Barnløses betraktninger rundt det å være foreldre ...

Bare en liten kommentar til "autisme-saken" som Perhonen brakte inn:

Jeg ser at du forklarer og utdyper. Jeg er egentlig enig med Teofelia i at jeg nok egentlig foretrekker mer generelle diskusjoner.

Et innspill til deg kan være at kanskje har denne familien gjort noe lurt? De har innsett hvordan dette ville påvirke familien på et tidlig tidspunkt og jobbet konstruktivt for en god løsning for både barnet det gjelder og resten av familien?

Mange foreldre til barn med funksjonshemming ønsker å gjøre det meste selv - både pga. foreldreansvaret og pga. samfunnets forventninger til at den beste løsningen er at man tar seg av barnet selv.

Men - man blir ufattelig utslitt av å ta seg av et barn hele døgnet i mange år på rad. Kanskje er en tidlig etablering av et slikt boforhold med på å gi en god familiehverdag for både gutten det gjelder og for hans søsken og for foreldrene?

Min mor passet søsteren min døgnet rundt i nesten 20 år. Jeg overdriver ikke når jeg sier at det er først nå - 14 år etter - at hun er i ferd med å få tilbake overskuddet sitt. Hun var virkelig totalt utslitt.

Så derfor - når kommunen har innvilget et såpass omfattende hjelpetiltak - synes jeg du skal stole på at fagfolk har jobbet fram den beste løsningen for dette barnet og denne familien, og slutte med å gå rundt og spre rykter (for det er DET dine fordommer blir) om hvor dårlige omsorgspersoner disse foreldrene er. Kanskje er de faktisk det helt motsatte!