er litt rart at de færreste av de som tviler på om et foreldrepar klarer å hjelpe en søskenflokk på f.eks. 7, tviler på at en lærer klarer å undervise en klasse.

De færreste barn trenger en-til-en-hjelp hele tiden og de fleste klarer å følge med på flere enn 1 barn i leksetiden.

Å gi barna den oppfølgingen de har behov for handler også om å lære selvstendighet. Å klare å håndtere flere barn samtidig er fullt mulig. Jeg vet om flere eksempler på det. Å klare å være "curlingforeldre" til alle i en stor barneflokk, blir noe annet.

Veldig gode poeng, Kie!

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av nolo, her.

Veldig gode poeng, Kie!

Ja!