Kari Jaquessons siste utspill: "Man HAR ikke fedme, man ER feit"

[007]

Jeg synes det er litt rart.
Jeg er en av dem KJ snakker om, jeg koser på meg kilo og som er lat. Hun treffer meg midt i margen, men jeg tenker ikke ille om meg selv av den grunn. Jeg tenker mer at jeg må skjerpe meg og ta meg sammen.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg synes det er litt rart.
Jeg er en av dem KJ snakker om, jeg koser på meg kilo og som er lat. Hun treffer meg midt i margen, men jeg tenker ikke ille om meg selv av den grunn. Jeg tenker mer at jeg må skjerpe meg og ta meg sammen.

Er du? Har du noen gang tenkt eller påstått at du er syk, slik at det berettiger at KJ svarer at du er feit, ikke syk?

[007]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Er du? Har du noen gang tenkt eller påstått at du er syk, slik at det berettiger at KJ svarer at du er feit, ikke syk?

Nja - jeg har lurt litt på om jeg har problemer med stoffskiftet og tatt noen blodprøver opp gjennom årene. Og så har jeg selvsagt skylt på gener. Det er veldig greit å ha en grunn til at man går opp 12 kg på 3 måneder, det er ikke så kjekt å innrømme at kosthold (brus, vin, boller og diverse) og sofasitting er grunnen.

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Er du? Har du noen gang tenkt eller påstått at du er syk, slik at det berettiger at KJ svarer at du er feit, ikke syk?

Dette synes jeg var et godt poeng. Hele greia meg forundrer litt. At folk som jeg anser som innenfor normal BMI utseendemessig iallefall, kategoriserer seg inn i den gruppa KJ retter pekefingeren mot, og derfor synes det er uproblematisk. Man er ikke blant de såkalt feite med rundt 27 i BMI altså. Ærlig talt. Ikke er man blant de som defineres som syklig overvektige heller, som vel er de KJ retter hovedskytset mot. Da må man over 40 i BMI. Hadde ikke KJ snakket om sykelighet og brukt ordet feit, så hadde saken stilt seg annerledes etter min mening.

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg synes det er litt rart.
Jeg er en av dem KJ snakker om, jeg koser på meg kilo og som er lat. Hun treffer meg midt i margen, men jeg tenker ikke ille om meg selv av den grunn. Jeg tenker mer at jeg må skjerpe meg og ta meg sammen.

Jeg vet. Det er derfor jeg prøver å forklare at det virkelig er en helt sentral forskjell på en som har lyst til å gå ned noen kilo - og på en som spiser seg så opp i vekt at det er fare for livet.

Jeg vet at det er utrolig vanskelig å forstå hvorfor i alle dager en som er gedigen ikke for pokker kan la søppelmaten være og heller gå seg en tur. Det hender jeg glemmer selv hvordan det var å være sånn og kjenner på den samme følelsen av irritasjon eller oppgitthet. Men så husker jeg.

Det er rett og slett en helt annen problemstilling. Per i dag så trenger jeg å gå ned noen kilo. Men jeg gidder ikke stresse med det. De kiloene jeg har ekstra plager meg aldeles minimalt sånn egentlig. Jeg er sterk, jeg har god kondis, jeg har ikke en aktiv spiseforstyrrelse mer og det er såpass lenge siden jeg hadde det at jeg visst har begynt å glemme hvordan det var.

Jeg tror jeg er rund på den normale måten nå, om man kan si det sånn.

Da jeg var stor var det helt annerledes. I dag handler det å avstå fra boller eller sjokolade kun om å la det være. Det koster meg svært, svært lite. Og nederlagsfølelsen om jeg nå spiser en bolle er ikke mange millimetrene høy den heller.

Men dengang da var det sånn at jeg drømte om usunn mat om natta. Jeg tenkte på sjokolade hele døgnet. Jeg var fortvilet over at jeg ble mett og kvalm og ikke greide å spise enda mer. Samtidig var jeg ikke en idiot på den tiden heller, så jeg var jo fullt klar over hva spisingen dro med seg. Ergo skammet jeg meg over meg selv. Langt inn i benektelsen - ihvertfall overfor andre. Jeg visste jo selv hva jeg åt, men jeg orket ikke si det til noen. Jeg handlet inn sjokolade på forskjellige steder så ikke de i kassen skulle tro jeg spiste mye. Mim skrev en sammenligning en gang som er det beste jeg har lest: Den typen sult kan sammenlignes med et angstanfall. Sånn var det.

Det er med andre ord noe helt og fullstendig annet enn det jeg kjenner i dag når jeg lett kan glemme ett sekund etter at tanken var tenkt at jeg hadde lyst på bolle.

Og nøkkelen til å komme over i riktig retning er altså å fjerne skammen sånn at man kan adressere problemet på en seriøs måte fremfor å bruke alle krefter på å skjule det. Så kan det løses som alle andre problemer.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg vet. Det er derfor jeg prøver å forklare at det virkelig er en helt sentral forskjell på en som har lyst til å gå ned noen kilo - og på en som spiser seg så opp i vekt at det er fare for livet.

Jeg vet at det er utrolig vanskelig å forstå hvorfor i alle dager en som er gedigen ikke for pokker kan la søppelmaten være og heller gå seg en tur. Det hender jeg glemmer selv hvordan det var å være sånn og kjenner på den samme følelsen av irritasjon eller oppgitthet. Men så husker jeg.

Det er rett og slett en helt annen problemstilling. Per i dag så trenger jeg å gå ned noen kilo. Men jeg gidder ikke stresse med det. De kiloene jeg har ekstra plager meg aldeles minimalt sånn egentlig. Jeg er sterk, jeg har god kondis, jeg har ikke en aktiv spiseforstyrrelse mer og det er såpass lenge siden jeg hadde det at jeg visst har begynt å glemme hvordan det var.

Jeg tror jeg er rund på den normale måten nå, om man kan si det sånn.

Da jeg var stor var det helt annerledes. I dag handler det å avstå fra boller eller sjokolade kun om å la det være. Det koster meg svært, svært lite. Og nederlagsfølelsen om jeg nå spiser en bolle er ikke mange millimetrene høy den heller.

Men dengang da var det sånn at jeg drømte om usunn mat om natta. Jeg tenkte på sjokolade hele døgnet. Jeg var fortvilet over at jeg ble mett og kvalm og ikke greide å spise enda mer. Samtidig var jeg ikke en idiot på den tiden heller, så jeg var jo fullt klar over hva spisingen dro med seg. Ergo skammet jeg meg over meg selv. Langt inn i benektelsen - ihvertfall overfor andre. Jeg visste jo selv hva jeg åt, men jeg orket ikke si det til noen. Jeg handlet inn sjokolade på forskjellige steder så ikke de i kassen skulle tro jeg spiste mye. Mim skrev en sammenligning en gang som er det beste jeg har lest: Den typen sult kan sammenlignes med et angstanfall. Sånn var det.

Det er med andre ord noe helt og fullstendig annet enn det jeg kjenner i dag når jeg lett kan glemme ett sekund etter at tanken var tenkt at jeg hadde lyst på bolle.

Og nøkkelen til å komme over i riktig retning er altså å fjerne skammen sånn at man kan adressere problemet på en seriøs måte fremfor å bruke alle krefter på å skjule det. Så kan det løses som alle andre problemer.

Jeg signerer hele pokkers innlegget fordi det godt kan leses flere ganger. Det er så riktig beskrevet!

[Blondie]

Det er ikke rart, det er veldig bra! God egenskap å ikke falle rett i "jeg-har-bare-meg-selv-å-takke-så-jeg-havner-i-kjelleren-og-fortjener-ikke-bedre"-fella. Det er det jeg kaller flink.

[rine]

Jeg tenker at et samfunn der man ikke kan si noe i frykt for at man kan såre eller tråkke på tær, er et skummelt samfunn. KJ har jo rett; fedme er ikke noe man plutselig får/har, og fryktelig mange av oss har godt av å høre akkurat det. Jeg skjønner at hun legger stein til byrden for noen, men det skal da ikke være nødvendig å helgardere seg med en hel rekke "hvisomatter" hver gang man uttaler seg i media.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg tenker at et samfunn der man ikke kan si noe i frykt for at man kan såre eller tråkke på tær, er et skummelt samfunn. KJ har jo rett; fedme er ikke noe man plutselig får/har, og fryktelig mange av oss har godt av å høre akkurat det. Jeg skjønner at hun legger stein til byrden for noen, men det skal da ikke være nødvendig å helgardere seg med en hel rekke "hvisomatter" hver gang man uttaler seg i media.

Om man skal tas seriøst så bør man jo uttale seg seriøst. Særlig til media syns jeg.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Om man skal tas seriøst så bør man jo uttale seg seriøst. Særlig til media syns jeg.

Jeg tenker at det er seriøst at overvekt ikke er noe man får, men noe man er (det er ordet feit man blir støtt av, er det ikke?) og at hun har rett i akkurat det. Så bruker jo media- naturligvis- ordet feit, og setter hele saken litt på spissen, slik at de selger mest mulig aviser, og slik at det blir en debatt ut av det. Vi har vel slått fast at KJ snakker til de med kosekilo, (om det nå er fem eller femti) og ikke til de med en eller annen form for spiseforstyrrelse. Spørsmålet blir da om hun skulle latt være å si noe, fordi noen kan bli såret? Jeg heller mot at det hun sa var greit, selv om det var sårende for noen. Og så lurer jeg på en ting: Er skam alltid en negativ ting, eller kan det komme noe positivt ut at man faktisk skammer seg litt av og til? (Igjen -jeg snakker ikke til de som har er overvektige pga en diagnose/sykdom.)

Det jeg reagerer på er at hun sier at fedme ikke er genetisk og at det skyldes latskap. Dette er slik jeg ser det rett og slett helt feil. At det er feil er jo da så sin sak. Men det kjipe er at det forsterker skamfølelse å flagge en sånn mening. Og ikke minst den støtten som dukker opp for den.

For det første bidrar det da til økt skamfølelse - som vanskeliggjør tiltak.
For det andre mener jeg hun tar feil - det er gener med i bildet når han jeg bor sammen med ligger på sofaen og spiser sjokolade og veier 67 kilo mens jeg trener fire timer i uka, spiser helsunt og slettes ikke veier 67 kilo.
For det tredje synes jeg hun er ufin og respektløs - det er rett og slett ikke all verdens poeng å fremme denne holdningen. Snakker hun til sofaliggerne som evner bedre så får hun ut fra sin selvpåberopte ekspertise også tilpasse uttalelsen sin så den treffer der den hører hjemme.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det jeg reagerer på er at hun sier at fedme ikke er genetisk og at det skyldes latskap. Dette er slik jeg ser det rett og slett helt feil. .

Enig i at fedme absolutt ikke trenger å skyldes latskap, men hva sier forskningen ang. gener? Kan man skylde på genene, eller hur? (Jeg vet at dere/vi diskuterte det for noen titalls sider siden, men jeg husker ikke hva som ble konklusjonen.)

Det ble slått fast ett eller annet sted baki her at anlegget for å legge på seg som alt mulig annet selvsagt er genetisk. Jeg vil mene at også anlegget for å velge feil mat, naturlig bevege seg mye osv også er medfødt.

Det gjør jo ikke at de som da er uheldig med genene sine skal sette seg ned og gi opp fordi de har så teite gener - men det er en viktig forklaring å ha med i forhold til dette med skam synes jeg. Noen har brattere oppoverbakker enn andre - det betyr ikke annet i praksis enn at sånn er det bare og det må de bare deale med, men det å anerkjenne at det er vanskeligere for noen vil redusere skamfølelsen og dermed være drahjelp riktig vei tenker jeg.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det ble slått fast ett eller annet sted baki her at anlegget for å legge på seg som alt mulig annet selvsagt er genetisk. Jeg vil mene at også anlegget for å velge feil mat, naturlig bevege seg mye osv også er medfødt.

Det gjør jo ikke at de som da er uheldig med genene sine skal sette seg ned og gi opp fordi de har så teite gener - men det er en viktig forklaring å ha med i forhold til dette med skam synes jeg. Noen har brattere oppoverbakker enn andre - det betyr ikke annet i praksis enn at sånn er det bare og det må de bare deale med, men det å anerkjenne at det er vanskeligere for noen vil redusere skamfølelsen og dermed være drahjelp riktig vei tenker jeg.

Her kjenner jeg at vi er på nett igjen, og jeg vil gjerne understreke at jeg ser at det for mange/noen er sånn at lav selvfølelse/skam/skrekkelige følelser etc. trigger eller forsterker selvskading man blir sterkt overvektig av.

Jeg er veldig sikker på at det ikke gjelder alle. Også av de helseskadelig overvektige. Tro meg, jeg har en del av dem tett på i slekta. Og de gjør nettopp det KJ anklager "feite" for å gjøre: De løfter hendene i været, skylder på genene og lav forbrenning, mens de legger kakestykke nr. 5 på fatet og etterpå kjører bilen det korte stykket hjem. Og de KOSER seg med stykke nr. 5, altså. Deler oppskrifter og skryter til vertinnen og unner seg et stykke til. For "man må jo kose seg"! Og gjerne mobber min slanke tante som driver og "springer i marka - hva skal nå DET være godt for!".

Og det er noe med det du sier: Om de hadde klart å sett på de genetiske forholdene som en utfordring, satt ord på hva den var, og handlet deretter. For, som jeg sa tidligere, det vi er disponert for i min slekt er mer latskap og kakefråtsing. IKKE hverken lav forbrenning eller selvskading gjennom mat.

Og jeg vet at min erkjennelse av at jeg ER disponert for mumsing og sofaliv hjelper meg til å skjerpe meg ekstra. Jeg kan ikke bare sukke og se på dem som jogger ut på tur som om det var noe LETT noe og tenke at "siden jeg syns det er drit-tungt å komme meg ut, så passer det vel ikke for meg, da!", slik jeg gjorde før. Og at jeg ikke kan gi opp å leve med mindre mumsing, selv om jeg syns det krever mye oppopfrelse i blant, og er misunnelig på svigerinnen min som bare kan la en sjokoladeskål stå på bordet uten at hun har LYST på mer enn 2-3 biter.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg er veldig sikker på at det ikke gjelder alle. Også av de helseskadelig overvektige. Tro meg, jeg har en del av dem tett på i slekta. Og de gjør nettopp det KJ anklager "feite" for å gjøre: De løfter hendene i været, skylder på genene og lav forbrenning, mens de legger kakestykke nr. 5 på fatet og etterpå kjører bilen det korte stykket hjem. Og de KOSER seg med stykke nr. 5, altså. Deler oppskrifter og skryter til vertinnen og unner seg et stykke til. For "man må jo kose seg"! Og gjerne mobber min slanke tante som driver og "springer i marka - hva skal nå DET være godt for!".

.

Har vi vært i juleselskap sammen? En ganske nøyaktig beskrivelse av hvilketsomhelst familieselskap i slekta mi.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Deler oppskrifter og skryter til vertinnen

Eh, ja? Er det noe galt i det? Har ikke en overvektig person lov til å si at maten var god? Eller å ev. lage kaken selv en gang? Skal den overvektige sitte stille i en sofa og diskré drikke en kopp svart kaffe mens de andre koser seg? Jeg VET det ikke er det du mener, men her uttrykte du deg klønete, Poly.

Jeg har alltid vært en som har skrytt av maten i selskaper og ofte kost meg voldsomt med maten. Da ofte som en motvekt til alle som uffer og akker seg over at "her var det mange kalorier, du" og "ja, nå MÅ jo joggeskoene på så snart vi kommer hjem" eller høylytte kommentarer av typen "nei, sååååå mange kalorier spiser man da ikke etter middag. Så jeg skal IKKE ha noenting" mens andre står der med kakestykket i hånda og plutselig føler seg ille til mote.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jepp. Det er helt enorme forskjeller. Jeg jobbet et sted hvor det var mye sosial nød og mye arbeidsledighet og dermed mye stillesitting blant folk. Jeg vil anslå at omtrent 80 % på min alder, da ca 30 år, lå på BMI rundt 30-35 eller mer. Det var helt vanlig og jeg tror virkelig ikke at alle av disse hadde kompliserte spiseforstyrrelser eller stor skam rundt det altså. Det var så vanlig at de var mer sånn "bør sikkert gå ned i vekt, men jeg har det fint som jeg har det".

Dette var faktisk helt fremmed for meg.

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Da jeg var på konsultasjon på Aleris, møtte jeg en dame fra et ganske lite sted i Finnmark. Hun fortalte at seksten personer fra bygda hennes hadde blitt vektoperert. Og det er et lite sted, altså, for hele kommunen har et innbyggertall på litt over 2000.

Wow.

Jeg må bare si at dette har jeg aldri fått med meg at fins. :sentral-østlending:

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Eh, ja? Er det noe galt i det? Har ikke en overvektig person lov til å si at maten var god? Eller å ev. lage kaken selv en gang? Skal den overvektige sitte stille i en sofa og diskré drikke en kopp svart kaffe mens de andre koser seg? Jeg VET det ikke er det du mener, men her uttrykte du deg klønete, Poly.

Jeg har alltid vært en som har skrytt av maten i selskaper og ofte kost meg voldsomt med maten. Da ofte som en motvekt til alle som uffer og akker seg over at "her var det mange kalorier, du" og "ja, nå MÅ jo joggeskoene på så snart vi kommer hjem" eller høylytte kommentarer av typen "nei, sååååå mange kalorier spiser man da ikke etter middag. Så jeg skal IKKE ha noenting" mens andre står der med kakestykket i hånda og plutselig føler seg ille til mote.

Det der er faktisk en av de tingene jeg syns er kjipt. Jeg spiser som kjent ikke kake. I mange år innebar et bittelite kakestykke flere dager med sug - så jeg sto helt over for å unngå suget. Det var ikke verdt det.

Det medførte svært ofte at folk rundt meg ikke koste seg med maten sin. De begynte å akke og offe seg sånn der og burde ikke og skulle ikke. Det syns jeg er leit. Verten eller vertinnen har jo anstrengt seg for å lage i stand. Skal man spise maten så er det jo da faktisk et poeng å faktisk kose seg med maten. Ikke å stå og guilttrippe på den. Jeg så at jeg påvirket forsamlingen sånn - men jeg likte det ikke.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Skal man spise maten så er det jo da faktisk et poeng å faktisk kose seg med maten. Ikke å stå og guilttrippe på den. Jeg så at jeg påvirket forsamlingen sånn - men jeg likte det ikke.

Jeg bryr meg mindre om en person eller fem rundt meg ikke spiser kake. Men det at noen HØYLYTT ikke spiser kake, DET plager meg faktisk ganske mye.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Eh, ja? Er det noe galt i det? Har ikke en overvektig person lov til å si at maten var god? Eller å ev. lage kaken selv en gang? Skal den overvektige sitte stille i en sofa og diskré drikke en kopp svart kaffe mens de andre koser seg? Jeg VET det ikke er det du mener, men her uttrykte du deg klønete, Poly.

Jeg har alltid vært en som har skrytt av maten i selskaper og ofte kost meg voldsomt med maten. Da ofte som en motvekt til alle som uffer og akker seg over at "her var det mange kalorier, du" og "ja, nå MÅ jo joggeskoene på så snart vi kommer hjem" eller høylytte kommentarer av typen "nei, sååååå mange kalorier spiser man da ikke etter middag. Så jeg skal IKKE ha noenting" mens andre står der med kakestykket i hånda og plutselig føler seg ille til mote.

Nå syns jeg du er vrang, for jeg prøvde å beskrive et helhetsbilde. Altså, dette er SLEKTA. De ligner meg ganske mye. Jeg prøvde å beskrive folk som koser seg overvektige. Å skryte til vertinnen er selvsagt både hyggelig og høflig. Å kose seg med maten også. Jeg bare prøvde å formidle at jeg er brennsikker på at disse IKKE har et sånt traumatisk og skamfullt og overspisende forhold til mat som dere mener at ALLE veldig overvektige har. (Jeg kjenner også de som jeg er temmelig sikker på har det, uten at de har sagt det selv)


(En annen ting: Man er helseskadelig overvektig LENGE før man ikke får plass i stolen, altså!)

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg bare prøvde å formidle at jeg er brennsikker på at disse IKKE har et sånt traumatisk og skamfullt og overspisende forhold til mat som dere mener at ALLE veldig overvektige har.

Ja, jeg skjønner da det. Og det har jeg ikke noen problemer med. Men jeg skjønner ikke helt hva du prøver å argumentere med akkurat her? At siden de IKKE har spiseforstyrrelser, så burde de I ALLE FALL ikke kose seg med maten eller skryte av den? Jeg skjønner bare ganske enkelt ikke helt hvor du ville med akkurat de uttalelsene.

Forresten, det var noen stoler på lunsjrommet jeg ikke fikk plass i før operasjonen. Jeg hadde INGEN overvektsrelaterte sykdommer eller plager. Så det går an å ikke få plass i stolen UTEN å være helsefarlig overvektig, altså. Med helsefarlig overvektig mener jeg da "uten overvektsrelaterte helseproblemer i øyeblikket", ikke at det potensielt kan være helsefarlig å holde en slik vekt over tid.