Superlæreren?

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Alle skjønner jo at kontaktlærer ikke kan gjøre den jobben alene, men ofte er kontaktlærer nettopp kontakten inn til skoleverket, og da er det denne man må snakke med først. Og for å ha håp om å nå frem til de som har mulighet til å faktisk gjøre hverdagen trygg for denne eleven, må man snakke tydelig og alvorlig.

Viktig poeng.
Selv syntes jeg det var pyton da jeg klaget på manglende kompetanse osv. til Fylkesmannen. Heldigvis hadde barnet mitt en lærer som selv følte behov for å lære mer om akkurat denne diagnosen og etter klagen ble også lærer og assistent sendt på kurs av skolen. Men å stadig måtte være "vanskelig" og påpeke mangler når man ser at lærerne virkelig gir jernet er en kjip oppgave det også.

En annen ting om systemet som jeg synes er litt dumt; Da et av barna var utredet og kartlagt ble det av spesialisthelsetjenesten gjort en ganske stor innsats på veiledningsbiten. De reiste flere ganger til skolen for å observere, gi råd og så var de tilgjengelig for lærerne i en viss periode per telefon etc. En del av teamet som veiledet hadde selv fartstid fra skoleverket, og det gjorde nok veiledningen ganske matnyttig. Dette hevet kompetansen enormt, gutten fikk en god skoledag og med tilretteleggingen trengte man også mindre en-til-en og ekstra øyne på barnet i friminutter etc.

Så hva gjør rektor neste skoleår når lærerkabalen skal legges? Gjør om på hele greia, slik at ingen av de som har fått denne kompetansehevingen har noe med gutten å gjøre lenger. Antageligvis utifra en tanke om at en lærer er en lærer. Det skaper mye frustrasjon og ekstraarbeid for de nye lærerne, som mangler "verktøyet", for meg som plutselig igjen måtte forholde meg til utsagn om "trass", "vondt i viljen" og manglende forståelse generelt. Men aller verst var det nok for eleven selv, som ble utrygg, ikke mestret lenger og ihvertfall ikke ble forstått. Og behovet for t-timer, assistent osv. økte.

Det jeg vil frem til at det handler mest om ressurser. Helt klart. Men det handler også noen ganger til en viss grad om innsikt og holdninger. Og igjen: jeg snakker om systemet, i dette tilfellet skoleledelse, ikke enkeltlærere.

[007]

Jeg er glad jeg har både spes.ped og helsefaglig bakgrunn i tillegg til fag og vanlig PPU. Jeg har mer kunnskap om diagnoser og spesielle behov enn det jeg hadde hatt om jeg var vanlig allmennlærer.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg er glad jeg har både spes.ped og helsefaglig bakgrunn i tillegg til fag og vanlig PPU. Jeg har mer kunnskap om diagnoser og spesielle behov enn det jeg hadde hatt om jeg var vanlig allmennlærer.

Jeg er også veldig glad for at slik kompetanse kommer inn i skolen. Sett fra sidelinjen synes jeg det ville vært nyttig med litt tverrfaglighet i skolen også, for å holde tritt med de kravene som stilles i dag.

Jeg vet ikke om man kan legge alt på lærerutdanningen og utvide den i alle retninger for å dekke alt. Kanskje man heller i større grad skulle åpnet opp for flere fagområder? Eller gjøre litt som de gjorde på en avdeling jeg var i praksis ved? Der ble videreutdanning og kurs oppmuntret og vi hadde bl.a. en hjelpepleier som var "ekspert" på en type diagnose, en sykepleier som hadde fordypet seg i en annen osv. I tillegg la man opp til at disse jevnlig hadde litt internundervisning om sine felt og oppdaterte sine kolleger når det var noe nytt innen deres område.

Men for alt jeg vet så gjøres kanskje dette flere steder i landet allerede?

[kie]

Jepp. Denne læreren ivrer veldig for spesialskole istedet. Og det er jo litt dumt når tilrettelegging i den ordinære skolen hadde holdt i massevis. Samtidig er det jo et spørsmål om hvor lenge man skal utsette ungen for nederlag og kjefting. For bom fast står både vi og PPT, og ungen selv virker mer og mer nedbrutt.

Men altså: Det er den holdningen jeg synes er problematisk. Når man bare vil ha de som ikke er helt A4 vekk for "Spesialbehandling kan man få på spesialskole" og ikke engang er ørlite grann nysgjerrig på et ganske stort potensiale i en elev. Fordi man bare har bestemt seg for hva jobben innebærer og nekter å forholde seg til dagens opplegg.

Jeg tenker det også er en konsekvens av at lærere har blitt strukket og strukket over lengre tid uten å egentlig bli hørt når de sier ifra. Noen prøver, noen gjør sin greie, noen blir utbrent og noen går i vranglås. Selv om jeg som mor kan bli skikkelig forbannet på en enkeltlærer i en bestemt situasjon der jeg oppfatter at denne tråkker på barnet mitt, mener jeg allikevel generelt sett at det er vi som samfunn som har skapt en situasjon som kan få frem det verste og minst samarbeidsvillige i noen. Og det må vi som samfunn også gjøre noe med.

[rine]

Hvis en lærer ikke kan stoppe opp av og til og spørre hva en elev oppfatter, begynner jeg å lure på hva han egentlig mener ligger i lærerollen? (Rase gjennom pensum på kortest mulig tid, spiller ingen rolle om bare 10 % av klassen henger med? )
Slikt er småting, og en selvfølge at man følger opp, tenker jeg. Når det er spørsmål om medisinering, håndtering av utagerende barn osv, synes jeg det går utover det man kan forvente at en lærer skal gjøre.

Kie: Jeg synes man skal strekke seg langt for at barn skal få gå på vanlig skole sammen med venner, men i noen tilfeller blir det en enorm belastning på alle involverte (klassekamerater, lærere, u name it) hvis barnet skal være i en vanlig skole, og jeg skønner godt at lærere blir frustrerte når elever som virkelig, virkelig ikke fungerer i skolesituasjonen, nesten uavhengig av ressurser og tilrettelegging, likevel skal gå på skolen, fordi de har så lyst til å være der. Det er ikke tvil om at strikken blir strukket ekstremt langt noen ganger, altså.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Når det er spørsmål om medisinering, håndtering av utagerende barn osv, synes jeg det går utover det man kan forvente at en lærer skal gjøre.

Jeg synes egentlig også det. Men syke barn har også rett til å gå på skolen. Og det er noe feil med skoleverket på den måten, alle barn skal liksom være friske, tilpasningsdyktige og passe inn i samme mal. Det finnes ingen skolesykepeleier som kan ta seg av medisinering. Det finnes ikke noe akutteam som kan komme løpende med kortison og adrenalin hvis den ungen som har allergi får en bit av naboens peanøttsmør eller han som har binyresvikt faller ned og besvimer. Og nivået av assistenter som kan håndtere utagering er utvilsomt for lavt.

Selv om det ikke burde være underviseren sin jobb, må det være noen i skolen sin jobb. Det er bare ikke lagt opp sånn, og da ender lærer og foreldre begge med halvparten av svarteperkortet.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Kie: Jeg synes man skal strekke seg langt for at barn skal få gå på vanlig skole sammen med venner, men i noen tilfeller blir det en enorm belastning på alle involverte (klassekamerater, lærere, u name it) hvis barnet skal være i en vanlig skole, og jeg skønner godt at lærere blir frustrerte når elever som virkelig, virkelig ikke fungerer i skolesituasjonen, nesten uavhengig av ressurser og tilrettelegging, likevel skal gå på skolen, fordi de har så lyst til å være der. Det er ikke tvil om at strikken blir strukket ekstremt langt noen ganger, altså.

Jepp. Jeg ser den, altså. Og jeg tenker at det er bl.a. det som gjør at noen rett og slett låser seg og har en veldig aversjon mot omtrent alt av tilrettelegging. Som foreldre tenker jeg at vi har et ansvar for å på et eller annet tidspunkt si at "nok er nok". Det kjipe i akkurat vår situasjon er at det med stor sannsynlighet er de enkle grepene som ville fått skolesituasjonen til å fungere. På et eller annet tidspunkt må man kanskje gi opp kampen for hvordan det burde være og tenke alternativer. Eleven selv er en innagerende type som gjør altfor lite utav seg, annet enn at han har det fryktelig vondt når avstanden mellom intelligens/potensiale og resultater blir så ekstremt stor.

[Tallulah]

Jeg syns det blogginnleggrt var litt teit og aggresivt jeg. litt sånn in your face "nei, det veit du ikke, gjør du? Gjør du?! Hæ?! HÆ?!"

Når det er sagt tviler jeg selvsagt ikke på at hovedvekten av lærere er engasjerte og flinke. Vi har en selv som er fantastisk. Og da blir kontrasten til læreren i parallellklassen som bare er ok, veldig tydelig.

Jeg skjønner også at man lett kan bli aggresiv og oppgitt når yrket ditt får stadig kritikk, både på personlig og fagfeltnivå. Når rammene rundt også blir kritisert kan det nok føles som en ganske massiv vegg av misnøye.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg syns det blogginnleggrt var litt teit og aggresivt jeg. litt sånn in your face "nei, det veit du ikke, gjør du? Gjør du?! Hæ?! HÆ?!"

Det skjønner jeg at du synes, for det var det jo.

Jeg tenkte mest på at jeg kjente meg igjen i beskrivelsen av en lærerhverdag. Mangfoldet i lærerjobben er det som gjør selve yrket attraktivt for meg. Men det er gjerne mangfoldet av små og store forutsette og uforutsette arbeidsoppgaver og hendelser som gjør at det kan glippe av og til.

Plutselig midt i en mattetime kan det hende man må deale med de alvorligste ting (som at en elev begynner å gråte pga noe traumatisk de har opplevd eller noe dramatisk eller veldig trist de akkurat har fått beskjed om) - og da må man ta med eleven ut og gjøre sitt aller beste for å være en rimelig god psykolog mens man stresser med at én av elevene som er igjen i klasserommet faktisk ikke bør være alene og at man akkurat har gått igjennom noe nytt som man gjerne skulle ha sjekket at Lise, Hans og Trude har fått med seg, for nå sitter de sikkert og ikke får til noe mens timen går...

Og kanskje er det nettopp på en sånn dag man gjør en glipp, som å f.eks glemme å sende med ukeplan hjem (BTDT) - og da er det veldig godt å ha foreldre på den andre enden som ikke sinte hiver seg over telefonen med en gang for å klage.

Jeg opplever at gjensidig raushet er veldig positivt for et godt samarbeid.

[Katta]

Selvfølgelig kan man si noe om skolen ut i fra sine egne erfaringer og andres rapporter tenker jeg. Og like selvfølgelig kan man ikke vite alt. Men å vite om en lærer virkelig ikke kan kommunisere eller organisere eller er dønn overstrekt er umulig å si. Vi har en fantastisk kontaktlærer til eldstemann. Hun fortjener hva det skal være, men hun kan ikke så mye om barn som ikke er A4 hun heller. Det er ikke så rart i og med at dette er noe lærere må fikse uten hjelp og kursing. Men hun er trygg nok til å være åpen om hva hun kan og hva hun trenger hjelp til. Og åpen om hva slags rammer hun jobber under. Det gjør det lett å jobbe med henne selv om man ikke smørje får det man trenger. Og så er det faglærere, og der har jeg blitt lettere sjokkert over holdninger. Dette er også engasjerte lærere som gjør så godt de kan, de er ikke onde eller udugelige, men mangelen på kunnskaper om utvikling og barn med utfordringer gjør at det trekkes konklusjoner som er hårreisende når man vet hva som egentlig ville vært grei håndtering. Jeg synes det er på høy tid at vanlig adferdsproblematikk defineres ut av spesped-domenet da disse elevene ofte ikke kvalifiserer til spespedhjelp uansett.

[kie]

Klart foreldrene er viktige. Men når det er selve skolehverdagen som ikke fungerer så er det vel naturlig å se hvilke grep som kan gjøres der. Eller mener man at hadde hjemmet gjort godt nok forarbeid og levert gode nok "produkter" til klasserommene så ville alt vært greit? I såfall feiler jo jeg stort som mor, som leverer barn med lærevansker.

Jeg tenker at man må litt bort fra tankegangen om at noen må være dårlige for å kunne bli bedre. Og kanskje også tåle en diskusjon om hvilke problemer som bør løses uten at foreldre og lærere går i "det va'kke min skyld"-skyttergravene. Må det være et nederlag og en innrømmelse av inkompetanse å tenke at man kunne blitt enda bedre på klasseledelse for eksempel? I min nieses klasse henger nå de fleste etter der de burde være. Niesen min er en stille og pliktoppfyllende jente som henger etter på grunn av mye uro i klasserommet. Men hvordan kan man påpeke noe sånt som forelder uten å tråkke læreren på tærne?

En annen ting jeg noen ganger savner litt fra lærerhold er forståelse for at min rolle som mor innebærer mer enn å være skolens forlengede arm. Eller, som PP-rådgiveren sa på et møte der løsningen på et av barnas lærevansker var enda mer gjennomgang (førstegangs gjennomgang også) hjemme av ting barnet skulle igjennom på skolen: "Mor, din jobb er å steke vafler". Og han utdypet det med å forklare for oss andre på møtet at barnets liv består av mer enn skole. Det bør i alle fall det. Spesielt når skolen er en arena ungen sliter. Da er fritiden også viktig. Og mitt og barnets forhold skulle handle om mer enn at jeg i stadig større jafs av dagens timer skulle fungere som skolens forlengede arm. For det var et ganske reellt problem med alle "hvis dere bare" som skolen ønsket seg. Det skviset bort tid til kos, til å gjøre ingenting sammen eller rett og slett til å gjøre ting barnet var skikkelig god til.

Nå for tiden er overgangen uklar. Skolen er hjemmets forlengede arm og omvendt. I alle fall kan det lett bli sånn. Og når eleven er et barn med store ekstrabehov på begge fronter og det er begrensninger i både kapasitet og midler er det så altfor lett at man slutter å feie for egen dør og blir altfor kritiske til den andre "forlengede armen". Og ikke sjelden glemmer man å fordele litt av ansvaret til eleven selv også. For det er tross alt barnet/ungdommen begge parter skal lære opp. Men det er jammen lett å glemme når man er så opptatt av å belære hverandre. Har jeg hørt.

[Kreps-77]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Klart foreldrene er viktige. Men når det er selve skolehverdagen som ikke fungerer så er det vel naturlig å se hvilke grep som kan gjøres der. Eller mener man at hadde hjemmet gjort godt nok forarbeid og levert gode nok "produkter" til klasserommene så ville alt vært greit? I såfall feiler jo jeg stort som mor, som leverer barn med lærevansker.

Jeg tenker at man må litt bort fra tankegangen om at noen må være dårlige for å kunne bli bedre. Og kanskje også tåle en diskusjon om hvilke problemer som bør løses uten at foreldre og lærere går i "det va'kke min skyld"-skyttergravene. Må det være et nederlag og en innrømmelse av inkompetanse å tenke at man kunne blitt enda bedre på klasseledelse for eksempel? I min nieses klasse henger nå de fleste etter der de burde være. Niesen min er en stille og pliktoppfyllende jente som henger etter på grunn av mye uro i klasserommet. Men hvordan kan man påpeke noe sånt som forelder uten å tråkke læreren på tærne?

En annen ting jeg noen ganger savner litt fra lærerhold er forståelse for at min rolle som mor innebærer mer enn å være skolens forlengede arm. Eller, som PP-rådgiveren sa på et møte der løsningen på et av barnas lærevansker var enda mer gjennomgang (førstegangs gjennomgang også) hjemme av ting barnet skulle igjennom på skolen: "Mor, din jobb er å steke vafler". Og han utdypet det med å forklare for oss andre på møtet at barnets liv består av mer enn skole. Det bør i alle fall det. Spesielt når skolen er en arena ungen sliter. Da er fritiden også viktig. Og mitt og barnets forhold skulle handle om mer enn at jeg i stadig større jafs av dagens timer skulle fungere som skolens forlengede arm. For det var et ganske reellt problem med alle "hvis dere bare" som skolen ønsket seg. Det skviset bort tid til kos, til å gjøre ingenting sammen eller rett og slett til å gjøre ting barnet var skikkelig god til.

Nå for tiden er overgangen uklar. Skolen er hjemmets forlengede arm og omvendt. I alle fall kan det lett bli sånn. Og når eleven er et barn med store ekstrabehov på begge fronter og det er begrensninger i både kapasitet og midler er det så altfor lett at man slutter å feie for egen dør og blir altfor kritiske til den andre "forlengede armen". Og ikke sjelden glemmer man å fordele litt av ansvaret til eleven selv også. For det er tross alt barnet/ungdommen begge parter skal lære opp. Men det er jammen lett å glemme når man er så opptatt av å belære hverandre. Har jeg hørt.

Jeg mener at kombinasjonen foreldre og lærere er kjempeviktige for barns læring og for barns hverdag. Beklager hvis det ikke kom tydelig fram. Ser selv at jeg skreiv for lite, og at jeg bare skrev at foreldre burde tenke over hva de sier ved middagsbordet. Jeg mener at vi lærere også skal være meget forsiktige med hvilke signaler vi sender til barna ang. foreldres oppfølging.

Jeg kjenner at jeg blir litt lei meg når jeg leser en del av de trådene som omhandler skole her inne, fordi jeg føler at det er mange som ikke blir møtt av skolen, eller som ikke føler at de blir møtt av skolen.
Dessverre er det slik at vi får forskjellige utfordringer utlevert når vi får disse små nøstene våre. Noen av dem kommer med behov som krever at man må bruke mye tid på bl.a skolerelaterte ting.

Mulig jeg er litt spesiell, men jeg tror det i mange tilfeller skjer lite læring dersom unger har et negativt forhold til skole, lekser, klasseromsituasjon osv. Lekser er ikke bare matematikk med pluss og minus, lesing av x antall ord i minuttet, og kunne høyden på fjelltopper osv. Lekser er også det å føle at man mestrer - og da kan det godt være sosiale ting.
Jeg har elever som over lengre tid har hatt, som eneste lekse, å ikke skape konflikter eller komme i konflikter i friminutt. Dere spør kanskje da hva de gjør hjemme, men det er masse de gjør hjemme. De tar seg tid til kos (som du nevner,) gode samtaler, de lager seg strategier for hvordan de skal reagere i ulike situasjoner osv. Og de setter av tid til å gjennomføre belønninger, dersom eleven klarer å ikke komme opp i konflikter. I stedet for at både barn og foreldre svetter, raser og banner over lekser så har de tid til å dra på bowling, gå en tur e.l. Det er for meg i noen tilfeller like viktig at de klarer å gjennomføre, som at de regner alle stykkene i matematikk.

[Katta]

Akkurat nå er jeg en sånn småsur forelder. Jeg sitter og sier til meg selv at læreren har andre kvaliteter, men jeg blir møkksur av lekseopplegg som er så vanskelig at jeg må sitte og slå opp hvert svar for barnet og det er satt av 2 cm plass til å skrive på. Ungen blir jo superfrustrert. Og når det samme dag er med lapp om at man skal se gjennom alle bøkene, rette feil og gjøre ting de ikke har fått gjort på skolen, viske ut ordfeil og rette opp får jeg mark. Men jeg er ikke lærer og vet jo egentlig ikke om det er tvingende nødvendig for en åtteåring å rette opp skrivefeil i fortellinger og om det virkelig er nødvendig å markere og/å-feil med rødt blekk i tredjeklasse. Det medfører i hvertfall gråt og tenners gnissel her hjemme.

Ikke rakk vi det heller, og kjenner jeg henne rett, er bøkene ute av sekken i morgen og jeg får påpakning på foreldresamtale neste uke om for dårlig oppfølging. *kvesser klør*

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Akkurat nå er jeg en sånn småsur forelder. Jeg sitter og sier til meg selv at læreren har andre kvaliteter, men jeg blir møkksur av lekseopplegg som er så vanskelig at jeg må sitte og slå opp hvert svar for barnet og det er satt av 2 cm plass til å skrive på. Ungen blir jo superfrustrert. Og når det samme dag er med lapp om at man skal se gjennom alle bøkene, rette feil og gjøre ting de ikke har fått gjort på skolen, viske ut ordfeil og rette opp får jeg mark. Men jeg er ikke lærer og vet jo egentlig ikke om det er tvingende nødvendig for en åtteåring å rette opp skrivefeil i fortellinger og om det virkelig er nødvendig å markere og/å-feil med rødt blekk i tredjeklasse. Det medfører i hvertfall gråt og tenners gnissel her hjemme.

Ikke rakk vi det heller, og kjenner jeg henne rett, er bøkene ute av sekken i morgen og jeg får påpakning på foreldresamtale neste uke om for dårlig oppfølging. *kvesser klør*

Det er ikke tvingende nødvendig å rette skrivefeil. Men det er veldig nyttig. Og som lærer på mellomtrinnet har jeg ofte ønsket meg at elevene fikk litt mer korrigering på barnetrinnet. Hoppet opp til 5. klasse er stort, og alt de kan få inn de fire første årene er supert.

Har selv en 2. klassing som jeg konsekvent har rettet på siden første dag i 1. klasse. Kjipt i starten, men nå skriver han nesten ikke feil lenger. Og nå er han plutselig veldig takknemlig for jobbingen vi la ned i fjor.

Snakk med læreren er mitt råd. De fleste lærere er glad for foreldre som ringer / sender mail og spør om det er mulig å droppe ditt eller datt fordi... Og om læreren virkelig mener at dette er veldig viktig for deres datter får dere sikkert en begrunnelse som gjør jobbingen mer attraktiv for dere.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Det er ikke tvingende nødvendig å rette skrivefeil. Men det er veldig nyttig. Og som lærer på mellomtrinnet har jeg ofte ønsket meg at elevene fikk litt mer korrigering på barnetrinnet. Hoppet opp til 5. klasse er stort, og alt de kan få inn de fire første årene er supert.

Har selv en 2. klassing som jeg konsekvent har rettet på siden første dag i 1. klasse. Kjipt i starten, men nå skriver han nesten ikke feil lenger. Og nå er han plutselig veldig takknemlig for jobbingen vi la ned i fjor.

Snakk med læreren er mitt råd. De fleste lærere er glad for foreldre som ringer / sender mail og spør om det er mulig å droppe ditt eller datt fordi... Og om læreren virkelig mener at dette er veldig viktig for deres datter får dere sikkert en begrunnelse som gjør jobbingen mer attraktiv for dere.

Jeg skal snakke med henne igjen, helt klart. Og det er ingenting hos oss som skulle tilsi at det ikke er mulig å følge vanlig opplegg, det går helt fint på skolen. Det er bare dette rødblekket og utvisking av en halv bok i slengen som er så fantastisk demotiverende. Hvis hun mener at ordfeil skal rettes synes jeg det er bedre at vi har fokus på det, og så retter jeg underveis.

Og så er det vanskelig at lekseplanen ikke inneholder alle leksene. Vanskelig på den måten at når det er krysset av for alle punktene, kan fint halvparten stå igjen. Dette fordi det kommer ekstra lapper til oss voksne om ting vi skal "hjelpe til med" som i praksis innebærer ganske mye jobbing hjemme for eleven. Idag er vi for eksempel oppe i 2,5 timers lekselesing og har minst en time igjen.

Problemet med å snakke med hun her er at hun blir på gråten av alt som ligner kritikk. Så det er ikke helt enkelt å ta opp ting. (Og jeg er vesentlig rundere i kantene i RL enn på nett, jeg er på ingen måte høyrøstet og vrang).

[rine]

Sitat:

KIE:Jeg tenker at man må litt bort fra tankegangen om at noen må være dårlige for å kunne bli bedre.

Det der er nesten verdt en egen diskusjon. Mitt inntrykk er at det blir mindre og mindre akseptert at barn er "middelmådige." (I mangel av et bedre ord.) Bør PPT på banen hvis poden ligger på 3 i engelsk f.eks? De aller, aller fleste kan jo klare en bedre karakter med spesialopplegg og egen lærer, men hvor går grensa for hva samfunnet/skolen skal ta ansvar for og hva som bare er uflaks for den enkelte? Jeg mener ikke at man bør være på grensa til stryk for å gå ekstra hjelp på skolen, men min erfaring er at flere og flere foreldre slår på stortromma for ting som egentlig er veldig normalt og som gjerne vil gå seg til. Annenhver elev har jo konsentrasjonsvansker f.eks, og Gud forby at man prøver roligere hverdager, tilpasset leksemengde, eget arbeidsrom på skolen e.l før man kontakter PPT (for ikke å snakke om begynner på medisiner ) Foreldre har hastverk og det er liten aksept for at barnet kanskje ikke er helt på topp i alle fag fra første dag. Elever med diagnoser øker for år til år, og selv om det er bra at man nå har ord på, og hjelp for, noen av probmenene elever kan slite med, kan det virke som om man ikke lenger kan tolerere avvik av noe slag- da må noen Ordne Opp.

(Dette var ikke en kommentar til Kies situasjon, men til det hun sa om å være "dårlige.")

Sitat:

KIE:Og kanskje også tåle en diskusjon om hvilke problemer som bør løses uten at foreldre og lærere går i "det va'kke min skyld"-skyttergravene. Må det være et nederlag og en innrømmelse av inkompetanse å tenke at man kunne blitt enda bedre på klasseledelse for eksempel? I min nieses klasse henger nå de fleste etter der de burde være. Niesen min er en stille og pliktoppfyllende jente som henger etter på grunn av mye uro i klasserommet. Men hvordan kan man påpeke noe sånt som forelder uten å tråkke læreren på tærne?

Uro i klassen trenger ikke alltid bety at læreren er dårlig på klasseledelse. Er man uheldig og får en klasse med overvekt av barn med fri oppdragelse i sekken og total mangel på konsekvenser hjemme, er det utrolig vanskelig å nå fram med vanlige lederegenskaper, altså.

Sitat:

KIE:Nå for tiden er overgangen uklar. Skolen er hjemmets forlengede arm og omvendt. I alle fall kan det lett bli sånn. Og når eleven er et barn med store ekstrabehov på begge fronter og det er begrensninger i både kapasitet og midler er det så altfor lett at man slutter å feie for egen dør og blir altfor kritiske til den andre "forlengede armen". Og ikke sjelden glemmer man å fordele litt av ansvaret til eleven selv også. For det er tross alt barnet/ungdommen begge parter skal lære opp. Men det er jammen lett å glemme når man er så opptatt av å belære hverandre. Har jeg hørt

Tror det er mye sant i det du sier her. .

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Og kanskje er det nettopp på en sånn dag man gjør en glipp, som å f.eks glemme å sende med ukeplan hjem (BTDT) - og da er det veldig godt å ha foreldre på den andre enden som ikke sinte hiver seg over telefonen med en gang for å klage.

.

Eller sporenstreks lager en tråd på FP.

[kie]

Jeg er veldig enig i mye av det. Og takk for påpekning av at det ikke nødvendigvis bare handler om klasseledelse når det er uro. Det kan jo være nettopp sånn også. (Tar selvkritikk på at jeg var kjapp med å konkludere selv. For det var jeg jo.)

Når det gjelder dette med at man ikke nødvendigvis må være dårlig for å kunne bli bedre, tenkte jeg først og fremst på voksensiden. Når jeg f.eks. ønsker at læreren til barnet mitt med autisme får mer kursing og veiledning i forhold til dette er det ikke det samme som at jeg mener læreren er dårlig. Og det samme for oss foreldre. Jeg er jo ikke en dårlig mor selv om jeg føler behov for å gå på kurs om autisme og tilrettelegging i hjemmesituasjonen rundt dette. Men jeg tror at det når man ser et behov barnet har hos den andre parten, så er det veldig vanskelig å si noe om det uten at den andre parten hører "du er dårlig". Den fella føler jeg at det er vanskelig å ikke ramle i noen ganger når man diskuterer et barn som jo trenger en viss grad av spisskompetanse hos voksenpersonene rundt seg. Kanskje spesielt dersom møtene blir veldig problemorienterte og man ikke tar seg tid til å dvele litt ved hva som faktisk fungerer, hva man har fått til så langt osv. Det er jo ikke bare elevene som trenger å føle at de mestrer og at innsatsen deres blir sett.

[Kreps-77]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg er veldig enig i mye av det. Og takk for påpekning av at det ikke nødvendigvis bare handler om klasseledelse når det er uro. Det kan jo være nettopp sånn også. (Tar selvkritikk på at jeg var kjapp med å konkludere selv. For det var jeg jo.)

Når det gjelder dette med at man ikke nødvendigvis må være dårlig for å kunne bli bedre, tenkte jeg først og fremst på voksensiden. Når jeg f.eks. ønsker at læreren til barnet mitt med autisme får mer kursing og veiledning i forhold til dette er det ikke det samme som at jeg mener læreren er dårlig. Og det samme for oss foreldre. Jeg er jo ikke en dårlig mor selv om jeg føler behov for å gå på kurs om autisme og tilrettelegging i hjemmesituasjonen rundt dette. Men jeg tror at det når man ser et behov barnet har hos den andre parten, så er det veldig vanskelig å si noe om det uten at den andre parten hører "du er dårlig". Den fella føler jeg at det er vanskelig å ikke ramle i noen ganger når man diskuterer et barn som jo trenger en viss grad av spisskompetanse hos voksenpersonene rundt seg. Kanskje spesielt dersom møtene blir veldig problemorienterte og man ikke tar seg tid til å dvele litt ved hva som faktisk fungerer, hva man har fått til så langt osv. Det er jo ikke bare elevene som trenger å føle at de mestrer og at innsatsen deres blir sett.

Kloke ord!

[Teflona]

Nå jobber jeg i ungdomsskolen, men jeg har hatt mange elever som i perioder, ofte flere uker og måneder, har "leksefri", dvs de gjør det de makter å gjøre. Det kan være flere grunner til at det blir gjort, men for meg er det viktigere at eleven har det bra hjemme og dermed bedre på skolen, enn at alle lekser blir gjort. Å sitte 2-3 timer med lekser for en barneskole-elev høres helt hinsides ut, jeg pleier å si at 1, 5 t på ungdomsskolen er smertegrensa, hvis det ikke er en større prøve dagen etter.

[Kreps-77]

Opprinnelig lagt inn av Teflona, her.

Nå jobber jeg i ungdomsskolen, men jeg har hatt mange elever som i perioder, ofte flere uker og måneder, har "leksefri", dvs de gjør det de makter å gjøre. Det kan være flere grunner til at det blir gjort, men for meg er det viktigere at eleven har det bra hjemme og dermed bedre på skolen, enn at alle lekser blir gjort. Å sitte 2-3 timer med lekser for en barneskole-elev høres helt hinsides ut, jeg pleier å si at 1, 5 t på ungdomsskolen er smertegrensa, hvis det ikke er en større prøve dagen etter.

Er så enig med deg!