En samfunnsfiende? (kronikk i Aftenposten)

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Og helt ærlig - når jeg leser hva du skriver om at barna dine ikke enser deg og ikke ønsker å være sammen med deg (foretrekker venner og har ikke tid til å være med hjem fra barnehage) - da blir jeg overbevist om at sånn vil jeg ikke ha det. Hvis jeg er en så uviktig person i mine barns liv at de foretrekker vennene og barnehagen, da har jeg mislyktes som mor. Da kunne jeg like godt latt være å få barn.

Mine barn er sterkt knyttet til både meg og mannen. Selv om de har det gøy i barnehagen er det aldri noen tvil om at de skal være med hjem. De løper oss i møte når de blir hentet i barnehage / SFO og viser tydelig at de ønsker å være med oss.

Jeg ønsker ikke å være en av mange likeverdige omsorgspersoner for barna mine. Jeg ønsker ikke å være på linje med barnehageansatte og lærere og SFO-personale. Jeg ønsker å være hakket viktigere for barna. Og barna mine er også hakket viktigere enn både jobben, kollegene, venner og øvrig slekt og familie. Sånn har vi det. Vi er en familie som liker å tilbringe tid sammen.

Jeg er, uten å ha truffet Valentina personlig, ikke et sekund i tvil om at hun og mannen er de viktigste personene i barna deres sine liv.

Vi skal være veldig glade for at barna ikke enser oss når vi går, og at de har lyst til å være med venner. Da er de trygge og sosiale vesener.

Jeg syns det er merkelig å påstå at man har mislyktes som mor dersom man ikke er den foretrukne hele tiden.