"Den mentale belastningen" - gjelder dette i Norge?

[allium]

I tillegg til det Tussa og 007 sier kommer det sosiale. Moren min er 88 og enke. Jevnaldrende familie og venner dør. Selv har hun ikke noe pleiebehov, men hun er ensom. Så både søsteren min og jeg føler oss forpliktet til både å besøke henne mer enn vi egentlig har tid til, og arrangere opplevelser for henne.

[Tjorven]

Dere diskuterer et tema som gjør meg helt vettskremt.

Vi har fått svært liten hjelp av våre foreldre i småbarnstiden. Barnebarn er noe man har passet når det har vært gøy og tid til det. Så jeg har tenkt at min innsats for aldrende foreldre kommer til å begrense seg tilsvarende. Men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at det ikke kommer til å bli sånn. Jeg har ikke samvittighet til å ikke hjelpe når det trengs.

Og jeg ser jo allerede nå at det ikke er så lenge til det kommer til å trengs selv om foreldrene mine fremdeles er i 60-årene.

Og de har ikke gjort det noe lettere for oss ved å skille seg og skaffe seg nye ektefeller uten annen familie enn oss. Så det er ikke 4 av dem, men 7 stykker som kommer til å trenge hjelp. Jeg kjenner jeg blir stressa bare av tanken.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Dere diskuterer et tema som gjør meg helt vettskremt.

Vi har fått svært liten hjelp av våre foreldre i småbarnstiden. Barnebarn er noe man har passet når det har vært gøy og tid til det. Så jeg har tenkt at min innsats for aldrende foreldre kommer til å begrense seg tilsvarende. Men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at det ikke kommer til å bli sånn. Jeg har ikke samvittighet til å ikke hjelpe når det trengs.

Og jeg ser jo allerede nå at det ikke er så lenge til det kommer til å trengs selv om foreldrene mine fremdeles er i 60-årene.

Og de har ikke gjort det noe lettere for oss ved å skille seg og skaffe seg nye ektefeller uten annen familie enn oss. Så det er ikke 4 av dem, men 7 stykker som kommer til å trenge hjelp. Jeg kjenner jeg blir stressa bare av tanken.

Vi har overhodet ikke hatt hjelp av foreldrene våre i småbarnstiden. Skulle tro at samvittigheten da skulle si at man ikke trenger å hjelpe i perioden med sykdom og alderdom, men sånn er det ikke. Alternativet til å hjelpe er rett og slett altfor grusomt.

[Tussa]

Opprinnelig lagt inn av trøtt, her.

Mener du at alle barn er forpliktet til å gjøre slike ting for sine foreldre?

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Nei. Men de fleste gjør det. Fordi man vil at foreldrene skal ha best mulig livskvalitet.
Dessuten er det sabla vanskelig å si «Gjør det selv» når hjemmesykepleien ringer og sier at din far trenger nytt undertøy. Eller si nei når mor spør om du kan handle og ta ut penger for henne. Eller overse regningsbunken på bordet som ikke betaler seg selv, eller innkallingen til kontroll på nevrologisk avdeling. Og så videre i det uendelige.

Ein svulstig facebookstatus med solnedgang i bakgrunnen gjorde overraskande nok inntrykk på meg her ein dag. Det var med at foreldra dine lærte deg knyte sko, lærte deg å spise, kjørte deg til vennar og på trening. No er det din tur til å gi tilbake. Så ja, eg meiner dette er noko vi som barn skal strekke oss å gjere for foreldra våre. Forutsatt ein ordinær relasjon i botnen.

[Timar]

Opprinnelig lagt inn av Tussa, her.

Ein svulstig facebookstatus med solnedgang i bakgrunnen gjorde overraskande nok inntrykk på meg her ein dag. Det var med at foreldra dine lærte deg knyte sko, lærte deg å spise, kjørte deg til vennar og på trening. No er det din tur til å gi tilbake. Så ja, eg meiner dette er noko vi som barn skal strekke oss å gjere for foreldra våre. Forutsatt ein ordinær relasjon i botnen.

Nåja, fullt så rosenrødt ser ikke jeg på det. Foreldrene mine valgte å få barn. Det skulle bare mangle at de ikke lærte meg å spise. Det var bestefaren min som lærte meg å knyte skolisser og kjøring kun fordi jeg hadde lyst til noe eller trengte det, det drev de ikke med.

Det betyr ikke at jeg ikke kommer til å hjelpe dem når de trenger det, men årsaken til det er jo at de kommer til å trenge hjelp, og barna er de nærmeste til å hjelpe, ikke fordi de valgte å få barn de faktisk måtte bruke tid på.

[Tussa]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Dere diskuterer et tema som gjør meg helt vettskremt.

Vi har fått svært liten hjelp av våre foreldre i småbarnstiden. Barnebarn er noe man har passet når det har vært gøy og tid til det. Så jeg har tenkt at min innsats for aldrende foreldre kommer til å begrense seg tilsvarende. Men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at det ikke kommer til å bli sånn. Jeg har ikke samvittighet til å ikke hjelpe når det trengs.

Og jeg ser jo allerede nå at det ikke er så lenge til det kommer til å trengs selv om foreldrene mine fremdeles er i 60-årene.

Og de har ikke gjort det noe lettere for oss ved å skille seg og skaffe seg nye ektefeller uten annen familie enn oss. Så det er ikke 4 av dem, men 7 stykker som kommer til å trenge hjelp. Jeg kjenner jeg blir stressa bare av tanken.

Satt på spissen treng ein 85 år gammal mann med begynnande demens meir hjelp enn ein småbarnsfamilie. Eg trur du kjem til å kjenne på at det reknestykket ikkje kjem til å gå opp.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Tussa, her.

Satt på spissen treng ein 85 år gammal mann med begynnande demens meir hjelp enn ein småbarnsfamilie. Eg trur du kjem til å kjenne på at det reknestykket ikkje kjem til å gå opp.

Jo takk, jeg kjenner på det. Faren min er fysisk ekstremt sprek. Men hodet hans henger ikke med lenger på samme måten som før, og ettersom både moren hans og begge foreldrene hennes fikk demens/alsheimers på sine eldre dager, så frykter jeg jo at det er det vi ser starten på nå.

Mine forslag om at de bør skaffe seg en bolig i grei avstand til meg eller broren min er visst helt teit å foreslå, for han er jo så sprek. Og når jeg forsøker å fortelle ta han faktisk er sprek nå og vil kunne klare å flytte på seg, men at det sannsynligvis ikke er tilfelle om 5 år, er visstnok ikke et gyldig argument. At han ikke klarer å huske hvor mye han strevde med sin egen mor for 20 år siden sier jo sitt.

Men det skal være sagt. Det ser ut til at broren min tar en vel så stor del av ansvaret som jeg gjør. Han hjelper moren min mye allerede. I langt større grad enn meg. Men så bor de også i 10 minutters gangavstand fra hverandre. Så noen av disse 68'erne klarte faktisk å oppdra sønner som tar sin del av jobben.

[GeekyGirrrl]

Men hvordan kan man hjelpe foreldrene, når man bor langt unna da? Det er min hodepine.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av GeekyGirrrl, her.

Men hvordan kan man hjelpe foreldrene, når man bor langt unna da? Det er min hodepine.

Det blir mange telefoner til hjelpeapparat. Samt å reise hjem mye hyppigere enn man egentlig har tid og energi til.

Men vi bor bare to timer unna da.

[007]

Jeg hadde ikke kontakt med min forelder da hen ble syk og barnebarna kjente hen knapt.
Men man snur ikke ryggen til de svakeste.

[polarjenta]

Jeg har vokst opp med foreldre som har stilt opp for de gamle i familien, ikke bare egne foreldre, men også tanter og onkler. Jeg har aldri hørt at de syns det var så veldig slitsomt, selv om det nok innimellom var det også. Så de tingene som nevnes her tror jeg at jeg skal kunne ta hånd om uten at det blir noe problem. Rengjøring er en tjeneste de kan kjøpe, så kan jeg og broren min hjelpe med de andre praktiske tingene som dukker opp. De er sånn snart i midten av 70årene og pr nå trenger de ingen hjelp, men den dagen kommer jo helt sikkert.

[007]

Opprinnelig lagt inn av polarjenta, her.

Jeg har vokst opp med foreldre som har stilt opp for de gamle i familien, ikke bare egne foreldre, men også tanter og onkler. Jeg har aldri hørt at de syns det var så veldig slitsomt, selv om det nok innimellom var det også. Så de tingene som nevnes her tror jeg at jeg skal kunne ta hånd om uten at det blir noe problem. Rengjøring er en tjeneste de kan kjøpe, så kan jeg og broren min hjelpe med de andre praktiske tingene som dukker opp.

Jammen så bra! Da har jo du ingenting å frykte.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jammen så bra! Da har jo du ingenting å frykte.

Sant det, og det gjør jeg ikke heller.

[Darth]

Den mentale belastningen ved å ha eldre og syke foreldre kjente jeg tungt på de siste par årene pappa levde. Mamma var frisk som en fisk fram til hun ble syk og døde relativt kort tid etterpå, så der ble det aldri noe særlig behov for hjelp som vi kunne gi.

Og det er som 007 sier. Det er regninger som skal betales, kjøleskap som skal tømmes, søppel som skal bæres ut, telefoner som skal taes, det skal handles og det skal taes ut penger. Man trenger en tur til frisøren, har time hos fysioterapeuten, man oppdager at man mangler medisiner og ringer til barna sine (her kunne virkelig hjemmesykepleien vært flinkere). Så går sikringen en sen kveld, og en av barna eller svigerbarna må av gårde for å fikse det - ikke fordi pappa ikke visste frem og tilbake på en sikring, men fordi sikringsskapet sto på loftet, og han kom seg ikke opp. Og så er man selskapssyk og finner på et eller annet påskudd sånn at noen kommer på besøk ...

Pappa var egentlig ganske flink til å betale seg ut av det han kunne, han betalte for å få huset malt (av en maler), han betalte barnebarna for å gruse gårdsplassen osv. Men det er de små tingene, de hverdagslige, de ligger der de også, og må gjøres.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av polarjenta, her.

Jeg har vokst opp med foreldre som har stilt opp for de gamle i familien, ikke bare egne foreldre, men også tanter og onkler. Jeg har aldri hørt at de syns det var så veldig slitsomt, selv om det nok innimellom var det også. Så de tingene som nevnes her tror jeg at jeg skal kunne ta hånd om uten at det blir noe problem. Rengjøring er en tjeneste de kan kjøpe, så kan jeg og broren min hjelpe med de andre praktiske tingene som dukker opp. De er sånn snart i midten av 70årene og pr nå trenger de ingen hjelp, men den dagen kommer jo helt sikkert.

Vil si det kommer veldig an på når den kommer. Om den kommer mens du har hjemmeboende barn blir det jo i tillegg til alt annet.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av millact, her.

Vil si det kommer veldig an på når den kommer. Om den kommer mens du har hjemmeboende barn blir det jo i tillegg til alt annet.

Ungene er jo såpass store at det nok skal gå greit. Jeg ser rett og slett ikke så veldig mørkt på dette.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av polarjenta, her.

Jeg har vokst opp med foreldre som har stilt opp for de gamle i familien, ikke bare egne foreldre, men også tanter og onkler. Jeg har aldri hørt at de syns det var så veldig slitsomt, selv om det nok innimellom var det også. Så de tingene som nevnes her tror jeg at jeg skal kunne ta hånd om uten at det blir noe problem. Rengjøring er en tjeneste de kan kjøpe, så kan jeg og broren min hjelpe med de andre praktiske tingene som dukker opp. De er sånn snart i midten av 70årene og pr nå trenger de ingen hjelp, men den dagen kommer jo helt sikkert.

Jeg har vokst opp med en mor som tok en "normal" belastning for sine svigers, sammen med to svigerinner (selvsagt...) med flytting til eldrebolig og senere sykehjem, pleie på dødsleie for en, fiksing, ordning, skaffe hjelp, handle truser, og det gikk greit, selv om det var slitsomt noen år. Det var kanskje verst for lillesøster, som fortsatt bodde hjemme da. Hun hadde sikkert trengt mer av mammaen sin.

Men det som toppet det og holdt på å velte lasset var da morfar ble depressiv og utagerende dement. Med flere titalls telefoner hver dag, vandring nattestid, matnekt hvis hun ikke satt med ham, besøk midt på natta, han stod på trappa, kom inn og begynte et endeløst gnål, HVER dag, mange ganger om dagen, i mange år.

Det kunne virkelig tatt knekken på hvem som helst, og tok definitivt knekken på mamma. Hun har aldri blitt seg selv etterpå.

Hun har sagt mange ganger, nesten i fullt alvor at "blir jeg sånn så må du slå meg i hjel".

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg har vokst opp med en mor som tok en "normal" belastning for sine svigers, sammen med to svigerinner (selvsagt...) med flytting til eldrebolig og senere sykehjem, pleie på dødsleie for en, fiksing, ordning, skaffe hjelp, handle truser, og det gikk greit, selv om det var slitsomt noen år. Det var kanskje verst for lillesøster, som fortsatt bodde hjemme da. Hun hadde sikkert trengt mer av mammaen sin.

Men det som toppet det og holdt på å velte lasset var da morfar ble depressiv og utagerende dement. Med flere titalls telefoner hver dag, vandring nattestid, matnekt hvis hun ikke satt med ham, besøk midt på natta, han stod på trappa, kom inn og begynte et endeløst gnål, HVER dag, mange ganger om dagen, i mange år.

Det kunne virkelig tatt knekken på hvem som helst, og tok definitivt knekken på mamma. Hun har aldri blitt seg selv etterpå.

Hun har sagt mange ganger, nesten i fullt alvor at "blir jeg sånn så må du slå meg i hjel".

Vi hadde tøffe runder med ene tanta til pappa, og det fikk jeg veldig godt med meg siden jeg var ungdom/ung voksen i disse rundene. Pappa måtte ofte kjøre 5 mil for å hjelpe til, så det er ikke sånn at alt har vært rosenrødt altså. Jeg skjønner at det kan bli tøffe tak, men sånn i utgangspunktet velger jeg å være positiv til dette. Og det er som sagt disse vanlige tingene som å følge til lege, handle, kjøpe undertøy osv som jeg syns høres ut som en overkommelig oppgave, for meg altså.

[Polyanna]

Det er jo i og for seg ingen grunn til å grue seg før man står der, heller. Kanskje blir det bedre enn fryktet, kanskje verre, det er ikke som om det hjelper å ha bekymret seg.

Men det ER fortsatt et strukturelt problem at det OFTE er en belastning som kvinner står alene i, mens menn går inn i sin livs gullalder og slipper unna.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Det er jo i og for seg ingen grunn til å grue seg før man står der, heller. Kanskje blir det bedre enn fryktet, kanskje verre, det er ikke som om det hjelper å ha bekymret seg.

Men det ER fortsatt et strukturelt problem at det OFTE er en belastning som kvinner står alene i, mens menn går inn i sin livs gullalder og slipper unna.

Ja, det er jeg selvsagt enig i. Nå har jeg en bror som stiller opp, så jeg er jo veldig heldig der. Det kan sikkert ha noe med at det ikke var mamma som alltid stilte opp når vi vokste opp, så vi er på en måte vant til at det ikke nødvendigvis er kvinnene som tar den mentale belastningen.