Kari Jaquessons siste utspill: "Man HAR ikke fedme, man ER feit"

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det ble slått fast ett eller annet sted baki her at anlegget for å legge på seg som alt mulig annet selvsagt er genetisk. Jeg vil mene at også anlegget for å velge feil mat, naturlig bevege seg mye osv også er medfødt.

Det gjør jo ikke at de som da er uheldig med genene sine skal sette seg ned og gi opp fordi de har så teite gener - men det er en viktig forklaring å ha med i forhold til dette med skam synes jeg. Noen har brattere oppoverbakker enn andre - det betyr ikke annet i praksis enn at sånn er det bare og det må de bare deale med, men det å anerkjenne at det er vanskeligere for noen vil redusere skamfølelsen og dermed være drahjelp riktig vei tenker jeg.

Her kjenner jeg at vi er på nett igjen, og jeg vil gjerne understreke at jeg ser at det for mange/noen er sånn at lav selvfølelse/skam/skrekkelige følelser etc. trigger eller forsterker selvskading man blir sterkt overvektig av.

Jeg er veldig sikker på at det ikke gjelder alle. Også av de helseskadelig overvektige. Tro meg, jeg har en del av dem tett på i slekta. Og de gjør nettopp det KJ anklager "feite" for å gjøre: De løfter hendene i været, skylder på genene og lav forbrenning, mens de legger kakestykke nr. 5 på fatet og etterpå kjører bilen det korte stykket hjem. Og de KOSER seg med stykke nr. 5, altså. Deler oppskrifter og skryter til vertinnen og unner seg et stykke til. For "man må jo kose seg"! Og gjerne mobber min slanke tante som driver og "springer i marka - hva skal nå DET være godt for!".

Og det er noe med det du sier: Om de hadde klart å sett på de genetiske forholdene som en utfordring, satt ord på hva den var, og handlet deretter. For, som jeg sa tidligere, det vi er disponert for i min slekt er mer latskap og kakefråtsing. IKKE hverken lav forbrenning eller selvskading gjennom mat.

Og jeg vet at min erkjennelse av at jeg ER disponert for mumsing og sofaliv hjelper meg til å skjerpe meg ekstra. Jeg kan ikke bare sukke og se på dem som jogger ut på tur som om det var noe LETT noe og tenke at "siden jeg syns det er drit-tungt å komme meg ut, så passer det vel ikke for meg, da!", slik jeg gjorde før. Og at jeg ikke kan gi opp å leve med mindre mumsing, selv om jeg syns det krever mye oppopfrelse i blant, og er misunnelig på svigerinnen min som bare kan la en sjokoladeskål stå på bordet uten at hun har LYST på mer enn 2-3 biter.