Ja, du er flink til å skrive, men kan du snakke?

[bina]

Nå skal jeg være helt ubeskjeden her. Jeg er rå på å skrive, og om mulig enda bedre på å uttrykke meg muntlig. Jeg har vel aldri opplevd å bli målløs eller stotre og stamme, og jo mer sint eller opprørt jeg blir, jo mer velformulert blir jeg.

Hvis jeg samtidig skal være selvkritisk må det vel innrømmes at jeg til tider prater for mye. Jeg har litt lett for å dominere i forsamlinger / grupper. Dette fordi jeg griper ordet straks det blir en pause, mens andre gjerne lar samtalen stykkes opp av korte pauser.

I møte med mennesker som stotrer, stammer og "famler" verbalt så varierer det hvordan jeg reagerer. Og det avhenger av situasjon. Selv om det ikke er en god egenskap må jeg innrømme at jeg noen ganger blir irritert på folk som uttrykker seg dårlig verbalt. Jeg går ikke rundt og "tenker mitt", det gidder jeg ikke. Men jeg blir irritert i øyeblikket, blir utålmodig etter at de skal komme til poenget, og dette kan gi seg utslag i at jeg avbryter folk enten for at jeg selv vil forsøke å formulere det de har tenkt å si, eller at jeg prøver å stille enklere spørsmål som kan besvares enten med ja / nei eller med andre korte, greie svar. Det hender også jeg avbryter folk og sier "ja, ja, men var det noe poeng her??".

Forøvrig er jeg nok ikke akkurat en magnet på raringer, men jeg har nok lett for å få "vanlige" folk til å åpne seg. Jeg får vite utrolig mye rart og personlig fra arbeidskolleger og naboer - ting jeg ikke kan skjønne at de vil betro meg. Men på den annen side så slarver jeg ikke om det de forteller, og jeg kan være brutalt ærlig i mine svar til det folk forteller. Så kanskje er det derfor de gjør det? Vet ikke, jeg.