Gruffetråd #15

[Kaija]

Jeg er glad i kino, men konsentrasjonen er blitt skitdårlig. Orker ikke engang tenke på korte filmer uten pause for tiden. Mulig det hjelper litt når jeg får nybrillene mine om en ukes tid. 3 timersfilm er bare å glømme før de er på plass.

Storgruffer over foreldrene mine, som ikke tror på at jeg kan rygge ned den lille, smale bakken fra huset deres, og som ubedt flyr som de var småunger hit og dit, både foran og bak og på siden av bilen min og roper, vifter, veiver og kaver. -Og bare er i veien og stresser meg max. Og om jeg ber dem gå et annet sted og holde seg unna, tar det et par sekunder, og så er de i gang igjen. Plutselig står bedreviterfar midt foran bilen når jeg skal framover, noen meter, for han synes jeg skal vri og rygge hit og dit. -Nå må du flytte deg, for du er i veien, sier jeg. Men det vil han ikke. Istedet roper han som han skulle vært Karl i Karl og co: -Nå må du HØRE på meg. Du må jo gjøre som jeg sier, ærlig talt! Den salven er så voldsom at spyttet fruser om truten på bedreviterfar.

Jeg blir så opprørt, for sånn nedtramping skal man ikkefinne seg i. Sånn har han holdt på for lenge. Og da gjør jeg noe jeg aldri har gjort før, for jeg har aldri hatt behov for det. Jeg smeller handa midt i rattet og tuter høyt. Først en gang. Men gubbefar fortsetter å rope og veive og riste på hodet over denne idiotiske, håpløse dattera si, som aldri vil høre på sunn fornuft. Så tuter jeg igjen. Men kavingen fortsetter, og gubben står plantet i veien. Vil jeg ikke høre på ham, så får det være det samme med hele kjøringa mi. Selv om det er han som har det travelt med å reise. Et tredje tuuuut, høyt og langt, så det gjaller over halve Grenland, og endelig skjønner mora mi at "hjelpen" deres ikke på noen måte er ønsket. Og hun drar med seg gubbefar ut av veien så jeg endelig kan få rettet opp og rygget derfra. Da er jeg blitt så stressa og sinna at jeg egentlig ikke burde ha kjørt videre i det hele tatt. Men å bli værende der et sekund til ville nok vært mer risikabelt enn å bare kjøre av gårde. Det blir visst en stund til jeg drar innom dem igjen. Må liksom ha overskudd, tålmodighet og overbærenhet i bøtter og spann, og slikt er det veldig manko på nå.