"Unnskyld at jeg banner!"

[Imma]

Nå er jeg litt provosert.

Jeg er sykepleier og stolt av det. Jeg har ikke noe kall. Jeg er ikke en typisk "flink pike" og jeg er absolutt ikke noen engel (slik det superidiotiske reklameplakaten tol Norsk Sykepleierforbund fremstiller oss).

Jeg er meg. Jeg har valgt et yrke som krever mye av meg. Det krever at jeg har mye faglig kunnskap om alt fra sykdommer og medisin til kommunikasjon og samhandling. Mine vurderinger og observasjoner er viktige og helt nødvendige. Jeg krever å bli sett og verdsatt for den jobben jeg gjør og den kunnskapen jeg har,og møte forståelse for at vi faktisk ikke kan rekke over alt.

Jeg jobber på en akuttavdelig som nå blir lagt ned. Der vi sykepleiere,leger og kirurger ikke har noe vi skulle sagt . Alle våre rapporter blir oversett,og/ eller bagatellisert. Avgjørelsen er tatt for mange år siden og denne prosessen som later som at vi har noe vi skulle sagt er kun et spill for galleriet.

Å si at sykepleiere er "snille piker" som godtar hva som hels er bullshit.
Når man prøver med alle midler man har og likevel blir så totalt overkjørt,da kjenner man maktesløsheta. Også skal man i tillegg få den slengt i trynet,at man godtar og ikke kjemper.

For aldr har jeg vel følt meg så hjemme i Halvdan Sivertsens "kjærlighetsvisa" der han sier
"
Men av og tel når tegnan blir for tydli
Og dem som sitt me makta gjør mæ skræmt
Når de fine ordan demmes blir motbydli
Og tankan bak e jævli dårlig gjæmt
Da har æ ei som vet at folk vil vokne
Og at veien ifra høyre snart må snu
Ingen e så go som du da
Ingen e så go som du