Kjipe mødre (Dagens Næringsliv)

[Gaia]

Jeg er enig med Monsoon. Og denne debatten engasjerer meg voldsomt. Ikke fordi jeg vil bli berørt av eventuelle regelendringer, men fordi jeg syns at forslaget er et steg tilbake og ikke et steg videre mot full likestilling (og likelønn).

Selvfølgelig hadde det vært supert om menn og kvinner ble likestilt i arbeidsmarkedet fordi det var sånn at det var like stor fare for at de fikk barn og derfor ble borte et halvt års tid (hver). Men det er noe man glemmer oppi det hele. Jeg tror nemlig ikke at det bare er selve permisjonstiden som er bøygen for mange arbeidsgivere, og som dermed gjør det ”vanskeligere” for fertile og barnløse kvinner å komme seg inn i tilsvarende stillinger (med en like god lønn) som en mann med samme utgangspunkt. Jeg tror at svangerskapstiden er et like stort problem. Fordi man vet jo ikke om kvinnen kommer til å være en supersprek og frisk gravid som evner å yte maksimalt til siste dag før permisjon, om hun er en av disse som sykemeldes fra dag én på grunn av diverse graviditetsrelaterte tilstander, eller om hun (som meg) sakte med sikkert lider av hjernesvinn og kapasitetssvikt fordi kvalmen aldri gir seg, søvnen blir dårligere og kroppen blir tyngre. Jeg er på ingen måte noen drømmearbeidstaker når jeg er gravid. Og det er (tro det eller ei) ikke noe jeg syns er veldig stas. Samtidig som jeg er skrekkelig glad for at jeg har en jobb (med en lønn) hvor det faktisk er helt uproblematisk. Jeg tenker som så at de jobbene som krever mer er noe jeg får ta igjen når jeg er ferdig med svangerskap og foreldrepermisjon. Jeg har da for p***** minst 35 år igjen å jobbe før jeg har noen som helst mulighet til å kunne tenke på å pensjonere meg.

For meg og min mann hadde en tvungen tredeling av permisjonen ikke vært noe problem. Mannen er både villig og lysten til å gå hjemme. Vi har ”råd” til at han skulle hatt 80 % lønn i fire måneder (ja, han har en arbeidsgiver som dekker mellomlegget, og dessuten er innstilt på at også menn blir foreldre, og dermed kan komme til å ta ut permisjon mer enn de lovfestede seks ukene.) Og vi har råd til at vi begge tar ut 80 % lønn. Mannen kan trille ned i lunsjen for amming, og jeg får dessuten inntil to timer lønnet ammefri dersom jeg har behov for det, og (ikke minst) aksept for at jeg tar ut disse to timene. Men jeg er likevel ikke så arrogant (for det mener jeg at det er) at jeg tror at min privilegerte situasjon er noe som er gjengs for ”den gemene hop”. Og jeg tror ikke man løser et likestillingsproblem ved å fjerne den valgfriheten man har ift. hvordan man ønsker å dele foreldrepermisjonen. Skal pappa komme mer på bane i hjemmet så må man utvide eksisterende permisjon og øremerke utvidelsen til far.

Jeg blir provosert når en hersens gubbe som aldri har prøvd å være verken gravid eller sliten etter et ganske normalt svangerskap og en tøff, men likevel normal, fødsel, kaller meg en kjip mor fordi jeg ikke anser det som spesielt lystbetont å skulle gå tilbake i jobb bare seks måneder etter at jeg har født, og bare noen skarve uker etter at jeg er kommet i vater etter at livet mitt er snudd fullstendig på hodet. Jeg brukte tre måneder på å komme over sjokket over at jeg faktisk skulle stå til tjeneste 24/7 for en hylende liten bylt som bare krevde og ikke egentlig ga spesielt mye tilbake. Jeg brukte de neste tre månedene på å få på plass rutiner for å takle nattevåk og hvordan komme seg ut av hjemmet på mindre enn to timer. Og så begynte det å bli gøy. Og da skulle liksom mannen tatt over? (Forutsatt at vi hadde tatt ut 100 % lønn, hvilket vi ikke gjorde – jeg gikk tilbake til jobb etter ni måneder, og det var faktisk helt greit.)

Nei, skal man få fedrene på banen så må man bruke andre midler. Gi begge foreldrene rett (og plikt) til å være hjemme de første seks barselukene. Og utvid gjerne fedrekvoten slik at man har mulighet til å ta ut et helt års permisjon med 100 % lønn, eller lenger med 80 % lønn. Men ikke innskrenk den handlefriheten man har per i dag, for det tror jeg faktisk vil skade ganske mye mer enn det vil gavne.