Hvor galskap er det å få hund?

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Timar, her.

Veldig mange av oppgavene knyttet til hund starter med å kjennes som en jobb, rett og slett fordi det er oppgaver en ikke er vant til å huske på og gjøre. Men veldig fort blir de en vane. Som at jeg aldri legger meg uten å ha gått en rusletur i gata, at hunden skal ha mat til noenlunde faste tider og at det alltid bør bo noen hundeposer og noen godbiter i alle jakkelommer. Når disse tingene er inkorporert i hverdagslivet så syns i hvert fall ikke jeg at de er et ork, men mer bare noe jeg gjør.

Det var ikke det jeg syntes at var stress med å ha hund. Det var vissheten om at hundens livskvalitet var hundre prosent avhengig av oss. En hund trenger mye oppmerksomhet for å være en lykkelig hund, ikke bare tur, men mental stimuli og kontakt. Jeg hadde konstant dårlig samvittighet, og det var den psykiske belastningen som var det verste med å ha hund. Vi hadde mer enn nok tid til hunden, men det føltes kvelende at hundens ve og vel kun var vårt ansvar, og at den var fullstendig prisgitt oss. Jeg følte meg bundet, og vi hadde mindre mulighet til å være spontane, og selv om hundevaktene var der, så ville hunden helst være med oss, og jeg syntes det var vondt å se stresset hennes når vi skulle reise.

Jeg er veldig glad for å ikke være hundeeier mer, selv om vi elsket hunden, alle mann.

Dessuten var hun sabla dyr i drift. Vi har brukt MYE penger på veterinær. Og vi har hatt mange bekymringer.

[Hyacinth]

Og så synes jeg at de fleste hunder er altfor mye alene hjemme, og at mange hundeeiere er veldig sånn «den greier det så fint, atte. Den sover bare likevel, og den krever ikke så mye tur.» Jeg tenker alltid «stakkars hund, for et liv.»

[Milfrid]

Jeg er absolutt veldig for å ha hund om man har tid, lyst og ork til det. De jeg kjenner som har hund synes jo absolutt det er verd det. Idiot-faren til ungene har fått seg hund, og i følge ungene får den mer kjærlighet og oppmerksomhet enn det de gjør.

Men jeg tenker også at det er ekstremt viktig å være to som ønsker det like sterkt når man har (små) unger og jobb og andre ting, basert på egne erfaringer om at det, som Niobe sier, av og til kan være et ork, om det er aldri så mye kos. Hunden krever jo akkurat det samme uavhengig av hvor man selv er, mentalt og fysisk. Er man ikke 100% innstilt på å ha hund så kan hund fort bli enda en ting som man må ta hånd om (og da tenker jeg ikke på deg, som er den som ønsker seg hund), men om mannen din, som er den som strekker seg litt der).

[Polyanna]

Jøss, hyacinth, så snedig, jeg kjenner meg ikke igjen på en eneste flekk. Jeg tenker at hun har det perfekte liv. Hun er glad uansett. Fred og ro: deilig å sove i en deilig seng eller en solflekk. Tur? Jippi! Kos? Jippi! Lek? Jippi! Ingenting? Jippi, ny blund!

I mitt neste liv vil jeg være labrador.

[Timar]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jøss, hyacinth, så snedig, jeg kjenner meg ikke igjen på en eneste flekk. Jeg tenker at hun har det perfekte liv. Hun er glad uansett. Fred og ro: deilig å sove i en deilig seng eller en solflekk. Tur? Jippi! Kos? Jippi! Lek? Jippi! Ingenting? Jippi, ny blund!

I mitt neste liv vil jeg være labrador.

Labrador eller kastrert hannkatt! (Vi har en sånn også, en særdeles bortskjemt, velvoksen utgave. Snakker om å leve det gode liv, med 4 stk som står på for å opprettholde tilnærmet døgnåpen service!)

Jeg kan likevel forstå tankegangen din, Hyacint. Tidvis tenker jeg jo det samme. Jeg tenkte forøvrig det samme om ungene også, da de var små. Hvordan de var fullstendig prisgitt oss og vår innsats og evne. Men så ser jeg også hvor lite som skal til for å gjøre hunden vår glad. Og hvor mange glade øyeblikk hun har i løpet av et døgn. Og hvor intenst dypt hun sukker når hun deiser ned for langlur nummer 7 den dagen.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jøss, hyacinth, så snedig, jeg kjenner meg ikke igjen på en eneste flekk. Jeg tenker at hun har det perfekte liv. Hun er glad uansett. Fred og ro: deilig å sove i en deilig seng eller en solflekk. Tur? Jippi! Kos? Jippi! Lek? Jippi! Ingenting? Jippi, ny blund!

I mitt neste liv vil jeg være labrador.

Ja, jeg er jo preget av å ha eid et nervevrak av en hund, så klart. Dårlig samvittighet bare jeg gikk i butikken. Slitsomt.

[Niobe]

Jeg forstår hva du mener, Hyacinth. Jeg tenker jo at vår hund er bortskjemt med at jeg er hjemme hele tiden. Og så ser jeg også at han reagerer helt likt enten jeg har vært borte 30 min eller 4 timer. Han mangler tidsbegrep, på godt og vondt. Jeg tror vi «menneskeliggjør» hundene om vi tenker at de savner oss og er leie hele tiden mens vi er borte. Vår hund er mest/bare knyttet til meg, og bryr seg fint lite om noen av de andre er borte. Det er han jo vant til. Om jeg reiser bort, så venter han (i følge mannen min) på meg de første timene, så «glemmer» han at jeg er borte og forholder seg til de andre.

Webkamera viser forresten at han sover mesteparten av tiden han er alene, men er veldig vár for lyder. Han hører bilen vår på laaaang avstand.

[Chablis]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jøss, hyacinth, så snedig, jeg kjenner meg ikke igjen på en eneste flekk. Jeg tenker at hun har det perfekte liv. Hun er glad uansett. Fred og ro: deilig å sove i en deilig seng eller en solflekk. Tur? Jippi! Kos? Jippi! Lek? Jippi! Ingenting? Jippi, ny blund!

I mitt neste liv vil jeg være labrador.

Samme her, vår har forøvrig vært litt grinete når mannen har hatt hjemmekontor siden mars 2020, hun nyter å være alenelitt nå igjen.

[Charlie]

Bare å skaffe seg to, så har de selskap.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

Bare å skaffe seg to, så har de selskap.

Gitt at de liker hverandre da.

[Gaia]

Greia er jo at hunder er forskjellige og selv om en seriøs oppdretter kan være flink til å matche hund og familie, så kan ikke oppdretteren forutse alt.

Vi har i utgangspunktet en ganske så energisk, happy-go-lucky, alt er stas, hund. Men han er skikkelig tung og trist for tiden, og jeg får rett og slett ganske vondt av ham. Det er både fordi mannen og jeg er tilbake på jobb omtrent fulltid (ingen av oss er spesielt begeistret for hjemmekontor) og fordi mannen har begynt å reise igjen og er borte en til to netter hver uke. Hunden er veldig knyttet til mannen og syns det er helt pyton når han er borte.

Han får være med meg litt på jobb og jeg sitter litt mer hjemme enn jeg nok ellers hadde gjort, av hensyn til hunden. Han har ikke separasjonsangst, men det er ikke det beste livet hans å måtte være alene flere timer hver dag, mandag til fredag. Jeg merker enorm forskjell på humøret hans om morgenen ift om vi alle sammen kommer ned med "jobb og skoleklær" eller om det er en som har på hjemmekontoruniformen. Når det er tydelig at alle skal ut, så går hode og hale ned, og han krøller seg sammen i hjørnet sitt og sturer. Når det er en som åpenbart skal være hjemme, legger han seg til med magen i været og sovner som en stein, gjerne tett inntil den som skal være hjemme.

[Retz]

For meg som bor alene er det å ha en voksen hund ikke mye jobb. Den er greit oppdratt, oppfører seg bra og er en super tur- og treningskompis.

Å oppdra en valp derimot, er noe ganske annet. Noe avhenger av rase og individ, men det skal godt gjøres å stå igjen med en harmonisk og godt oppdratt hund etter et par år uten å ha lagt ned mye tid og energi. En hund som kan være alene hjemme, komme på innkalling, ikke hoppe opp i møblene, ikke stjele mat eller tigge, gå pent i bånd, passere andre hunder på en ok måte, ikke hoppe på folk som kommer på besøk, og i det hele tatt vise en rolig og avbalansert atferd.

De fleste hunder lærer kjapt ferdigheter som sitt, dekk, kom etc. i kontrollerte omgivelse. Det krever ikke mye jobbing. Å jobbe videre med de samme ferdighetene i mer utfordrende situasjoner tar mye mer tid. Og mange, mange repetisjoner. Det er heller ikke alltid like enkelt å fokusere på sin egen atferd og sinnsstemning, å ta seg i det når man helst vil brøle et høyt NEI!, i stedet for å trekke pusten dypt og prøve å finne den roen som skal til for at hunden skal oppfatte hva du ønsker. Min erfaring er at dette aspektet av å være hundeeier tar mye større plass enn det jeg i utgangspunktet ville trodd.

Er man alene om dette er det på mange måter enklere enn å ha hele familien involvert. Da må man i tillegg til å lære opp hunden også lære familiemedlemmene hvor de skal forholde seg til valpen generelt, og hvordan de bør opptre i spesielle situasjoner. Jeg har hatt begge hundene med på jobb fra de var valper, og det var – unnskyld uttrykket – en helvetes jobb å banke inn min enkle hunderegel til kollegene. Som rett og slett var å ignorere.

Med små barn i huset vil det være vanskelig å få til en konsekvent valpeoppdragelse. Unger under 4-5 år har ikke forutsetninger for å klare dette, og det vil kreve mye tålmodighet å lære dem selv små drypp av valpeoppdragelse. Å se på valpen som et selvstendig individ med egne behov, instinkter og følelser, er ikke noe vi kan forvente av barnet, og det blir lett veldig slitsomt å stadig passe på at denne komboen fungerer sånn noenlunde. Det å aldri la små barn og hund være uten kontinuerlig tilsyn er også krevende. Det ser jeg når jeg er på besøk hos mine barnebarn på tre og ett år. Det må alltid være en voksen tilstede når barn og hund er i samme rom.

Det kan være nyttig å stille seg noen spørsmål før man bestemmer seg for å gå til anskaffelse av valp. Hva kan jeg tilby hunden? Hva er det som gjør at jeg og min familie vil være et godt hundehjem? Har jeg den kunnskapen, tålmodigheten og ferdighetene som skal til? Hunden velger ikke oss, vi velger den, og jeg synes det er viktig å oppdra den mest mulig i tråd med dens behov, egenskaper og instinkter som hund. Trygge og tydelige eiere, klare grenser og nok mosjon. Apropos mosjon; jeg ser ikke på turer som jobb, jeg løper og går på tur uansett, men klart det går med en del tid. Tenker minimum en time per dag, også for små hunder.

[Pasta]

Opprinnelig lagt inn av Retz, her.

Det kan være nyttig å stille seg noen spørsmål før man bestemmer seg for å gå til anskaffelse av valp. Hva kan jeg tilby hunden? Hva er det som gjør at jeg og min familie vil være et godt hundehjem? Har jeg den kunnskapen, tålmodigheten og ferdighetene som skal til? Hunden velger ikke oss, vi velger den, og jeg synes det er viktig å oppdra den mest mulig i tråd med dens behov, egenskaper og instinkter som hund. Trygge og tydelige eiere, klare grenser og nok mosjon.

Jeg skulle ønske at alle reflekterte nøye over dette før de skaffet seg en hund.

[Hyacinth]

Er utrolig enig i alt, Retz. (Og det er forbausende mange som tror at en liten hund bare krever korte turer.)

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Er utrolig enig i alt, Retz. (Og det er forbausende mange som tror at en liten hund bare krever korte turer.)

Det er kanskje fordi en del hundebøker beskriver en del hunderaser som «leilighetshunder» og «lette å oppdra». Men det stemmer jo ikke alltid. Hunden vi fikk elsket lange turer og kunne sikkert gått tur i timesvis daglig, om vi hadde hatt tid til det. Masse personlighet og egen vilje og aldeles ikke lett å oppdra for en alenemor uten peiling på hund og som ble hundemamma mot sin vilje.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Er utrolig enig i alt, Retz. (Og det er forbausende mange som tror at en liten hund bare krever korte turer.)

Ellet som tror at små hunder bare kan gå korte turer..! Vi får mange reaksjoner (positive!) på fjelltur og skitur med vår hund. På ski må han bæres i nedoverbakkene, men det er jo null problem. Han var med på 2,1 mil på søndag!

[Blondie]

Det er også greit å ha i bakhodet at "korte turer" er et relativt begrep. Min lille pelsfyr trives godt nesten uansett, men det klart beste for ham er å få ca en mil om dagen. (fordelt på to eller tre turer).

Jeg synes ikke det er mye jobb med hund, men det tar jo litt tid. Hvis jeg går seks kilometer med hunden etter jobb, så er jo det også positivt for meg. Sånn sett så er det tid jeg får hjelp til å prioritere til bevegelse.