Leger må leve

[Appelsin]

Det som har endret seg betraktelig siden 80- og 90-tallet er kvinneandelen i legeyrket. De eldste på min avdeling er menn som er vant til å jobbe vanvittig mye, men de hadde koner som hadde en "fin liten stilling" av ett eller annet slag, og som tok seg av alt mulig hjemme. Så kollegaene mine behøvde ikke gå hjem.
Arbeidsgiver merker dette som mer kravstore arbeidstakere, når det handler om helt primære rettigheter, og i sum en totalbelastning i livet som blir ganske stor.
Jeg skal ikke påstå at menn er samvittighetsløse, men jeg får ikke fornemmelsen av at de eldre mannlige kollegaene mine som har tilbrakt barnas oppvekst på kontoret strever med dårlig samvittighet. Men vennene mine (jevngamle kvinner) gjør det, og har gjort det hele voksenlivet.