Er NAV virkelig så ille?

[Storm]

Apropos, ble ikke godeste Ødegard sykemeldt en periode etter anmeldelsen?

[Nessie]

Men så er det noe med at det som er totalen for to funksjonsfriske foreldre, i full jobb - er ganske annerledes enn om en har en form for sykdom. Alle blir slitne en gang i blant, og evner å løse dette ved å kutte ned på andre aktiviteter, la hver enkelt få sove mye ei helg osv. Da henter man seg som regel litt inn igjen. Får energi og påfyll.
De som har en sykdom sliter ofte med denne biten. Og derfor er det ikke så enkelt å bare justere. Det handler jo som oftes ikke om at folk ikke vil jobbe, men at det er en ting man kan justere ned i % - mens barn og familieliv er vanskeligere å justere.

Men det handler uansett om valg. Og hos oss går det feks på fritidsaktiviter til barna, og omfang av det, sosiale ting og hus/hagearbeid. Det tapper. Mens feks oppussing og slike prosjekter gir. Men dette er jo veldig ulikt fra person til person. Så det er jo ikke sånn at de som velger hagearbeid foran oppussing nødvendigvis får mer overskudd og energi. Det er individuelt.

[rine]

Også enig med Toffskij, tror jeg. Dvs: Jeg har større respekt for en person, dame eller mann, som innser sin begrensing og reduserer stillingen sin når trykket blir for massivt enn en som alltid skal jobbe fullt, men som alltid ender ut i sykmelding. Heller ta regningen selv enn å la samfunnet ta den. Ja til flere menn i deltidsstilling i de årene trykket er størst, så lenge det nesten bare er kvinner som velger det, er det problematisk, jeg ser det.
Jeg ser jo også det Esme sier i "brannfakkelen" sin,det er damer som er mest tilhenger av de tradisjonelle kjønnsrollene som sliter mest med å få hverdagen til å gå rundt, det ser jeg både på FP (både på og mellom linjene) og RL. Jeg skifter ikke dekk og hater å snekre, men bortsett fra det er vi veldig likestilte og deler på både sykt barn dager, husvask, henting/bringing av barn og matlaging.

[Nessie]

Jeg synes mange fortjene respekt for å prøve jeg. Å stå i full jobb. Og om de er for syke til å klare det, så er det ikke bare "å ta regninga" selv heller. At folk velger å jobbe redusert i perioder, og prioriterer det er jo ok. Men ofte har de mulighet til å øke på igjen. Når hverdagen er annerledes. Det er i utgangspunktet syke folk det er snakk om her. Så er det jo så klart diskutabelt hvordan man skal definere dette med sykdom.

[Pebbles]

De siste innleggene her illusterer veldig godt det jeg skrev noen innlegg tidligere her - om man står på til man blir syk, så er det ikke greit(da har man ikke tatt ansvar for seg selv), om man velger å jobbe redusert for å ta vare på egen helse, så er det heller ikke greit(for da tar man ikke hensyn til samfunn og kvinnekamp).

Det som er greit, er å jobbe 100 % og ha nok kapasitet til å klare det.

Om man ikke har det, i kortere eller lengre perioder, hva da?

Det nevnes i mange innlegg her i tråden at kvinner slett ikke er utsatt for press, men hva er dette, om ikke nettopp et press? Og hvordan anbefaler dere at man løser dette på en god måte som fungerer både for individ og samfunn?

[Lykken]

Jeg vil tro at de som er arvelig belastet/spesielt utsatt for muskel-skjelettplager/sykdom kanskje kan holde dette i sjakk ved å ikke presse seg maksimalt, dvs at det er samfunnsnyttig at de kan jobbe deltid/få hjelp til omskolering etc istedenfor å bli varlig uføre etter lengre tids overbelastning.

[shute]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Det som er greit, er å jobbe 100 % og ha nok kapasitet til å klare det.

Om man ikke har det, i kortere eller lengre perioder, hva da?

Debatten har vel - som den i grunn bruker hver gang temaet er oppe - sklidd litt over i at de som ikke har kapasitet til dette i hovedsak ikke har det fordi de baker for mange cupcakes, er for opptatt av oppussing og har for mange fritidsaktiviteter til barna.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

De siste innleggene her illusterer veldig godt det jeg skrev noen innlegg tidligere her - om man står på til man blir syk, så er det ikke greit(da har man ikke tatt ansvar for seg selv), om man velger å jobbe redusert for å ta vare på egen helse, så er det heller ikke greit(for da tar man ikke hensyn til samfunn og kvinnekamp).

Det som er greit, er å jobbe 100 % og ha nok kapasitet til å klare det.

Om man ikke har det, i kortere eller lengre perioder, hva da?

Det nevnes i mange innlegg her i tråden at kvinner slett ikke er utsatt for press, men hva er dette, om ikke nettopp et press? Og hvordan anbefaler dere at man løser dette på en god måte som fungerer både for individ og samfunn?

Jeg synes ikke det er spesielt kontroversielt å hevde at dersom man er normalt frisk, har mindre enn 4 barn og har normalt grei partner at man bør kunne jobbe helt greit i en 100% stilling.

Det må gå an å diskutere den gemene hop uten at man tar inn unntakstilfeller.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg synes ikke det er spesielt kontroversielt å hevde at dersom man er normalt frisk, har mindre enn 4 barn og har normalt grei partner at man bør kunne jobbe helt greit i en 100% stilling.

Det må gå an å diskutere den gemene hop uten at man tar inn unntakstilfeller.

Dette er jeg helt enig i. Sånn normalt sett burde dette gå helt greit, selv om det også sikkert vil være slitsomt i perioder, av ulike årsaker.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg synes ikke det er spesielt kontroversielt å hevde at dersom man er normalt frisk, har mindre enn 4 barn og har normalt grei partner at man bør kunne jobbe helt greit i en 100% stilling.

Det må gå an å diskutere den gemene hop uten at man tar inn unntakstilfeller.

Vi snakker jo ikke om de friske - vi snakker om de som ikke har helse til å jobbe fullt. Det er jo det hele denne tråden handler om?

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Vi snakker jo ikke om de friske - vi snakker om de som ikke har helse til å jobbe fullt. Det er jo det hele denne tråden handler om?

Vi startet med det. Men så sitter jeg med følelsen av at de som er sånn udefinerbart syke, som feks ME og lignende, er det fordi de ikke prioriterer rett.
Og da blir hele greia litt håpløst. For det kan liksom ikke sammenlignes.

[Nessie]

Diskusjonen handler vel ikke om NAV lenger i grunn.

[Harriet Vane]

Porblemet er at mange stabler livene sine som Dagobertsmørbrød. De har full jobb, venner, reising, fritidsaktiviteter, videreutdanning og oppå der stabler de partner, barn, barns fritidsaktiviteter, svigermors krav/egne krav til plettfrihet, flytting, stor hage, trening, førtiårskrise, samlivsbrudd, elsker, verv og søvnbehov, uten å ta vekk noe.

Man må velge. Døgnet har tjuefire timer, et hvert menneske har en viss porsjon krefter. Man kan ha en dugandes mann eller en dustete mann, man kan ha friske barn eller syke barn, det gir pluss eller minus i ligningen. Man kan ha stort hus under oppsussing eller lettstelt leilighet, osv. Man kan ikke ha alt, men folk later til å tro det, I VERDEMS RIKESTE LAND, og så blir de sykemeldt fordi de ble så slitne av å skulle arrangere bursdagsselskap, blogge, scrappe tre hundre julekort og male aboslutt hele huset hvitt og blogge om det, mens de fulgte ungene på 5 fritidsaktiviteter pr. barn.

Å prioritere er vanskelig. Livet er kort. Man har lyst til alt. Det er urettferdig!

[shute]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Problemet er at mange stabler livene sine som Dagobertsmørbrød. De har full jobb, venner, reising, fritidsaktiviteter, videreutdanning og oppå der stabler de partner, barn, barns fritidsaktiviteter, svigermors krav/egne krav til plettfrihet, flytting, stor hage, trening, førtiårskrise, samlivsbrudd, elsker, verv og søvnbehov, uten å ta vekk noe.

Man må velge. Døgnet har tjuefire timer, et hvert menneske har en viss porsjon krefter. Man kan ha en dugandes mann eller en dustete mann, man kan ha friske barn eller syke barn, det gir pluss eller minus i ligningen. Man kan ha stort hus under oppsussing eller lettstelt leilighet, osv. Man kan ikke ha alt, men folk later til å tro det, I VERDENS RIKESTE LAND, og så blir de sykemeldt fordi de ble så slitne av å skulle arrangere bursdagsselskap, blogge, scrappe tre hundre julekort og male aboslutt hele huset hvitt og blogge om det, mens de fulgte ungene på 5 fritidsaktiviteter pr. barn.

Dette gjentas jo nesten til kjedsommelighet når temaet diskuteres her. Finnes det forskningsmessig belegg for å hevde det?

Jeg møter kanskje helt andre mennesker enn mange her, siden jeg ikke kjenner en eneste cupcakeblogger verken profesjonelt eller privat - men min helt klare opplevelse er at jobben for veldig, veldig mange er noe av det som prioriteres sist bort. Kanskje hakket før man bortprioriterer barna fullstendig, men virkelig ikke nødvendigvis.

Er det slik at plettfrie, veltrente, pedikyrerte mennesker med fire barn på fritidsaktiviteter og nabolagets peneste hage er de som drar opp statistikkene for langstidssykmeldinger? For AAP? Uførhet? Er dette noe vi vet?

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Dette gjentas jo nesten til kjedsommelighet når temaet diskuteres her. Finnes det forskningsmessig belegg for å hevde det?

Er det slik at plettfrie, veltrente, pedikyrerte mennesker med fire barn på fritidsaktiviteter og nabolagets peneste hage er de som drar opp statistikkene for langstidssykmeldinger? For AAP? Uførhet? Er dette noe vi vet?

Jeg tviler.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Er det slik at plettfrie, veltrente, pedikyrerte mennesker med fire barn på fritidsaktiviteter og nabolagets peneste hage er de som drar opp statistikkene for langstidssykmeldinger? For AAP? Uførhet? Er dette noe vi vet?

Det er nok flere parallelldiskusjoner her. Jeg mener at man må først og fremst ta tak i det unødvendige fraværet hos det normale, friske, flertallet. Det er vel sannsynligvis der det er mest å hente. Og i den sammenheng blir enkle prioriteringer viktig for å unngå at man blir utbrent.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Det er nok flere parallelldiskusjoner her. Jeg mener at man må først og fremst ta tak i det unødvendige fraværet hos det normale, friske, flertallet. Det er vel sannsynligvis der det er mest å hente. Og i den sammenheng blir enkle prioriteringer viktig for å unngå at man blir utbrent.

Jeg er i grunnen enig. Det som er den største utfordringen der er at hvis man reduserer lønn ved fravær tror jeg man kan glemme at folk skal holde seg hjemme i smittekarantene. Det er vanskelig nok allerede for vår yrkesgruppe, viljen til å ikke utløse vakansvakt er svært stor.

[Bobbelur]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Og i den sammenheng blir enkle prioriteringer viktig for å unngå at man blir utbrent.

Så fremt man er klar over at man har full fart inn i utbrentheten. Det har de aller, aller færreste før de plutselig ligger strak ut og ikke skjønner hva som skjedde. For om de skjønte at de var på tur til å bli syke så hadde nok de fleste gjort noen grep i livene sine før de ble en del av statistikken. Jeg vet at jeg hadde gjort det om jeg hadde visst det. Men det gjorde jeg ikke og det betaler jeg for ennå, både økonomisk, med helsa mi og med det mentale. Jeg er tilbake i full jobb nå og det er nok ganske sikkert for tidlig. Jeg prioriterer beinhardt på hva jeg gjør etter jobb og ikke, så nå er det egentlig ikke særs lurt å invitere folk på besøk slik det ser ut hos meg.
Men sånn er det - jeg må prioritere hva jeg har energi til etter jobb. Og mange av de jeg har blitt kjent med via rehab har det akkurat likt som meg; de prioriterer jobb og lar fritiden være fokusert på å hente seg inn igjen.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Bobbelur, her.

Så fremt man er klar over at man har full fart inn i utbrentheten. Det har de aller, aller færreste før de plutselig ligger strak ut og ikke skjønner hva som skjedde. For om de skjønte at de var på tur til å bli syke så hadde nok de fleste gjort noen grep i livene sine før de ble en del av statistikken. Jeg vet at jeg hadde gjort det om jeg hadde visst det. Men det gjorde jeg ikke og det betaler jeg for ennå, både økonomisk, med helsa mi og med det mentale. Jeg er tilbake i full jobb nå og det er nok ganske sikkert for tidlig. Jeg prioriterer beinhardt på hva jeg gjør etter jobb og ikke, så nå er det egentlig ikke særs lurt å invitere folk på besøk slik det ser ut hos meg.
Men sånn er det - jeg må prioritere hva jeg har energi til etter jobb. Og mange av de jeg har blitt kjent med via rehab har det akkurat likt som meg; de prioriterer jobb og lar fritiden være fokusert på å hente seg inn igjen.

Akkurat dette har jeg sittet og følt på gjennom hele diskusjonen (som jeg nå har lest til punkt og prikke). Man smeller vel ikke i veggen dersom man er klar over at det holder på å skje? Dersom man skjønner hva som er i ferd med å skje, kan man jo gjøre noe grep - men når man ikke aner hva som skjer med kroppen, egentlig er såre fornøyd med livet sitt og tror at alle vondtene kommer av at man egentlig burde trent mer - og starter med nettopp det - og det bare blir stadig flere problemer og legen nevner kreft, hjernesvulst, leddgikt og magesår - så skjønner man ikke hva som skjer altså. Btdt.

[annemede]

Opprinnelig lagt inn av Bobbelur, her.

Så fremt man er klar over at man har full fart inn i utbrentheten. Det har de aller, aller færreste før de plutselig ligger strak ut og ikke skjønner hva som skjedde. For om de skjønte at de var på tur til å bli syke så hadde nok de fleste gjort noen grep i livene sine før de ble en del av statistikken. Jeg vet at jeg hadde gjort det om jeg hadde visst det. Men det gjorde jeg ikke og det betaler jeg for ennå, både økonomisk, med helsa mi og med det mentale. Jeg er tilbake i full jobb nå og det er nok ganske sikkert for tidlig. Jeg prioriterer beinhardt på hva jeg gjør etter jobb og ikke, så nå er det egentlig ikke særs lurt å invitere folk på besøk slik det ser ut hos meg.
Men sånn er det - jeg må prioritere hva jeg har energi til etter jobb. Og mange av de jeg har blitt kjent med via rehab har det akkurat likt som meg; de prioriterer jobb og lar fritiden være fokusert på å hente seg inn igjen.

Som regel har man fått en del varselsignaler før man er utbrent. Det at man velger å ignorere disse er jo både et samfunnsproblem og ikke minst ett problem på det personlige planet.