Å være mor

[bina]

Electronica: selv om disse diktene ikke er på langt nær like full av klisjeer (og jeg er enig med torsk - jeg antar at diktet i hovedinnlegget er oversatt fra amerikansk) så syns jeg like fullt at diktene er meningsløse.

Jeg skal prøve å sette ord på meningsløsheten. Det er ikke sånn at man som Mor har større verdi enn andre mennesker. Man er ikke en gang uerstattelig. Det fremstilles som om Mor er sola og barna og verden små planeter som sirkler rundt. Det er slik Mor gjerne vil fremstille seg selv. Verdens sentrum. I stedet er det ofte motsatt. Det er Mor som gjerne vil være uerstattelig, uunnværlig for barnet.

Barn adopteres - og jeg tror ikke de lever resten av livet med et åpent sår etter Mor. Jeg tror til og med de får plastret knærne sine og får ligge sammen med noen når de har hatt mareritt. Sett fra barnets ståsted er moren en viktig person. Kanskje den aller viktigste. Men det er bare å innse - barnet er viktigere for mor enn mor er for barnet. Det er jo bare å se på våre egne mødre, det. De fleste vil føle seg sterkere knyttet til sitt eget barn enn til sin egen mor.

Og fra de voksnes ståsted - det ER ikke noe spesielt med mødre. De er helt vanlige mennesker. Ikke alle av dem er snille, en gang. Denne forherligelsen og hyllingen av Mor syns jeg ikke noe om. Uansett om innpakningen er litt mindre full av klisjeer.

Hvis noen skulle skrive noe flott om det å være mor så hadde jeg foretrukket at man skrev om barnet, fremfor om seg selv. Det er alltid bedre når folk hyller andre enn seg selv.