Kritikk mot tematikk i Snøfall 2

[My]

Når det gjelder film så er det vel ikke å gjenspeile virkelighetens verden mest mulig som nødvendigvis er poenget. Selvsagt er det overdødelighet blant foreldre i eventyrene. Det å bli adskilt fra foreldrene er jo noe av det mest dramatiske barn kan utsettes for, og det blir derfor spunnet mye rundt akkurat det i film, bøker og eventyr. Barn med foreldre som dør, barn som går seg vill i skogen, barn som blir bortført av monster/skurk/troll/udyr ... onde stemødre ... i tillegg til handlingsrommet det gir, i forhold til barns mulighet til å gjennomføre heltedåder de ellers ikke kunne ha gjort. Settingen duger til veldig mange formål, i tilfellet Snøfall også til litt folkeopplysning og bevisstgjøring om noe som for mange er vanskelig og traumatisk, mens noen vil oppleve gjenkjennbarheten som noe verdifullt, for andre mer fremmed, og bare et trist og dystert bakteppe. Og da i den mer virkelighetsnære enden av skalaen.

Det er jo på samme måte med drama og spenningsfilmer for voksne, det er veldig mye drap, skyting, biljakt etc. MYE mer enn i det virkelige liv. I tillegg selvsagt, til alle de ulykkelige eller kompliserte kjærlighetshistoriene, som ender lykkelig eller trist til slutt.

Jeg synes ikke det kunstig høye antallet foreldreløse barn i barnelitteratur og -film er noe rarere eller verre enn det kusnstig høye antallet drap i små engelske landsbyer, i voksenlitteratur og -film. Det handler om spenning og drama. Men det er kanskje fordi jeg selv som barn elsket bøker og filmer som Anne fra Bjørkely, Den Hemmelige Hagen, Annie, Rasmus på Loffen, Mio min Mio, Oliver Twist, Huckelberry Finn, Heidi, etc, etc ... Jeg sammenlignet jo ikke det med mitt eget liv.