Film, serier og annet sett i 2025

[Toffskij]

1. Pachinko s. 2
Jeg syntes denne sesongen generelt var bedre enn den første, og særlig oppvekstskildringen av Noa og Mozasu under andre verdenskrig er helt nydelig (de er virkelig gode på barnecastingen i denne serien!). Men som i første sesong gjør de det litt vanskelig for seg ved å hoppe fram og tilbake mellom 1980-tallet og tidligere tider, 80-tallshistorien blir oppstykket og litt vanskelig å følge med på, mens den historiske tidslinja er kontinuerlig og stort sett helstøpt og fin.

2. Wolf Hall: The Mirror and the Light
Det er en fryd at de fikk til å følge opp ti år gamle Wolf Hall med nesten akkurat det samme (og absolutt briljante) ensemblet, etter at Hilary Mantel heldigvis rakk å skrive den siste boka før hun døde. Etter å ha sett Mark Rylance i et par litt for slappe teateroppsetninger i London, er det fantastisk å se ham ta opp igjen Thomas Cromwell og spille ham med magnetisk, fåmælt karisma, fortvilelse, arroganse, ømhet og temperament med sånne motspillere og i en så tight og disiplinert produksjon som dette er. For en skuespiller han er, og for en magisk serie det har blitt! En får si at den er høyst tidsaktuell også, det er ikke bare-bare å være den stadig mer blodtørstige, forfalne og lunefulle Henrys trofaste rådgiver og fortsatt holde fast på en slags ryggrad og moral.

3. Rivals
Hemningsløst underholdende og over-the-top serie om rivaliserende tv-folk på åttitallet, og åttitallet er virkelig warts and all (med én virkelig grim episode). Masse sex, intriger og goings-on, men sjarmerende nok også en nydelig kjærlighetshistorie om uglamorøse folk som nærmer seg femti. Vel verdt å se!

4. Pride and Prejudice (2005)
Fordi jeg fortjente det.

[Toffskij]

1. Pachinko s. 2
Jeg syntes denne sesongen generelt var bedre enn den første, og særlig oppvekstskildringen av Noa og Mozasu under andre verdenskrig er helt nydelig (de er virkelig gode på barnecastingen i denne serien!). Men som i første sesong gjør de det litt vanskelig for seg ved å hoppe fram og tilbake mellom 1980-tallet og tidligere tider, 80-tallshistorien blir oppstykket og litt vanskelig å følge med på, mens den historiske tidslinja er kontinuerlig og stort sett helstøpt og fin.

2. Wolf Hall: The Mirror and the Light
Det er en fryd at de fikk til å følge opp ti år gamle Wolf Hall med nesten akkurat det samme (og absolutt briljante) ensemblet, etter at Hilary Mantel heldigvis rakk å skrive den siste boka før hun døde. Etter å ha sett Mark Rylance i et par litt for slappe teateroppsetninger i London, er det fantastisk å se ham ta opp igjen Thomas Cromwell og spille ham med magnetisk, fåmælt karisma, fortvilelse, arroganse, ømhet og temperament med sånne motspillere og i en så tight og disiplinert produksjon som dette er. For en skuespiller han er, og for en magisk serie det har blitt! En får si at den er høyst tidsaktuell også, det er ikke bare-bare å være den stadig mer blodtørstige, forfalne og lunefulle Henrys trofaste rådgiver og fortsatt holde fast på en slags ryggrad og moral.

3. Rivals
Hemningsløst underholdende og over-the-top serie om rivaliserende tv-folk på åttitallet, og åttitallet er virkelig warts and all (med én virkelig grim episode). Masse sex, intriger og goings-on, men sjarmerende nok også en nydelig kjærlighetshistorie om uglamorøse folk som nærmer seg femti. Vel verdt å se!

4. Pride and Prejudice (2005)
Fordi jeg fortjente det.

5. Black Doves
Veldig underholdende og veldig voldelig spionserie hvor Keira Knightley og Ben Whishaw veksler mellom å snike og skyte seg rundt i et desembermørkt og dissonant førjuls-London. Den har hjerte også.

6. Emma (2020)
Fordi jeg fortjente det 2. Anya Taylor-Joy er en fin Emma, da, og Johnny Flynns uvanlig sårbare Knightley minner litt om MacFadyens hjelpeløst forelskede Darcy.

[Toffskij]

1. Pachinko s. 2
Jeg syntes denne sesongen generelt var bedre enn den første, og særlig oppvekstskildringen av Noa og Mozasu under andre verdenskrig er helt nydelig (de er virkelig gode på barnecastingen i denne serien!). Men som i første sesong gjør de det litt vanskelig for seg ved å hoppe fram og tilbake mellom 1980-tallet og tidligere tider, 80-tallshistorien blir oppstykket og litt vanskelig å følge med på, mens den historiske tidslinja er kontinuerlig og stort sett helstøpt og fin.

2. Wolf Hall: The Mirror and the Light
Det er en fryd at de fikk til å følge opp ti år gamle Wolf Hall med nesten akkurat det samme (og absolutt briljante) ensemblet, etter at Hilary Mantel heldigvis rakk å skrive den siste boka før hun døde. Etter å ha sett Mark Rylance i et par litt for slappe teateroppsetninger i London, er det fantastisk å se ham ta opp igjen Thomas Cromwell og spille ham med magnetisk, fåmælt karisma, fortvilelse, arroganse, ømhet og temperament med sånne motspillere og i en så tight og disiplinert produksjon som dette er. For en skuespiller han er, og for en magisk serie det har blitt! En får si at den er høyst tidsaktuell også, det er ikke bare-bare å være den stadig mer blodtørstige, forfalne og lunefulle Henrys trofaste rådgiver og fortsatt holde fast på en slags ryggrad og moral.

3. Rivals
Hemningsløst underholdende og over-the-top serie om rivaliserende tv-folk på åttitallet, og åttitallet er virkelig warts and all (med én virkelig grim episode). Masse sex, intriger og goings-on, men sjarmerende nok også en nydelig kjærlighetshistorie om uglamorøse folk som nærmer seg femti. Vel verdt å se!

4. Pride and Prejudice (2005)
Fordi jeg fortjente det.

5. Black Doves
Veldig underholdende og veldig voldelig spionserie hvor Keira Knightley og Ben Whishaw veksler mellom å snike og skyte seg rundt i et desembermørkt og dissonant førjuls-London. Den har hjerte også.

6. Emma (2020)
Fordi jeg fortjente det 2. Anya Taylor-Joy er en fin Emma, da, og Johnny Flynns uvanlig sårbare Knightley minner litt om MacFadyens hjelpeløst forelskede Darcy.

7. The Diplomat s. 1
Keri Russell er strålende som motvillig nyinnsatt amerikansk ambassadør i London (med bustete hår, flekkete svart buksedress og mye mer lyst til å være i Kabul), som øyeblikkelig må sjonglere en rekke særdeles brennbare saker i et veldig tight og omskiftelig plott. Men egentlig er det et et ekteskapsdrama, med Rufus Sewell som den karismatiske, dramatiske, uberegnelige, geniale og ekstremt enerverende eks-ambassadøren Hal. Også vel verdt å se for Rory Kinnear som avskyelig britisk statsminister og Michael McKean som en sterkt oppgradert Joe Biden. Det var ellers ganske merkelig å se denne serien våren 2025, fordi den så åpenbart er lagd i en uskyldigere og mer tillitsfull tid (2023!!).

8. Ludwig
Småmorsom krimserie med en veldig David-Mitchell-aktig David Mitchell som sosialt begrenset, men genial kryssord- og hjernenøttskaper som må utgi seg for å være sin egen tvillingbror, som er detektiv og har forsvunnet. Og han er mirakuløst god til å oppklare mord. På ingen måte en realistisk eller troverdig serie, men ganske fiffig. Og jeg liker David Mitchell.

9. Crazy, Stupid, Love
Ikke fullt så bra som den kunne ha vært, men verdt det for Ryan Gosling og Emma Stone.

10. Fragmenty ljodu (Fragments of Ice)
Fascinerende ukrainsk dokumentarfilm, basert utelukkende på videoopptak gjort av regissørens isdanserfar på 80- og 90-tallet. Han var stor nok stjerne til å få lov til å dra på utenlandsturneer med et stort ukrainsk isdanserensemble, og filmet bare når han var i utlandet, siden han ikke syntes Sovjetunionen var verdt å kaste bort film på. Fascinerende tidsbilder, anbefales!

11. The Diplomat s. 2
Plukker opp tråden direkte fra s. 1 og er nesten like bra, med veldig mange plottwister og eksplosive internasjonale kriser, men også fin karakterutvikling hos Kate og Hal. (Og fortsatt litt sånn koselig naiv, sånn som vi var i fortida, aka 2024.)

12. Makta
Så den om igjen sammen med Prima (21), som elsket den uten å ha noen anelse om noen andre enn Jens Stoltenberg fra før. Vel verdt gjensynet!

13. Asura
Japansk serie om fire dramatisk anlagte søstre som krangler og baksnakker og hjelper og støtter og irriterer hverandre om hverandre. Og mimrer og ler. Og spiser masse mat. Vi gikk nok glipp av en del japansk undertekst her, men den var ganske morsom å se likevel.

14. Death on the Nile (2022)
Huff! Ikke se den! Jeg likte Branaghs Murder on the Orient Express (2017) ganske godt, men dette her var ganske ille. Agatha Christie er jo ingen spesielt dyp forfatter, men her hadde de klart å gjøre stort sett alle personene grunnere og mindre emosjonelt troverdige enn de er i boka, og dessuten klistret på en idiotisk og uakseptabel Poirot-ramme-/backstory. Ikke var det morsomt heller. Buuu!