Meningen med livet

[banana]

Takk for alle svar. Man kan lure på om dette er meningen med det hele.

Veronal spør om vi kan bytte på å hente ungene i barnehagen, og det gjør vi selvsagt. Det går hakket bedre når mannen henter, ungene og spesielt vesla henger ikke sånn på ham.

Jeg har av og til dratt hjem tidligere og laget middag til de tre andre kommer hjem, og da er jo ettermiddagen en heeelt annen enn den jeg beskriver i første innlegg. Men det går ikke på det jevne å dra hjem tidligere. Å lage maten kvelden før ser jeg heller ikke som gjennomførbart, og i allefall ikke om morgenen. Men vi bør helt klart være flinkere til å planlegge neste dags middag kvelden før, og sette fram litt ting og gjøre klart endel. Bare å komme hjem og begynne å tenke på hva man skal lage er jo frustrerende.

Middagen er helt klart et stresspunkt, ja, men det nytter ikke å utsette den heller. Det er akkurat som ungene ikke finner et feste i tilværelsen hvis ikke middagen kommer på bordet, jeg har ikke helt funnet ut av det der. Selv om de får annen mat (selvsagt).

Det som frustrerer meg mest er at det blir så mye negativitet i hverdagen. Er det ikke meningen at det skal være hyggelig å ha barn, kanskje ikke alltid, men i mer enn halvparten av tiden? Jeg synes det i all hovedsak er slitsomt, slitsomt, slitsomt. Hvilke gleder er det som oppveier alt dette slitsomme, all negativiteten, all klagingen og sutringen? Man ville vel ikke valgt noen andre "hobbyer" i livet som var så frustrerende som å ha unger? Er det urinstinktene våre som sier oss at vi skal formere oss, koste hva det koste vil?