Rebeller i klasserommet

[Kaija]

Dette var ingen "big deal". Det var mer en liten tanke om at småting kan få betydning for hvordan en samtale eller en relasjon utvikler seg. Jeg tror ikke læreren har masse onde hensikter. Hun er en dyktig dame med bein i nesa. Og stort sett tror jeg hun vil det beste for barnet mitt, selv om jeg ikke alltid er enig med henne i hva som er det beste og hvordan man skal oppnå det. Mannen og jeg snakker stort sett i klare ordelag, og det virker det som hun gjør også, så den store mistenksomheten er det ikke mellom oss.

Jeg ble skikkelig overrasket selv over å reagere på stolene. Men følelsen når vi kom inn i klasserommet for å samarbeide, og ble forventet å sitte som elever under læreren, var virkelig underlig. Det har vi ikke opplevd før, og vi trodde rett og slett ikke det var vanlig praksis lenger. Både mannen og jeg har fått innprentet, i utdanninga og på foredrag senere, at det er viktig å legge opp til at foreldre og lærer bør møtes i en setting der man føler seg mest mulig likeverdige. Og at konferansetimer på klasserommet ikke er helt heldig, fordi det er lærerens "domene", og fordi en del foreldre har negative erfaringer fra egen skoletilværelse. (Vet det er vanskelig med romsituasjon og slikt, men man bør i hvert fall prøve å finne bedre egnet rom.) Plassert ved en ørliten pult, på en ørliten stol i lærerens klasserom og med læreren over seg, blir det for noen vanskelig å forholde seg udelt positivt til situasjonen. -Jeg har tatt hensyn til dette selv, uten at jeg trodde det hadde så mye å si, men nå fikk vi plutselig erfare at det i hvert fall betydde litt for hvordan vi forholdt oss.

Noen lurte på hva læreren sa. -Vel, hva skulle hun si? Vi sa det ble vel lavt å sitte slik, og så ordnet vi opp i det. Og så fortsatte vi samtalen litt mer komfortable og på like plan enn hva vi ville vært på småstolene...