Sitat:
MEN HVA OM HAN BARE SIER DET HAN MENER?
Alt vi har erfart til nå tilsier at Per-Willy Amundsen (Frp) selvsagt kan bli justisminister igjen.
Et fascinerende trekk ved hvordan den norske offentligheten møter og tolker Frp, er den underliggende antakelsen om at de ikke egentlig mener det de sier. Det blir kanskje lettere slik?
Mandagens Politisk kvarter i NRK var naturlig nok viet til Per-Willy Amundsens avgang som leder av justiskomiteen. Amundsen ble nødt til å trekke seg etter at han i forrige uke publiserte svært oppsiktsvekkende tekster i to runder på Facebook: Først en utskjelling av «arabere som dreper mennesker, slik dere har for vane å gjøre», etterfulgt av løfter om å deportere folk som kom med det han anså som antisemittiske ytringer: «La oss telle dere opp ... Og sende dere ut». Han skrev også at «islam har en hel gjeng med psykopater som dreper».
Senere samme kveld publiserte Amundsen en bekmørk og nærmest lattervekkende bitter dom over både kvinnedagen spesifikt, og kvinner generelt.
I Politisk kvarter refererte programleder Bjørn Myklebust en rekke av Amundsens mest omstridte utspill opp gjennom årene, og var også innom utsagn fra Christian Tybring-Gjedde (Frp) og partileder Sylvi Listhaug. Men de tre kommentatorene i studio – Frøy Gudbrandsen i VG, Erik Spethansen i Nettavisen og Tone Sofie Aglen i NRK – tilnærmet seg utelukkende Amundsens uttalelser med et kommunikasjonsfaglig og partitaktisk perspektiv.
Jeg er ikke uenig i noe av analysen de presenterte, men det er påfallende hvor smalt og innforstått det ofte blir, når ytterliggående og oppsiktsvekkende uttalelser fra Frp-hold skal debatteres.
Det som presenteres som det politisk interessante problemet, er ikke implikasjonene av det som faktisk blir sagt og skrevet – men hva slags taktisk bommert det var å ytre det, og hvorfor partilederen er taktisk tjent med å slå ned på uttalelsene.
Dette fenomenet er på et vis beslektet med Senterpartiets image som ekstremt dyktige forhandlere. Du har garantert sett en analyse som går omtrent slik, flere ganger: «Senterpartiet er villige til å hestehandle med hva som helst, så lenge de oppnår makt». Det kan virke kritisk, men egentlig er jo analysen til partiets fordel. Den underbygger Senterpartiets funksjon som et parti du ofte ikke kommer utenom dersom du vil ha makt og gjennomslag. Det etablerer en mytologi rundt Senterpartiet: De forstår makt bedre enn de fleste.
Slik er det også med Fremskrittspartiet. Når en driver kritisk analyse av Frp med det premiss at partiets ytterliggående utspill er et spørsmål om taktikk, ender en fort opp med å omtale partiet i et rent spillteoretisk språk.
Det er ikke helt bra. For det bidrar til at vi ikke tar inn over oss den reelle, faktiske spennvidden i hva slags politiske syn som er representert på Stortinget. Per-Willy Amundsens tallrike utspill opp gjennom årene om islam, innvandring, asylsøkere og befolkningssammensetning er ikke fiffige innvandringspolitiske utspill som mislykkes – han sier etter alt å dømme som regel det han faktisk mener, og holdningene som kom til uttrykk i forrige uke skiller seg ærlig talt ikke vesentlig fra en rekke tidligere utspill, som VGs Frøy Gudbrandsen påpekte.
Om noe har jo Amundsen vært påfallende konsistent over tid. 5. april 2011 – ikke lenge etter at Amundsen skrev sin famøse «korstog»-uttalelse på Facebook, uttalte han fra Stortingets talerstol at «det handler om å stå for våre verdier, stå opp for vår kultur, vår sivilisasjon. Det handler om å gjøre noe med den omfattende og massive folkevandringen som Europa står overfor». Det er vanskelig å lese dette annerledes enn at «den omfattende og massive folkevandringen» er det som truer «vår kultur, vår sivilisasjon».
Dette var for øvrig i samme debatt at Christian Tybring-Gjedde (Frp) uttalte at «vi er i ferd med å grave vår egen kulturelle, etniske og religiøse grav i Europa».
Det store problemet med disse uttalelsene var aldri innpakningen, timingen eller formen. Det var at ledende norske folkevalgte la seg klin opptil et apokalyptisk språk om innvandring, der mennesker som kom til Norge som flyktninger og asylsøkere ble karakterisert som en sivilisatorisk, kulturell (!) og etnisk (!!) trussel.
Og Tybring-Gjedde var jo aldri alene om dette. I 2019 (altså etter han var justisminister) uttalte Amundsen at en måtte gjøre noe med at etniske nordmenn hadde «en fallende fødselskurve»: «Men løsningen er ikke å få en enda større innvandrerbefolkning, tvert imot må vi sørge for at den etnisk norske befolkningen vedlikeholdes», sa han til TV2. «Når de som har høyest fertilitet er ikke-vestlige innvandrere, altså at de har langt mer barneproduksjon enn det etniske nordmenn har, da må man tilpasse barnetrygden deretter», fortsatte Amundsen.
Det som var verdt å diskutere ved disse uttalelsene var aldri hvorvidt Amundsen manøvrerte det påfølgende bråket godt eller ei. Det som bør være av interesse for en opplyst debattoffentlighet burde, da som nå, være å spørre seg hva det forteller oss at en av landets fremste folkevalgte vil drive befolkningsplanlegging basert på etnisitet, og nå tilsynelatende finner det for godt å «spøke» med listeføring av folk med bestemte holdninger, etterfulgt av deportasjon.
Det alvorlige her er ikke, og var aldri, at lederen for justiskomiteen utviste dårlig rolleforståelse ved å publisere utblåsninger i beruset tilstand i sosiale medier. Det alvorlige er at landets nasjonalforsamling har holdt seg med en leder med politiske oppfatninger så ytterliggående at forrige ukes krumspring på Facebook ikke burde overraske noen.
Amundsens utfall mot kvinner på kvinnedagen var mest av alt avslørende. Men hans språkføring i sosiale medier, også forrige uke, er strengt tatt ganske så konsistent, både med tidligere erklæringer om hva slags sivilisatorisk kamp vi visstnok befinner oss i, og med synet på Norges menneskerettslige forpliktelser, og med hans holdninger knyttet til etnisk sammensetning av befolkningen.
Det er i seg selv viktig å skille mellom politiske syn som kommer i strid med viktige, demokratiske prinsipper og ikke: Innvandringsmotstand av typen 'tjenestetilbudene i kommunene tåler ikke det store antallet asylsøkere og flyktninger', 'vi lykkes ikke godt nok med integrering og det skaper utfordringer', eller 'jeg mener at bosettingsmønstre til innvandrere kombinert med problemer i arbeidsmarkedet fører til sosial ulikhet i byene', er faktisk noe fundamentalt annet enn å ville diskriminere folk basert på etnisitet, bruke dommedags-språk om innvandring, eller true i sosiale medier med å deportere folk basert på politisk overbevisning.
Dersom den offentlige debatten i etterkant av sistnevnte type utspill ikke bidrar til å identifisere dette, og analysere hva det faktisk er ved Amundsens uttalelser som er så grenseoverskridende, bidrar det i seg selv til Frps foretrukne fortelling om at både partiet selv og partiets velgere blir urettmessig stemplet hver gang de mener noe om innvandring.
Og dette kan virke kontraintuitivt, men: Frp er etter alt å dømme tjent med at det offentlige ordskiftet ikke mestrer denne forskjellen.
Hvorvidt det har blitt slik fordi Frp er tjent med det, eller fordi alle andre synes det er mest behagelig slik, aner jeg ikke. Men det er så vidt jeg kan se et unikt Frp-fenomen. Vi griper ikke an oppsiktsvekkende uttalelser fra ytre venstre som et rent taktisk spill. Når noen for eksempel fremmer feilaktige og konspiratoriske påstander om Ukraina, reagerer de fleste, også meningsbærere i mediene, på det som faktisk sies, ikke hvor klønete det er av dem å si det rett ut.
På slutten av Politisk kvarter-sendingen spurte programlederen om det er noen vei tilbake til toppen for Per-Willy Amundsen. Alle de tre kommentatorene svarte tydelig nei.
Men hvorfor det? En mann som kunne bli justisminister etter å skrevet om «korstog» og insistert på å se innvandringsdebatten som et eksistensielt spørsmål for vår sivilisasjon, kan ut fra alt vi har erfart i norsk politikk selvsagt komme tilbake til toppen, også etter denne helgen.
Og en av de viktigste årsakene til at det er slik, er at det brukes veldig mye mer plass på å analysere de «friskeste» uttalelsene fra Frp som velgertaktiske bommerter og triumfer – og ikke meningsinnholdets faktiske konsekvenser.
Trådet visning