Hva er du redd for i forhold til hvordan ungen(e) din(e) kan bli?

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg tror jeg ser hva du spør om, men jeg er ikke helt enig i spørsmålsstillingen, tror jeg. Det er viktig for meg at sønnen min er lykkelig; vil du derfor si at det er på grunn av mitt ønske at han skal være lykkelig, eller fordi det har verdi i seg selv at han er lykkelig? Spørsmålet som startet tråden var jo nettopp hva vi er redd for at ungene skal bli, men det betyr jo ikke at det er denne redselen som er motivasjonen; at vi mener at grunnen til at de ikke skal bli slik er at vi foreldre ikke skal bli skuffet eller lei oss.

Jeg var litt forvirret ut fra de varierende svarene, som du skjønte
Det viktigste er vel at HAN skal være lykkelig? For hans del?
Og da er jo redselen for at han skal bli noe annet enn jeg ønsker (en å være stolt av/en som bidrar i samfunnet/en som er empatisk) noe man har på egne vegne? Trur eg.

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg oppfatter det som mitt ansvar å prøve å legge til rette for at poden skal bli lykkelig, og for at han skal bli en bra mann, og de to tingene er hverken avhengige av hverandre eller står i motsetning til hverandre. Og jeg bekymrer meg ved tanken på at en hvilken som helst av de tingene ikke skal slå til. Og jeg går fremdeles ikke med på at dette henger sammen med mitt behov for å kunne være stolt av sønnen min og bli beundret av andre. (Ikke at jeg ikke ønsker å være stolt av sønnen min, altså. Men jeg mener at dette er sekundært.)

Nettopp! Han kan være en bra mann uten å være lykkelig, og han kan være en lykkelig mann uten å være en bra mann.

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Du sier selv i det andre innlegget ditt at du er redd for at sønnen din ikke skal kunne klare seg selv, og at han skal bli ulykkelig - dette er jo også egentlig to separate ønsker, er det ikke? I den forstand at han jo godt kan bli lykkelig selv om han ikke blir i stand til å klare seg selv, mener jeg.

Akkurat det du sier der er veldig viktig, og har med aksept å gjøre. Det å akseptere at andre er lykkelige og har det bra, selv om situasjonen de er i ikke er den beste, eller en vi ønsker å se dem i, eller en vi selv synes er utrolig vanskelig, eller en situasjon vi selv ville gjort alt for å komme oss ut av.
Og det kan jo gjelde alt fra funksjonshemmede barn til trygdesvindlende tullinger til Osama for delens skyld. Vi ville aldri vært lykkelige i deres sko, men vi må klare å akseptere at de er lykkelige selv.
Tilgivelse kan også ligge litt i samme gata på sett og vis. Å akseptere at folk har andre moralske verdier som vi aldri kunne klart å leve etter selv.

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg antar man elsker barna sine selv om de skulle være umoralske mordere eller sadistiske koneplagere - hva man skal "gjøre" i et slikt tilfelle, har jeg ikke peiling på. Er det relevant for ønsket om at de ikke skal bli det?

Mange skriver at de er redd for at barna skal bli slik eller sånn, fordi de ikke ville være stolte av dem, ville blitt skuffet over dem, ikke ville vite av dem? (setter på spissen) osv. Men hva hvis barnet er lykkelig med det livet?