Hva er din mentale alder?

[Input]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Vel, mitt bestemte inntrykk er at det er vanligere å snakke om legning/kjønnsidentitet etc. nå enn for 20 år siden, det er vel knapt en eneste influenser eller popstjerne, spesielt kvinnelige, som ikke "kommer ut" som bifil. Jeg himler ikke av noens legning, egentlig, bare av det tilsynelatende stadig økende behovet for å "komme ut" og "snakke om det". Det samme gjelder for så vidt psykiske vansker. Det er åpenbart mye viktigere å være "zpeziell" enn normal, og jeg er litt lei av navlebeskuelsen i det hele.
Minner om at jeg skriver dette i tråden om mental alder, så jeg tar selvsagt hele himlingen på min egen rynkete kappe.

Det kan jo faktisk tenkes at det er mer vanlig å være "zpeziell" enn man skulle tro for 20 år siden, da det hadde større konsekvenser å snakke om det? Du uttaler så selvsikkert at dette ikke er oppriktig, men bare et oppmerksomhetsbehov, men hva i all verden gjør deg i stand til å vite bedre enn andre hvilken seksuell legning de har eller hvilke psykiske utfordringer de har?

Da faren min tok selvmord for 26 år siden, fikk vi barna veldig tydelig beskjed om å ikke snakke om. Jeg løy om hva faren min døde av til jeg ble ganske voksne, og det har hatt en høy kostnad. Å kunne snakke åpent om hva han døde av og hvordan det var å vokse opp med en far med bipolar lidelse og alkoholisme, har vært ganske avgjørende for at jeg skal kunne ha det bra som voksne. Det er en del av min historie, og det å måtte legge lokk på egen historie i sosiale sammenhenger, er vanskelig. For det å ikke kunne fortelle sin historie, betyr å ikke ha noen historie å fortelle. Og det å fortelle historien om hvem man er, er det som skaper sosiale relasjoner. Det er det vi mennesker gjør hele tiden.

Det samme gjelder det at jeg var samboer med en kvinne. Vi ble spyttet på, slått/dyttet av folk vi ikke kjente, ledd av, kommentert, trakassert og ekskludert. Jeg opplevde på mange måter at jeg var utestengt blant heterofile fordi jeg var homo og utestengt blant homofile fordi jeg ikke var homo nok. Dette bidro nok til at forholdet vårt tok slutt, jeg var ung og taklet ekstremt dårlig å ikke være "vanlig". Jeg skammet meg, ville ikke være åpen om forholdet vårt og omtalte henne ofte som "en person jeg bor med". Både før og etter at vi gjorde det slutt. Jeg har vært betatt/småforelska i flere jenter etter henne, men ikke turt/orket å gå videre med det, fordi det var så tungt å være "zpeziell". For meg er det veldig bra at andre er åpne, det gjør det lettere for meg, det bidrar til at jeg skammer meg mindre og noen ganger omtaler henne som eksen min, eller er åpen om at eksen min er kvinne. Jeg kjente også folk som ikke lever lenger fordi det var så tungt for dem å være "zpezielle" for 20 år siden at de ikke orket mer.

Å være negativ til den åpenheten har heldigvis ingen ting med alder å gjøre. Det er kun å være kjip. Du er jo også veldig heldig som tydeligvis ikke har trengt at noen baner vei med sin "zpezielhet" for deg. Bra for deg. HELDIGIVS har du helt rett i at det er vanligere å snakke om seksuell legning, kjønnsidentitet og psykiske utfordringer nå enn for 20 år siden. Det er livreddende.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Det kan jo faktisk tenkes at det er mer vanlig å være "zpeziell" enn man skulle tro for 20 år siden, da det hadde større konsekvenser å snakke om det? Du uttaler så selvsikkert at dette ikke er oppriktig, men bare et oppmerksomhetsbehov, men hva i all verden gjør deg i stand til å vite bedre enn andre hvilken seksuell legning de har eller hvilke psykiske utfordringer de har?

Da faren min tok selvmord for 26 år siden, fikk vi barna veldig tydelig beskjed om å ikke snakke om. Jeg løy om hva faren min døde av til jeg ble ganske voksne, og det har hatt en høy kostnad. Å kunne snakke åpent om hva han døde av og hvordan det var å vokse opp med en far med bipolar lidelse og alkoholisme, har vært ganske avgjørende for at jeg skal kunne ha det bra som voksne. Det er en del av min historie, og det å måtte legge lokk på egen historie i sosiale sammenhenger, er vanskelig. For det å ikke kunne fortelle sin historie, betyr å ikke ha noen historie å fortelle. Og det å fortelle historien om hvem man er, er det som skaper sosiale relasjoner. Det er det vi mennesker gjør hele tiden.

Det samme gjelder det at jeg var samboer med en kvinne. Vi ble spyttet på, slått/dyttet av folk vi ikke kjente, ledd av, kommentert, trakassert og ekskludert. Jeg opplevde på mange måter at jeg var utestengt blant heterofile fordi jeg var homo og utestengt blant homofile fordi jeg ikke var homo nok. Dette bidro nok til at forholdet vårt tok slutt, jeg var ung og taklet ekstremt dårlig å ikke være "vanlig". Jeg skammet meg, ville ikke være åpen om forholdet vårt og omtalte henne ofte som "en person jeg bor med". Både før og etter at vi gjorde det slutt. Jeg har vært betatt/småforelska i flere jenter etter henne, men ikke turt/orket å gå videre med det, fordi det var så tungt å være "zpeziell". For meg er det veldig bra at andre er åpne, det gjør det lettere for meg, det bidrar til at jeg skammer meg mindre og noen ganger omtaler henne som eksen min, eller er åpen om at eksen min er kvinne. Jeg kjente også folk som ikke lever lenger fordi det var så tungt for dem å være "zpezielle" for 20 år siden at de ikke orket mer.

Å være negativ til den åpenheten har heldigvis ingen ting med alder å gjøre. Det er kun å være kjip. Du er jo også veldig heldig som tydeligvis ikke har trengt at noen baner vei med sin "zpezielhet" for deg. Bra for deg. HELDIGIVS har du helt rett i at det er vanligere å snakke om seksuell legning, kjønnsidentitet og psykiske utfordringer nå enn for 20 år siden. Det er livreddende.

Verken jeg eller du er tankelesere, og kan vite hva som egentlig ligger bak det store behovet for å "snakke om det" som har vært en trend iallfall de 10-15 siste årene. Åpenhet er viktig, det vet vi, men samtidig vet vi også at tallet på unge uføre i Norge er skyhøyt, det samme er sykemeldingstallene () så normaliseringen av vondter og lettere psykiske plager har også en bakside. Selvmordstallene er høyere nå enn på 50- og 60-tallet, vi vet også at det finnes unge som tar livet sitt fordi de blir inspirert til å gjøre det på TikTok, så at åpenhet alltid redder liv, er en sannhet med modifikasjoner.

Temaet ("Snakker vi for mye om psykisk helse?") dukket opp i Debatten i vinter, mener jeg å huske, og jeg ser også at det er en forsker som har løftet fram problemstillingen for en tid tilbake. Hun ser yngre ut enn 50, så du har sikkert rett i at det handler mer om kjiphet enn alder når man ikke blir euforisk hver gang (flere ganger daglig i ulike media, tror jeg vi kan si) noen ønsker å snakke om den vanskelige tiden.

https://www.nrk.no/sorlandet/mener-v...lse-1.14867613