Skal vi snakke om sykelønnsordningen?

[Polyanna]

Vi har lav arbeidsledighet i Norge, men vi har mange utenfor arbeidslivet. Særlig menn faller utenfor, og stadig færre menn har utdannelse etter ungdomsskolen. Det er veldig, veldig foruroligende, og verre enn sykefraværet, tror jeg.

Noen som kan spotte reform 94 her?

[Strå]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jeg er livredd for innføring av karensdager, for det er ikke noe som kan "testes". Åpner man den døra, blir den ikke lukket igjen. Det er en usosial ordning som bare straffer de som har minst fra før, mest usikre jobber og som allerede sliter.

Jeg synes denne debatten er vond, og det kan godt hende den må tas, men ikke slik det gjøres nå. Ikke på disse premissene. Jeg synes det er utrolig rart at vi har havnet der at vi godtar en fortelling om at vi må ødelegge velferdsordninger.

Takk for å formulere så innmari godt det jeg surrer med i hodet og ikke har klart å få på plass.

[nokon]

Eg skreiv eit langt innlegg på LinkedIn forrige veke - eg kjenner eg er så lei av at desse debattane blusser opp kvar gong det nærmer seg val og at høgresida heile tida plasserer ansvaret på individet og ikkje systemet.

Eg har gått frå sjukemeldt det året "naver" blei årets nyord til å bli uføretrygda når AAP-debatten raste til å nå vere tilbake i ca. 80% jobb. Og eg tenker det er fleire ting som bør løftast fram i desse debattane:

1. Som Blondie er inne på - ventetider. Komplekse tilstander som krev spesialistbehandling tar EKSTREMT lang tid å utrede. Eg brukte sjølv tre år på å få diagnoser som gav riktig behandling. Det er henvisning, venteliste, ny henvisning, ny venteliste ... helsevesenet vårt er ekstremt spesialisert og det fører til at dei utreder eit og eit symptom. Det er ikkje så lenge sidan eg snakka med ein person som nå må på AAP fordi det er ein spesialist som kan stille diagnosa som gir riktig behandling i Norge. Her har ventetida vore over eit år.

2. Det andre er arbeidsmarknaden - noko som er meir relevant i AAP- og uføredebatten, men som òg handler om at ansvaret er hos individet og ikkje systemet. Det er utruleg vanskeleg å komme tilbake i jobb, etter langvarig sjukdom, for det er veldig få folk som vil ansette folk som kan jobbe 20% på ein dårleg dag og 80% på ein god dag.


3. NAV-systemet: Når ein først er erklært ufør og arbeidsudyktig er det ikkje hjelp å få. Eg har sjølv prøvd å ringe NAV og seie: Eg har ein arbeidsgiver som vil gi meg jobb viss eg får lønnstilskudd. Eg skulle bli kontakta igjen innan fire veker, men det skjedde aldri. Eg purra og purra, men fekk aldri tak i same person som hadde lova at eg skulle bli kontakta igjen om fire veker. Konklusjonen for min del blei at eg fekk fokusere på frivillig arbeid i mellomtida.

Nå har eg vore kjempeheldig og fått to veldig fleksible deltidsstillinger - begge er eg rekruttert inn i fordi eg har gjort ein veldig god jobb i frivillig arbeid og blitt fanga opp og fått tilbod om lønn for å drive med dette.

Dei to siste punkta høyrer ikkje til i denne diskusjonen, men eg meiner det er verdt å nevne likevel. Det er så enormt mykje mistenkeliggjering og shaming av individet i alle desse debattane om dei "altfor generøse velferdsgodene som bare inviterer til snylting". Men det er ingen som ser på dei overordna strukturane her. Vi har eit samfunn som er rigga for utanforskap og som er rigga for at folk som først har falt utanfor av ein eller annan grunn har ein veldig lang veg tilbake.

Dette blir jo brukt som argument for å gjere noko med sjukelønnsordninga. Men det er så mange andre ender ein kan begynne i. Nå prøvde forrige Solberg-regjering å innføre karensår på AAP - vi såg korleis det gjekk: Det førte til at folk som venta på utredninger og sommel i helsevesen og NAV måtte over på sosialstønad. Det førte ikkje til at folk brått blei friske etter eit år med sjukelønn og tre år med AAP. Denne ordninga er - takk gud - reversert, men kan vi ikkje begynne i riktig ende snart?

[Strå]

Opprinnelig lagt inn av Millen, her.

En annen ting er at jeg tror generelt at arbeidsgivere er for dårlig til oppfølging av langtidssykmeldte. Om du er syk og så og si aldri hører fra arbeidsgiver kan det være lettere å være borte fra jobb. (tenker ikke her på alvorlig, terminal sykdommer osv).

Debatten er interessant, særlig siden jeg er langtidssykmeldt selv pga utbrenthet, og jeg bruker forsikringen gjennom jobb til psykolog feks.

Dette mener jeg er viktig å se mer på. For å ta meg selv som eksempel husker jeg godt den manglende oppfølgingen jeg fikk der jeg var ansatt da jeg ble syk. De sa meg opp og tilbød meg å gå på dagen med lønn ut oppsigelsestiden. Jeg har aldri vært lenger nede psykisk enn da, den klare forakten for meg og min situasjon var ekkel å bli utsatt for. Nå var jeg heldig og fikk jobb et annet sted hos en arbeidsgiver som er bedre, rent ut god, på tilrettelegging. Uten det ville jeg vært 100 % og ikke 50 % ufør.

[Strå]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Vi har lav arbeidsledighet i Norge, men vi har mange utenfor arbeidslivet. Særlig menn faller utenfor, og stadig færre menn har utdannelse etter ungdomsskolen. Det er veldig, veldig foruroligende, og verre enn sykefraværet, tror jeg.

Noen som kan spotte reform 94 her?

Det tok meg litt å komme på hva reform 94 var. Det var da alt som var gøy og praktisk ble borte og skolen ble så teoritung at selv det som var gøy med teori ble kvalt og gjort kjedelig.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Strå, her.

Forresten så kom jeg på en rar greie. Per 2017 og muligens ennå, var det slik at hvis du ble ufør mer enn 50% så stiller NAV med resten opp til den stillingsprosenten du hadde. Var du erklært mer enn 50% arbeidsFØR så fikk du ikke arbeidsuførtrygd for de 30% du ikke klarte. Man ble og muligens blir fortsatt altså straffet for å være friskere enn halv stilling.
Er det sånn fortsatt?

Dette her lurer jeg også på. Vi hører hele tiden gnålet (ja, jeg syns det er gnål!) om at det skal lønne seg å jobbe. Men systemet vi har i dag, gjør jo tvert imot at det lønner seg å ikke jobbe? Ett av kravene for å ha rett på arbeidsavklaringspenger (AAP) er blant annet at "Arbeidsevnen din er nedsatt med minst 50 prosent på grunn av sykdom eller skade". Så hvis arbeidsevnen er nedsatt med 49 %, så har du ikke rett på AAP - du har kun rett på 1 ekstra prosent av lønnen din, sammenlignet med om din arbeidsevne var nedsatt med akkurat 50 %.

Er dette korrekt forstått fra min side? For i tilfelle er det jo totalt hull i hodet!

Jeg har en kollega som ble kreftsyk og som nå er over på AAP. Jeg tror hun jobber 50 %. Det betyr at jobben betaler 50 % lønn, og så vil vel AAP tilsvare 66 % av den andre 50 %-en av lønnen. Til sammen vil hun da få utbetalt 83 % av lønnen (forutsatt at hun maks tjener 6G - og at jeg ikke regner totalt feil). Det betyr at min kollega - som fremdeles går til kontroller, som er utmattet og som har lite å gå på og som fremdeles trenger noen hviledager innimellom - ikke har noe som helst incentiv til å prøve å jobbe mer før hun nærmer seg 85 % frisk. Har jeg forstått dette riktig? Det er i alle fall slik jeg tolker NAVs nettsider, og jeg vil gjerne bli korrigert hvis jeg tar feil.

Hvis jeg har forstått dette rett, så tror jeg det er på tide å informere politikere om at det er regelverket som er problematisk, ikke "giddalause - nesten ikke syke - folk".

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Dette her lurer jeg også på. Vi hører hele tiden gnålet (ja, jeg syns det er gnål!) om at det skal lønne seg å jobbe. Men systemet vi har i dag, gjør jo tvert imot at det lønner seg å ikke jobbe? Ett av kravene for å ha rett på arbeidsavklaringspenger (AAP) er blant annet at "Arbeidsevnen din er nedsatt med minst 50 prosent på grunn av sykdom eller skade". Så hvis arbeidsevnen er nedsatt med 49 %, så har du ikke rett på AAP - du har kun rett på 1 ekstra prosent av lønnen din, sammenlignet med om din arbeidsevne var nedsatt med akkurat 50 %.

Er dette korrekt forstått fra min side? For i tilfelle er det jo totalt hull i hodet!

Jeg har en kollega som ble kreftsyk og som nå er over på AAP. Jeg tror hun jobber 50 %. Det betyr at jobben betaler 50 % lønn, og så vil vel AAP tilsvare 66 % av den andre 50 %-en av lønnen. Til sammen vil hun da få utbetalt 83 % av lønnen (forutsatt at hun maks tjener 6G - og at jeg ikke regner totalt feil). Det betyr at min kollega - som fremdeles går til kontroller, som er utmattet og som har lite å gå på og som fremdeles trenger noen hviledager innimellom - ikke har noe som helst incentiv til å prøve å jobbe mer før hun nærmer seg 85 % frisk. Har jeg forstått dette riktig? Det er i alle fall slik jeg tolker NAVs nettsider, og jeg vil gjerne bli korrigert hvis jeg tar feil.

Hvis jeg har forstått dette rett, så tror jeg det er på tide å informere politikere om at det er regelverket som er problematisk, ikke "giddalause - nesten ikke syke - folk".

Jeg tror ikke det stemmer helt i hvertfall, for jeg har vært med på at folk har økt jobb gradvis og at bruddet med NAV kom først ved 80% jobb. Men jeg har ikke oversikt over hva som er inngangsbilletten.


Dette med sykelønn er vanskelig fordi det er så sammensatt. Det tvinger seg frem tiltak som kommer til å treffe skjevt på en eller annen måte og hvor spørsmålet kanskje ikke er hva som er godt eller rettferdig, men hva som kan gi ønsket effekt, dvs reduksjon av totalkostnadene og at folk ikke faller gradvis ut av arbeidslivet unødig. Karensdager vil garantert gjøre terskelen for å være borte en enkeltdag høyere, men om det er ønsket eller ikke tror jeg vil variere mye med hvilken virksomhet det er snakk om. Det gjør nok lite for langtidsfraværet. Reduserer man lønn noe etter en viss tids fravær vil det kanskje stimulere noen til å nærme seg jobb tidligere. Mens andre har selvsagt ikke mulighet. Uansett er det litt uklart for meg hvordan sånt vil slå ut for store grupper (gjerne offentlige) ansatte som har i arbeidsavtalen sin at arbeidsgiver dekker mellomlegget opp til full lønn ved sykdom.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Dette her lurer jeg også på. Vi hører hele tiden gnålet (ja, jeg syns det er gnål!) om at det skal lønne seg å jobbe. Men systemet vi har i dag, gjør jo tvert imot at det lønner seg å ikke jobbe? Ett av kravene for å ha rett på arbeidsavklaringspenger (AAP) er blant annet at "Arbeidsevnen din er nedsatt med minst 50 prosent på grunn av sykdom eller skade". Så hvis arbeidsevnen er nedsatt med 49 %, så har du ikke rett på AAP - du har kun rett på 1 ekstra prosent av lønnen din, sammenlignet med om din arbeidsevne var nedsatt med akkurat 50 %.

Er dette korrekt forstått fra min side? For i tilfelle er det jo totalt hull i hodet!

Jeg har en kollega som ble kreftsyk og som nå er over på AAP. Jeg tror hun jobber 50 %. Det betyr at jobben betaler 50 % lønn, og så vil vel AAP tilsvare 66 % av den andre 50 %-en av lønnen. Til sammen vil hun da få utbetalt 83 % av lønnen (forutsatt at hun maks tjener 6G - og at jeg ikke regner totalt feil). Det betyr at min kollega - som fremdeles går til kontroller, som er utmattet og som har lite å gå på og som fremdeles trenger noen hviledager innimellom - ikke har noe som helst incentiv til å prøve å jobbe mer før hun nærmer seg 85 % frisk. Har jeg forstått dette riktig? Det er i alle fall slik jeg tolker NAVs nettsider, og jeg vil gjerne bli korrigert hvis jeg tar feil.

Hvis jeg har forstått dette rett, så tror jeg det er på tide å informere politikere om at det er regelverket som er problematisk, ikke "giddalause - nesten ikke syke - folk".

Det stemmer bare delvis. Viss ein skal inn i NAV-systemet er det eit krav om 50% eller meir arbeidsufør. Men når ein er på veg ut, er det meir fleksibelt i dag (eg veit ikkje korleis det var i 2017).

Då eg fekk uføretrygd i 2018, fekk eg ei utrekning basert på lønn på sjukemeldingstidspunktet og nokre andre faktorar, som gav meg personleg nokre individuelle tall for arbeid og trygd. Det eine er ei maksinntekt for framleis trygd og det andre talet er eit forholdstal for trekk. Desse talla vil variere frå person til person, men alle får desse talla i vedtaka sine.

I mitt tilfelle, der eg har eit vedtak på 100% ufør til eg fyller 67, sjølv om eg nå jobber 80%. Dette vedtaket ligg der, men eg får ikkje utbetalt uføretrygd fordi eg får lønn i staden. Eg skal melde inn forventa årsinntekt og i den perioden eg gradvis jobba meir og meir, justerte eg dette fleire gonger i året. Så lenge eg var under eit visst beløp (altså det eine individuelle talet) fekk eg trekk basert på eit reknestykke med det andre individuelle talet. Då eg bikka maksbeløpet stoppa trygda. Men maksbeløpet er betydeleg lågare enn 6G.

Dersom ein prøver seg fram for å finne ut av arbeidskapasiteten etter sjukdom på eiga hand, har ein ein femårsperiode frå trygda stopper til ein skal vurderast på ny. Denne femårsperioden heiter "hvilende ufør" og kan forlengast til ti år.

Når ein kjem dit at ein veit om ein har 20, 50 eller 80% kapasitet over tid, vil ein kunne søke om eit nytt vedtak på dei resterande prosenta. Då kjem den same regelen inn, om at arbeidsevna må vere nedsatt med over 50% for at ein skal ha rett på noko frå NAV.

Men når eg ser på tala mine, som er basert på tidlegare inntekt, så ligg maksbeløpet for inntjening før eg mister trygda på kring 58% av tidlegare årsinntekt. Det vil seie at ein uansett ikkje har rett på trygd, når ein bikker denne årsinnteksta. Dessutan er 100% uføretrygd 66% av årsinntekt opp til 6G. Så det er eigentleg bare eit "hull i systemet" for dei som har ei arbeidsevne på 50-66%. Når ein tjener over 66% vil ein uansett få meir i lønn enn ein fekk i trygd.

[nokon]

Nå ser eg du skreiv AAP og ikkje uføretrygd, Lille meg. Der har eg ikkje kjennskap til regelverket.

[nokon]

Og så må eg legge til at alle som snakker om «ikke noe som helst incentiv …» får meg til å sjå raudt. Har de gløymd 2020, då heile Noreg sakna lunsjpausen og kaffepraten, lønningspilsen og kollegafellesskapet? Eg kjem på minst hundre grunnar til å ønske å komme tilbake til jobb, som handler om andre ting enn penger.

[Luftslottet]

Jeg tror jo, generelt, at det å gi arbeidsgivere insentiver (pisk eller gulrot) for å tilrettelegge for at arbeidstakere som er langtidssykmeldte eller har kroniske sykdommer kan bruke noe av restarbeidsevnen sin er det lureste vi som samfunn kan gjøre. Det gjelder både på et økonomisk og et mellommenneskelig plan. For en del ledere og arbeidsplasser krever det en ganske stor omstilling, og det er "enklere" å skyve folk ut.

Det samme gjelder å gjøre det lett å prøve ut folk i små stillinger/fleksible stillinger for å gi de som har falt utenfor en mulig tå innenfor igjen. Her er nok gulrot mest effektivt. Lønnstilskudd fra NAV i den første perioden er ikke en dum ting, så sant man faktisk bruker det på stillinger som arbeidstakeren kan greie å stå i etterpå.

[Polyanna]

Det er helt sant. For arbeidsgivere er jo det letteste å "slippe taket" i langtidssykemeldte. Det er jo stort sett bare plunder med oss, og lite oppside å hente.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Vi har lav arbeidsledighet i Norge, men vi har mange utenfor arbeidslivet. Særlig menn faller utenfor, og stadig færre menn har utdannelse etter ungdomsskolen. Det er veldig, veldig foruroligende, og verre enn sykefraværet, tror jeg.

Men vi har jo ikke mange utenfor arbeidslivet sammenlignet med andre land. Jeg synes også dette er et viktig sitat:

Sitat:

De om lag 1,1 millionene uten arbeid som i tillegg er utenfor arbeidsstyrken, er en sammensatt gruppe. Hele 90 prosent av de under 25 år oppgir som sin hovedsakelige virksomhet at de studerer eller går på skole.

Det er jo også slik at det er en økende andel som fullfører videregående skole. Det stemmer at det er en økning i andelen unge som er utenfor videregående opplæring, men her er dette viktig:

Sitat:

Det er naturlig å se økningen i unge uten og utenfor i sammenheng med de mange flyktningene fra Ukraina, som ble bosatt i Norge i 2022 og 2023 (se Nav 2024).
[...]
Av de 12 prosentene med ungdom som verken har bestått eller befinner seg i videregående opplæring, er nesten 6 prosent i arbeid.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Og så må eg legge til at alle som snakker om «ikke noe som helst incentiv …» får meg til å sjå raudt. Har de gløymd 2020, då heile Noreg sakna lunsjpausen og kaffepraten, lønningspilsen og kollegafellesskapet? Eg kjem på minst hundre grunnar til å ønske å komme tilbake til jobb, som handler om andre ting enn penger.

Ja, jeg er enig i dette. Og det er noe av dette som gjør denne debatten så vond for meg også. Jeg har vært utenfor arbeidslivet, og er livredd for å havne der igjen, og det svir når jeg opplever å bli omtalt som en belastning for både arbeidsplassen min og samfunnet.

Jeg tror det er lett å glemme at det er ekte mennesker bak disse tallene. Kanskje er det noen som misbruker ordningen, men veldig, veldig mange av disse menneskene er sånne som meg. Som kjemper for å holde fast i en normalitet, for å ha en plass og tilhørighet, og som tidvis strever. Om muligheten for kortere sykemeldinger skulle forsvinne, ville det nok i praksis betydd at jeg ikke kunne stått i jobb. Arbeidsgiveren min har fritak fra arbeidsgiverperioden for meg, og min opplevelse er at det gir dem få eller ingen intensiver for å unngå at jeg blir syk. Det er kun ved langtidsfravær at det blir satt inn vikar hos oss, så arbeidsgiveren min taper ingenting på at jeg er syk.

Jeg synes også det er vondt at man snakker om at sykemelding ikke bare handler om jobb, men også om andre livshendelser. Og det er jo sant. Når livet totalt sett blir for mye, er det bare jobb man kan fjerne. Det er liksom ingen mulighet for meg å si "Nei, sorry, jeg kan ikke følge opp 14-åringen min så mye som jeg må for at han skal klare seg, for jeg må på jobb..." Hva skal man gjøre da liksom? Det lurer jeg på, sånn helt på ordentlig. I tillegg er det utrolig vanskelig å få hjelp når man har barn som krever mer enn andre barn, enten det er varig eller en periode. Det er selvfølgelig også en belastning på foreldre.

[Bokormen]

Det er jo litt to sider av samme mynt, som lett gir en dominoeffekt. Vi er ikke så mange på hver avdeling, og jeg har ganske vondt i magen hver gang jeg må spørre en av småbarnsforeldrene om de kan jobbe sent enda en dag. Og de ringer besteforeldre eller partner og sier at de ikke får hentet i barnehagen i dag heller, og det blir nok ikke hyttetur til helga. De aller fleste gjør oppgaver som ikke er sine uten å mukke. Og det er jo på ingen måte slik at disse ansatte her seiler gjennom livet i medvind, det er syke foreldre og små barn og vonde rygger. Vi kan sette inn vikar da det er langvarig fravær, men du finner ingen som vil binde seg over tid til å jobbe fullt i noen uker, 40% i noen uker, fullt igjen, 60% i noen uker, ingen jobb i et par uker, tilbake i fullt.. Jeg er imponert over at vi ikke har flere sykmeldinger i de verste periodene. Drømmen hadde vært økonomi til å ansatte en person som kunne delt stillingen(e), og som kunne "gått oppå" i gode perioder.

[Input]

Hos oss er det ganske mange lærere som har undertid, som gjør at de kan brukes som vikarer. Jeg synes det er en veldig god løsning og er ofte en av de som har en del undertid (har 6% i år), men fagforeningen er veldig lite glad i det, fordi det gir mindre forutsigbarhet.

Jeg ser selvfølgelig den siden av det Bokormen, men det som gjør denne debatten så vond, er opplevelsen av at alt dette skal løses med at "vi" skjerper oss. At det løses ved for eksempel økt bemanning, har jeg til gode å se noen med reell påvirkningsmulighet foreslå.

[Bokormen]

Det høres jo ut som en veldig fin løsning, Input! Noe sånt måtte da ha vært ypperlig i helsevesenet mange steder?

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Det høres jo ut som en veldig fin løsning, Input! Noe sånt måtte da ha vært ypperlig i helsevesenet mange steder?

Det forutsetter jo at arbeidsgiver er villig til å lønne folk 100% og ta risikoen for at det bare blir 90% jobb. Hos oss er det en konsekvens av at det ikke "går opp", vi har ikke små nok fag eller andre arbeidsoppgaver vi kan gjøre. Også kan man ikke se helt bort fra belastningen det gir på arbeidstaker heller.

[Luftslottet]

Det er nok en god del løsninger som er enklere å få til på store arbeidsplasser enn i små, private bedrifter. Samtidig monner det vel en god del hvis man begynner med de store?

[celebelen]

Opprinnelig lagt inn av Luftslottet, her.

Jeg tror jo, generelt, at det å gi arbeidsgivere insentiver (pisk eller gulrot) for å tilrettelegge for at arbeidstakere som er langtidssykmeldte eller har kroniske sykdommer kan bruke noe av restarbeidsevnen sin er det lureste vi som samfunn kan gjøre. Det gjelder både på et økonomisk og et mellommenneskelig plan. For en del ledere og arbeidsplasser krever det en ganske stor omstilling, og det er "enklere" å skyve folk ut.

Det handler også om økonomi for en del bedrifter. Dersom man har en tariffavtale som sikrer rett til full lønn ved sykemelding, og høye lønninger, er det en ganske stor økonomisk belastning for arbeidsgiver at ansatte er sykmeldte lenge. Er man da en mindre bedrift, i en periode der det er færre oppdrag og lav inntjening, kan man bli nødt til å si opp for å klare seg økonomisk.