Hvor galskap er det å få hund?

[Nera]

Jeg er ikke uten bias/slagside, for jeg har hatt hund siden før vi fikk barn, og er nå på hund nummer to (en 18 mnd gammel virvelvind av en gordonsetter), og jeg forsøker å få mannen med på galskapen det er å få en valp til nå til sommeren/tidlig høst. Men vi er en familie som alltid er på farta, og hund er livsstil og noe jeg aldri kunnet tenke meg å leve uten. Jeg blir heller hjemme med hunden enn å reise til utlandet om det noensinne er en problemstilling som måtte oppstå.

[Timar]

* Valp ER utrolig slitsomt.
* Forsikring er dyrt.
* Bikkja mi spiser opp en diger sekk dyr hundemat på langt under en måned.
* Hunder må gå tur flere ganger om dagen, uavhengig av hvor travelt livet i familien er eller hvor dårlig vær det er.

Bortsett fra det er det veldig stas. Det aller beste er å se gleden barna har av å vokse opp med hund. De har alltid en lodden, myk, entusiastisk bestevenn tilgjengelig.

Hos oss var det jeg som var gira, og mannen som holdt igjen. Det var ikke aktuelt før han også sa ja. Han er glad i bikkja og tar fullt ansvar for den hvis jeg er borte. Er jeg hjemme så tar jeg det meste. Det var jeg som ønsket meg hund som hobby, så det er greit.

Vi har forresten en avlastningsfamilie som har henne ca en helg i måneden. Det er gull!

[mkj]

Jeg kan varmt anbefale å koble seg på en familie som har hund og som trenger pass. Det er gull for begge parter. Vi endte med å overta hunden etter et drøyt år av flere årsaker.

Tror det kan bli litt mye for dere å starte på scratch med valp. At mannen kommer til å bli glad i hunden det er ikke noe å være redd for. Hunden er på mange måter limet i familien vår og den alle gleder seg til å komme hjem til.

[Anne C]

Vi fikk hunden vår når mannen var langt nede mens han var arbeidsledig. Jeg tok den siste avgjørelsen og fikk låne penger av mamma til å kjøpe han. Jeg er sikker på at hunden fikk mannen opp igjen av bunnen han var i. Jeg er også sikker på at hunden fikk eldste gjennom de to første årene av videregående. Vi bor rett ved skolen, og han var hjemme hver dag i midttimer og fritimer og var sammen med hunden. Ungen fikset ikke friminuttsitusjoner og dro heller hjem.

Jeg føler at jeg blir bundet av å ha hund, men han gir så utrolig mye tilbake til oss at det gjør ikke noe.

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av Niobe

Han er en dust, han bjeffer alt for mye, men han er samtidig ofte den viktigste faktoren for god stemning i heimen. Vi ler mye sammen, fordi hunden er morsom og rar.

Samme kunne jeg skrevet. Hunden vår er definitivt familiens midtpunkt.

Opprinnelig lagt inn av mkj, her.

Jeg kan varmt anbefale å koble seg på en familie som har hund og som trenger pass. Det er gull for begge parter.

[Gaia]

Det er galskap å få hund. Det er dyrt, masse jobb, du blir veldig bundet, du må gå tur selv om du helst vil sitte i sofaen med pledd, podcast, strikketøy og te. Den kan ikke være for lenge alene hjemme og den må ha pass hele livet.

Og så får du tilbake alt du gir av omsorg med fullstendig hengivenhet og enorme mengder kjærlighet. Jeg har innimellom angrer skikkelig på at vi fikk oss hund, men jeg angrer ikke på den hunden vi har og jeg håper han får et veldig godt og langt liv sammen med oss. Jeg er blitt mye mer knyttet til ham, enn jeg trodde jeg ville bli, og kommer til å sørge grundig og lenge den dagen vi ikke lenger har ham. Og han er primært mannens hund. Han lufter seks av syv morgenturer og nesten alle de lange ettermiddagsturene. Gjerne sammen med meg flere ganger i uka, noe som er veldig koselig. Men det tar MYE tid.

[Retz]

Var jeg deg ville jeg ikke skaffet meg valp før du er ferdig med behandlingen. Valp er krevende, og jo mindre tid og energi det er til å oppdra den, desto flere utfordringer risikerer dere å få når hunden kommer i puberteten. Selv ville jeg heller ikke fått valp med småbarn under 4-5 år i huset. Først og fremst fordi det ikke er så enkelt å lære så små barn hvordan de skal forholde seg til valpen, men også fordi det er krevende å konstant holde oppsyn med barnet og hunden. Et tredje ankepunkt er at mannen din ikke er helt med på notene, særlig når det er han som i første omgang vil ha hovedansvaret for hunden.

En voksen hund kan være et alternativ, en dere kan ha på prøve noen dager og se hvordan det går.

[kamp]

Opprinnelig lagt inn av Luftslottet, her.

Ikke galskap, men jeg tror jeg ville ventet til jeg så hvor sprek du er etter sykdom. Selv små hunder er megasterke når de drar ivei, min på 17 kilo kan nesten dra meg avgårde, og jeg er absolutt ingen liten flis. Selv jobber jeg som en tulling for tida, og ser godt at det faller mye på mannen min. Da er det godt at han er motivert.

Vi feriepasset hunder i to omganger før vi bestemte oss og fikk veldig mye igjen for det da vi skulle velge.

Min veier «bare» 5,3 kg nå og man merker faktisk når hun vil motsatt vei enn jeg. Jeg kan jo lett dra henne med meg, men det merkes når jeg går tur med naboen sin på nesten ti. Vil den hunden noe annet så tja, da ville han det!

[Niobe]

Men hunden veier ikke voksenvekt fra dag 1, hvis man får valp. Og min er 4-5 kg, og er på ingen måte megasterk.

Men jeg er enig med Retz: Jeg hadde vært skeptisk til hund og småbarn samtidig. Det er styr nok å dressere bare valpen, det kan være krevende å dressere små hundeeiere samtidig.

[Embriksmamma]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Men jeg er enig med Retz: Jeg hadde vært skeptisk til hund og småbarn samtidig. Det er styr nok å dressere bare valpen, det kan være krevende å dressere små hundeeiere samtidig.

Jeg er også enig i dette. Vi har flere hunder og jeg kan ikke leve uten, men det tar mye tid ja - og mange synes valpetiden er veldig krevende.
Og småbarn og valp er ikke optimalt, vi driver et lite oppdrett av Flat coated Retriever og Sussex Spaniel og selger primært ikke til småbarnsfamilier.

Men litt på sikt - klart dere skal ha hund. Det er jo det beste i hele verden.

[Erica]

Jeg syns det var mange gode innspill her. Vi har også hund, og den ble anskaffet på tross av en noe motvillig far i huset.

Det negative:
- Hunden tar MYE tid. Vi bruker sikkert minst 1,5 time hver eneste dag på tur. Dette er en middels aktiv rase (engelsk springer spaniel) som trenger endel aktivisering.
- Man blir bundet. Jeg har for eksempel ikke samvittighet til at både mannen og jeg drar på trening 1,5 time på kveld når hunden har vært hjemme alene en arbeidsdag på 7 -8 timer. Hvis man ikke har god tilgang på hundepass blir man VELDIG bundet. Vi har veldig få som kan passe, og dermed er han også blitt noe sær, finner ikke helt roen når andre passer han.
- Økonomi - vår hund har flere sykdommer; allergi, stoffskifte blant annet. Dette koster mye penger, han må få mye medisiner og i tillegg er foret veldig dyrt. Han koster oss nok sikkert minst 5000 i måneden. I tillegg er det mye ekstra jobb med allergi hund.
- Valpetida er veldig stressende. Man bør legge inn mye jobb i denne tida her for å få en så velfungerende hund som mulig senere.

Det positive:
- Tenåring og hund er en super kombinasjon. Sure tenåringer har godt av at det er noen som aldri er irritert på dem uansett hvor teite de har vært
- Det er som andre har skrevet slik at hunden er "limet" i familien. Alle er felles opptatt av han og vi har egen snapchat-gruppe som heter xxxx og gjengen (der xxxx er hundens navn). Mye moro skjer på den gruppa.
- Vi får mye mer daglig trim enn vi ville fått uten hund
- Det er veldig kos
- Man finner turvenner med hund, så det er sosialt også

For dere ville jeg tenkt nøye over om dere har kapasitet til all den ekstra jobben og om dere er avhengig av pass om vedkommende er klar for det samme. Hunder får veldig fort uvaner og de er veldig mye vanskeligere å plukke av enn å få. Ellers er jeg ikke i tvil om at dette vil bli en positiv greie i en vanskelig situasjon.

[Polyanna]

Jeg syns det er en KJEMPEIDE!

Jeg ville valgt en ganske liten en, og en litt "enkel" en, både fordi det kan hende du blir alene om en del i begynnelsen (til mannen faller pladask ), og fordi de spiser mindre (penger og miljø). Og plass. Og at du og ungene lettere kan håndtere den.

Det er en del arbeid med valp og unghund, men jeg syns ikke det er så uoverkommelig. Selvsagt først når du er noenlunde på beina igjen, men det tar jo tid å fundere og tenke rase og finne oppdretter og alt, så dere har jo ikke valp i MORGEN liksom, uansett.

Typ bichon havaneise? (Største ulempe: Vanskelig å stave. ) Det er gjerne også lettere å få pass til en "liten, søt en", enn en større.

Jeg tror nesten alle som får hund får et anfall av "hva-har-vi-gjort!"-panikk etter et par uker, men for alle jeg kjenner, så går det over.

Jeg kjenner meg ikke igjen at det er dyrt. Forsikring og mat, that's it. Ja, og diverse gøye ting jeg kjøper fordi det er gøy, som kløv, liksom.

Vi har blitt en mye gladere familie pga. hunden. Den er lim og olje, humor og kos.

[Blondie]

Forsikring og mat er til gjengjeld dyrt. Og en sjekk hos dyrlegen koster gjerne et par tusen.
Bichon Havanaise tenkte jeg på også, de er trivelige hunder.

[Zulu]

Hehe, så herlig motstemme, Polyanna!

Jeg følger tråden din, Input, ikke fordi jeg kan gi noen råd, men fordi jeg lurer på det samme som deg. Jeg har aldri hatt hund, så jeg vet ikke hva det innebærer, men lysten vokser og vokser for hver dag.

Jeg er jo en ansvarlig voksen, da, så jeg leser og tenker og grubler og vurderer, som ansvarlige voksne jo skal. Og når jeg leser om å anskaffe seg hund, så sitter jeg ofte igjen med en følelse av at det er en mye større beslutning enn å få barn. Mer krevende og forpliktende er det også, og du må omtrent prioritere hunden foran alt annet i livet hvis den skal ha et godt liv. Men helt vanlige folk jeg kjenner, med helt vanlige liv og barn og jobb og alt, har jo hund, og både de og hunden virker som de trives. Så da er det litt godt å lese innlegg som Polyannas i blant, som bare ufarliggjør og avmystifiserer det hele litt, for det er ikke så mange av dem.

[Polyanna]

Det er en mindre beslutning enn å få barn, altså.

Nå har jeg en som det er lett å plassere bort, da, for hun er så søt og snill ( ), så jeg føler ikke den biten er så mye stress.

[Luftslottet]

Det er DEFINITIVT en mindre beslutning enn å få barn.

Jeg har fremdeles ikke hatt et eneste verv eller vært på et eneste foreldremøte pga. hunden.

Som dere kanskje husker, valgte vi bort attpåklatt til fordel for hund.

[Divine]

Jeg synes det er kjempedyrt og slitsomt å ha katt, så jeg synes det høres ut som vanvidd å skaffe seg hund. Men jeg skal ikke si at du skal høre på meg, altså.

[Malama]

Altså, vi fikk jo altså hund når jeg var relativt nygravid med barn nummer 2 av 3. Som ikke var valp rett nok, hun var 7 år gammel. Hun tålte ikke å spise f.eks pølse. Hun stjal ei pølse guttungen mistet ned i den hoe hektiske situasjonen den dagen vi fikk henne. JEg fikk kvalmefritak fra å lufte henne, det inkluderte pose og tørkerull, og spyling av gårdsplassen.

Hektisk situasjon: se for eg altså en relativt nygravid småbarnsmor, svigerfar kommer med hunden, han skal dra igjen neste dag. Han har en "nå er dette sjefen din" prat med hunden og overlater den til min mann. Men før han drar neste dag, så får han middag med oss, altså der denne pølsa ble servert. FØR den tid har svigermor og en eller t av deres felles døtre kommet. Svigerfar og svigermor er skilt noen år i forveien (svigerfar har jo en sønn som er et år eldre enn min dengang 2 år gamle gutt. ) og stemningen noe spent, og ikke minst hektisk, i et lille rekkehuset med noen gjester som drar og noen som kommer, jeg som er svimmel og kvalm, en hund som prøver å finne seg til rette, og svigermor og svigerfar som er høflige og avmålte og fokuserer gjerne heller på barnebarnet. Som mister ned ei pølse. Og hunden er rask.

Og det gikk helt bra.

Men vi fikk ikke en valp, hun var ferdig husren og opplært til å lyde. (dog, hun lød mannen. Meg lød hun bare dersom han ikke var hjemme. Rangstigen var klar)

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg synes det er kjempedyrt og slitsomt å ha katt, så jeg synes det høres ut som vanvidd å skaffe seg hund. Men jeg skal ikke si at du skal høre på meg, altså.

Ikke på villkår om jeg ville hatt en KATT. Hund er mer overkommelig.

Men dyrt, ja, ingen tvil om det, hunden måtte gå på medisiner til flere tusen i måneden. I tillegg til mat. Spesialkost etterhvert. Og jevnlige kontroller hos dyrlege. Det var dyrt ja.

[Gaia]

Jeg pleier å si til folk at hvis de vurderer hund så må minst en av de voksne i familien synes det er en knallgod idé. Og være innstilt på at det primært blir deres ansvar å følge opp hunden. Mannen min har aldri pushet for å få hund, det var det eldste som overtalte meg til å si ja til. Men det er ingen tvil om at grunnen til at det har vært såpass vellykket for oss å få hund er at mannen min virkelig elsker hunder og alt som følger med å ha hund, og mer enn gjerne går tur selv om det er møkkavær ute.

Samtidig så syns jeg ikke det er barebare å sette bort hunden, selv om vi har god tilgang til hundepassere. Han er veldig flokkorientert, og det er vi som er flokken hans. Det er oss han aller helst vil være sammen med, og vi merker at han blir lei seg og ganske klengete hvis vi er for mye borte fra ham. Spesielt gjelder det mannen min, men også meg. Barna håndterer han bedre at er litt til og fra, men han har det best når alle fire er hjemme sammen med ham. Det er derfor ikke bare for alle fire å legge planer utenfor huset på ettermiddager og i helger, som han ikke kan være med på. Det selv om vi har barn som passer seg selv, og hvor vi ikke lenger har behov for barnevakt. Sånn sett merker jeg at vi nok har en del mindre frihet enn andre jeg kjenner som har barn på samme alder som mine, fordi hunden er vår lille atpåklatt, og krever at vi enten gjør ting han kan være med på eller at vi er nok hjemme sammen med ham. Han kan være alene på dagtid, da. Uten å bråke eller ødelegge. Og han er sjeleglad når noen kommer hjem. Uansett om det er første- eller sistemann gjennom døren.

Det bør nok også legges til at mannen min og jeg er enige om at siden han tross alt ikke lever så lenge (12-15 år er vel forventet levetid for hans rase), og at han er 100 % avhengige av oss for å ha det bra, så ønsker vi at han får leve et skikkelig godt liv, der vi tar hensyn til ham og det at han ikke har noe kontroll over hvor bra han lever.