Takker du og takker barna dine?

[Tangina]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

Jeg er gift med en slik en (bare at han er voksen da ) Han lot være å konfirmere seg pga all oppmerksomheten. Bursdagsfeiring utgår også. Sånn ellers er han en sosial og relativt oppgående fyr, så det går nok fint med guttungen din sjø'! :trøster:

Pappan til gutten er også sånn, det er muligens noe som går i familien. Vår gutt er også svært sosial og omgjengelig ellers, så jeg tenker det går bra, ja. Takk for trøst.

Jeg lurer på: når ungen ikke vil takke, hvor mye maser/presser dere da? Jeg har så langt ikke tvunget gutten til f.eks. å takke for maten når han ikke vil. Måltidene har inntil nylig ikke vært særlig lystbetonte for ham pga dårlig matlyst, og jeg vil ikke gjøre det verre. Når andre er tilstede blir det også temmelig ubehagelig for ham når han er flau og vil gå og alle (f.eks. besteforeldre) maser om at han skal takke for maten. Jeg tenker at eksempelets makt skal gjøre jobben til slutt. Hva gjør dere?

[Ole Brumm]

Ja vi prøver å lære han å takke for det meste. men tvinger han ikke da, prøver heller å oppfordre. En periode var han helt eksterm og takket til og med når han hadde fått ny bleie. Barnehagepersonellet synst det var veldig søt da.

[Libra]

Her takker vi i hytt og gevær. Jeg har egentlig ikke tenkt over det tidligere, men etter at denne tråden kom opp begynte jeg å legge merke til hvor mye det takkes.

Vi takker for hjelpen, for maten, for i går, for sist, for vekslepenger, for at noen flytter seg, for komplimenter, for gaver. Vi takker hverandre når vi sender noe over bordet eller henter noe eller gjør noe som andre spør oss om å gjøre.

Har alltid oppfordret guttungen dersom han glemmer seg, men det har aldri vært stort behov for det. Ei heller kan jeg huske at det noen ganger har vært aktuelt å måtte vurdere om han skal tvinges til å takke, det har kommet av seg selv. Dersom han hadde nektet så vet jeg ikke om jeg hadde tvunget frem et takk eller ikke.

[Nessie]

Datteren på 2 er nok mye flinkere til å si takk enn mannen i huset ja
Hun er inne i en "takkeperiode" tydeligvis, men den går nok over.

Jeg er opptatt av at barna mine, og vi, skal være høflige. Men samtidig må det være naturlig og ærlig.

[Observatøren]

Opprinnelig lagt inn av Tangina, her.

Jeg lurer på: når ungen ikke vil takke, hvor mye maser/presser dere da? Jeg har så langt ikke tvunget gutten til f.eks. å takke for maten når han ikke vil. Måltidene har inntil nylig ikke vært særlig lystbetonte for ham pga dårlig matlyst, og jeg vil ikke gjøre det verre. Når andre er tilstede blir det også temmelig ubehagelig for ham når han er flau og vil gå og alle (f.eks. besteforeldre) maser om at han skal takke for maten. Jeg tenker at eksempelets makt skal gjøre jobben til slutt. Hva gjør dere?

Vi presser ikke Posøren til å takke. Han har vært flink til å takke for seg, og takke for mat (ved å ta hånden til de voksne og bukke ), men det er ikke alltid han gjør det. Vi nøyer oss foreløpig med å holde rundt ham og rette oppmerksomheten hans til den/de som skal takkes, mens vi takker. Dersom han er i lek henter vi ham ikke tilbake for å takke.

[Bokormen]

Vi takker ja. Det er en selvfølge synes jeg.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Enig. Jeg husker jeg syns det var skrekkelig å takke da jeg var liten, og jeg husker skammen når mine foreldre sto og skulle tvinge meg til å si takk i påsyn av andre, mens jeg selv helst ville forsvinne gjennom gulvet.

Høflighet er samfunnets buffer, men den kan ikke påtvinges. Det må komme naturlig, ved å være gode forbilder. Det er selvsagt lov til diskret å påminne barna med andre tilstede, men pass for all del på at det ikke blir elementer av tvang og skam i det. Jeg vet så altfor godt hvordan det føles, og hva det kan føre til.

Det der er viktig!
Å irettesette barn skal aldri forgå med andre tilstede, synes jeg. Det er nedverdigende.
Man kan diskrè be barnet ut av rommet å irettesette utenfor rekkevidde av andre, men å gjøre det i påsyn/hørsel av andre er ydmykende.