I lys av tråden om de ennå barnløse

[Dronningen]

Jeg tror nok jeg velger tema ut fra hvem jeg snakker med. Men noen ganger snakker jeg jo om barna på en måte, fordi de er sentrale i det jeg styrer på med til hverdags. Men nå er de jo så stor at det er ikke babyting det er snakk om. Men hverdagslige ting. Moren min og søstra mi får det vel mest. Vi snakker jo også veldig mye sammen. Jeg kjenner vel bare en som er prøver og som har prøvd en stund, og der tenker jeg nok mer igjennom hva jeg sier ja.

Jeg irriterte meg og irriterer meg fortsatt over en del råd jeg får, spesielt hvis det går på ting som er knyttet til verdier. Men det er jo råd fra både de med og uten barn. På samme måte irriterer det meg å høre om idealer og prinsipper fra de som venter barn, som bryter med det jeg står for. Da må jeg av og til si noe. Da klør det litt da ja, men så har de gjerne lagt opp til det.

Når jeg gir råd eller sier noe, er det vel kanskje når kanskje førstegangsgravide eller ikkegravide/prøvere (og andre) kommer med negative kommentarer eller synspunkt på fødsel, barseltida og diverse prinsipper. Spesielt hvis det er kritikk av en del ting, som jeg vet ikke bare er å "bestemme seg for". Jeg synes det er leit når noen kritiserer valg, uten å ha vært i situasjonen. "Jeg skal aldri ha epidural", f.eks. eller at de ikke kan forstå at noen gir MME. Jeg synes det er leit når fremtidig mødre høylydt proklamerer at de aldri skal samsove - både fordi det kan være enklere sagt enn gjort, men også fordi mange barn i perioder ønsker trygghet og nærhet. At ikke noe skal komme mellom dem og mannen, f.eks. Da reagerer jeg. Hvem som er primære og hvem sekundære er veldig tydelig i mitt liv. Foreldrerollen er hos oss basert på en slik forståelse.

Jeg er nok en feeling person, som handler og sier ting mye ut fra følelser. Jeg var veldig følsom som barn, og er nok påvirket av dette både i forhold til egne barn, men også i forhold til hva som er viktig. Når jeg ser for meg situasjoner med mine egne barn i dem, så faller mine standpunkt lett, og det oppleves nesten som en "forpliktelse" av og til å kommentere. Det blir på en måte viktigere enn hva mottakeren synes om meg. Men igjen, da har de som regel lagt opp til det selv. Jeg tror sjelden jeg snakker om slike ting om ikke emnet er tatt opp på en måte.