Mat og helse for muslimer?

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Det finnes diagnoser relatert til kresenhet. Type vegring og omfattende problematikk rundt mat og matvarer. Da vil det jo gjerne være noe man har søkt behandling for. Sønnen til en venninne av meg har det sånn. Om jeg hadde et barn som slet med det, hadde jeg gitt Mat og helse-lærer beskjed og jeg hadde bedt om tilrettelegging på lik linje med annen medisinsk tilrettelegging. Antagelig hadde jeg bedt om en samtale med lærer så vi kunne diskutere hvordan man lettest skulle fått til en fin opplevelse for mitt barn samtidig som det var praktisk gjennomførbart.

Men type normal kresenhet, at man ikke liker ulike matvarer, nei jeg synes ikke skolen har plikt til å tilrettelegge for det, MEN jeg synes selvsagt ingen skal tvinges til å smake på mat.

Jupp. og så kan noen oppfatte en oppfordring til å smake på mat som "tvang". Men en voksen/lærer bør jo være bevisst sin maktposisjon overfor et barn/elev. (her skrev jeg matposisjon, og det var jo passende. ).


På jobben min var det så mange tilrettelegginger fra foresatte at det ble innført krav om legeerklæring for en del år siden. Lurer på om edet er kommunalt faktisk. (barnet kan få banan hjemme, men ikke i barnehagen. Vi tror han kanskje ikke tåler melk, skal ikke ha så mye gluten. etc). Med legeerklæring er det full tilrettelegging, og vi serverer alle måltider i løpet av degen (eller gjorde pre korona). Vi har både muslimer, veganere, cøliaki, sterk eggallergi og melkeallegi i alle fall pr. nå.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Jupp. og så kan noen oppfatte en oppfordring til å smake på mat som "tvang". Men en voksen/lærer bør jo være bevisst sin maktposisjon overfor et barn/elev. (her skrev jeg matposisjon, og det var jo passende. ).

Klart. Men det er jo noe en voksen/lærer bør være bevisst på i alle fag og uansett. Og om man har fått beskjed om at noen har særskilte vansker med mat, er man selvsagt ekstra obs. Dette er jo akkurat det samme som tilrettelegging i andre fag, tenker jeg. Om man har fått beskjed om at noen har hatt enorme utfordringer med selvtilliten i matematikk, passer man selvsagt på å tilnærme seg på en lur måte. Eller BØR passe på det i det minste.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Klart. Men det er jo noe en voksen/lærer bør være bevisst på i alle fag og uansett. Og om man har fått beskjed om at noen har særskilte vansker med mat, er man selvsagt ekstra obs. Dette er jo akkurat det samme som tilrettelegging i andre fag, tenker jeg. Om man har fått beskjed om at noen har hatt enorme utfordringer med selvtilliten i matematikk, passer man selvsagt på å tilnærme seg på en lur måte. Eller BØR passe på det i det minste.

Veldig enig. Og er ikke det med store vansker med å spise en matvare oftest assosiert med en diagnose (ja, jeg skjønner det ikke alltid er slik)?

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Veldig enig. Og er ikke det med store vansker med å spise en matvare oftest assosiert med en diagnose (ja, jeg skjønner det ikke alltid er slik)?

Jeg ville tenkt at store vansker med å spise en matvare er det, men det er jo ikke så lett med barn å vite hva som er en reell stor vanske da. Så man bør vel gjerne være informert fra foreldre ved vansker av så omfattende grad at det bør tilrettelegges for.
Et par av mine barn kan fint hevde at de har store vansker med å spise bønner for eksempel, men de har ingen diagnose likevel .

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Veldig enig. Og er ikke det med store vansker med å spise en matvare oftest assosiert med en diagnose (ja, jeg skjønner det ikke alltid er slik)?

Nei, det tror jeg ikke. Altså; ja - folk med diagnoser kan ha spiserelatert problematikk som en tilleggsdimensjon, men jeg tror folk helt uten diagnoser kan f.eks ha et traume knyttet til mat som gjør at noe blir vanskelig, uten at det er noe som trengs å utredes og settes merkelapp på. Jeg liker ikke helt tendensen med at om det ikke kan diagnostiseres så finnes det ikke (satt på spissen, vet det ikke var det du sa altså, mer generell rambling). Normalitetsbegrepet blir så smalt, og handlingsrommet for hva man hensyntas lite.

[Chablis]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Veldig enig. Og er ikke det med store vansker med å spise en matvare oftest assosiert med en diagnose (ja, jeg skjønner det ikke alltid er slik)?

Nei, det er virkelig ikke alltid slik. For min del er det tvang i barndommen som gjør at jeg sliter med en god matvarer. Mitt barn har heller ingen diagnose.

[Kaija]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Det finnes diagnoser relatert til kresenhet. Type vegring og omfattende problematikk rundt mat og matvarer. Da vil det jo gjerne være noe man har søkt behandling for. Sønnen til en venninne av meg har det sånn. Om jeg hadde et barn som slet med det, hadde jeg gitt Mat og helse-lærer beskjed og jeg hadde bedt om tilrettelegging på lik linje med annen medisinsk tilrettelegging. Antagelig hadde jeg bedt om en samtale med lærer så vi kunne diskutere hvordan man lettest skulle fått til en fin opplevelse for mitt barn samtidig som det var praktisk gjennomførbart.

Men type normal kresenhet, at man ikke liker ulike matvarer, nei jeg synes ikke skolen har plikt til å tilrettelegge for det, MEN jeg synes selvsagt ingen skal tvinges til å smake på mat.

Men da er det en helt annen ting, og en fysisk/psykisk årsak, som selvfølgelig skal tilrettelegges for. I hvert fall i mitt m+h-lærerhode. Jeg tenker at litt kommunikasjon mellom hjem og skole er finfint. Får lærer vite at det er vegring og ikke rein kresenhet er det til stor hjelp. Hos meg har vi «smakeplikt», og ikke spiseplikt. Men unntak gjør vi når det trengs.

[Input]

Enig i at kresenhet ikke bør sykeliggjøres. Jeg er som sagt veldig kresen selv og har en alt for lang liste over ting jeg bare ikke klarer å spise. Jeg mener folks holdninger til kresenhet er blitt mye bedre de siste årene, i hvert fall møter jeg mye mer forståelse og mindre fordømming nå enn jeg gjorde før. Og det er vanskelig å være kresen, jeg er blitt bedre de siste årene, men jeg var sikkert nesten 30 før jeg hadde noen glede av å gå ut og spise. Og jeg husker heimkunnskap som et mareritt selv, men det var jo på grunn av tvangen og de stygge kommentarene fra læreren. Jeg håper og tror at lærere generelt har fått bedre holdninger og måter å snakke til elever på enn de hadde for 20 år siden. Og jeg mener fremdeles at den absolutt store, store flertallet av kresne barn trenger å ha mat og helse og utsettes for nye lukter, smaker og konsistensen. Å spise sammen med klassen, lage maten selv osv. er noe annet enn å oppfordres av mamma og pappa. Også finnes det noen barn som strever så mye at de må få mer tilrettelagt undervisning enn bare å slippe å snakke, men de er veldig få og det er ikke de som skal sette premissene for faget.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Også finnes det noen barn som strever så mye at de må få mer tilrettelagt undervisning enn bare å slippe å snakke, men de er veldig få og det er ikke de som skal sette premissene for faget.

Dette. Og om man er av dem, er det ikke nødvendigvis slik at man må ha en diagnose, men jeg ville tenkt man burde søke hjelp med vanskelighetene. Og da er det naturlig å informere lærer om tilretteleggingsbehov.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Dette. Og om man er av dem, er det ikke nødvendigvis slik at man må ha en diagnose, men jeg ville tenkt man burde søke hjelp med vanskelighetene. Og da er det naturlig å informere lærer om tilretteleggingsbehov.

Dere sier det bedre enn meg.

[Karamell]

Jeg er enig med alt dere sier altså. Og jeg er helt enig i at man ikke sal tvinge noen til å spise noe de ikke klarer. Jeg mener egentlig ikke å bagatellisere.

Men så har man da jobbet tett på barn og foresatte i 20 år, og sett en økende tendens til (og det handler ikke bare om mat, jeg ser det, det handler om foreldrerollen) at "mitt barn må ha det sånn og sånn", uten å klare å se helheten i gruppen eller faget. Men det er på siden av diskusjonen.

Jeg har også sett, first handed, at barn ikke liker en matvare fordi en foreldre har problem med den matvaren. Hva er arv og hva er miljø? Det gjelder også andre ting. Jeg er sikkert på at min mann og hans søsters fobi mot slanger er "arvet" fra morens redsel. Jeg elsket erter som lite barn. Min kusine, ett år eldre, hatet erter. Jeg hatet derfor også erter da jeg ble tre år. Nå elsker jeg erter.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Jeg er enig med alt dere sier altså. Og jeg er helt enig i at man ikke sal tvinge noen til å spise noe de ikke klarer. Jeg mener egentlig ikke å bagatellisere.

Men så har man da jobbet tett på barn og foresatte i 20 år, og sett en økende tendens til (og det handler ikke bare om mat, jeg ser det, det handler om foreldrerollen) at "mitt barn må ha det sånn og sånn", uten å klare å se helheten i gruppen eller faget. Men det er på siden av diskusjonen.

Jeg har også sett, first handed, at barn ikke liker en matvare fordi en foreldre har problem med den matvaren. Hva er arv og hva er miljø? Det gjelder også andre ting. Jeg er sikkert på at min mann og hans søsters fobi mot slanger er "arvet" fra morens redsel. Jeg elsket erter som lite barn. Min kusine, ett år eldre, hatet erter. Jeg hatet derfor også erter da jeg ble tre år. Nå elsker jeg erter.

Jeg husker enda hakesleppet vi hadde rundt bordet den jula da tanten til eksen fortalte sønnen, som forsynte seg meg med poteter at «du liker jo ikke poteter!». Hun beit seg i det da hun så reaksjonen vår, men da var det jo for sent - gutten husket at han ikke likte det.

Det er mye som går i arv, tror jeg, og jeg har vært ekstremt opptatt av å ikke videreføre mine få særheter på matfronten.

Og jeg grøsser enda av hun jeg hadde sommerjobb med i nitten pil og bue som var utrolig stolt av hvor lite hun likte, og proklamerte det ved en hver anledning, høyt og tydelig, når det var noe hun ikke ville spise, som om det var en kul ting å være sær i kosten.

Men jeg mener fremdeles at årsaken til at man ikke spiser noe bør være revnende likegyldig, og at hvis man respekterer at Mohammad ikke spiser svin fordi han er muslim, Line ikke spiser kjøtt fordi hun er vegetarianer, Kurt ikke grøt fordi han er veganer, så må mann også respektere at Eli ikke spiser tomater fordi hun brekker seg av det. Men man kan ikke kutte alt dette ut av mat og helse-undervisningen. Ikke det jeg mener.

[Chablis]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Jeg husker enda hakesleppet vi hadde rundt bordet den jula da tanten til eksen fortalte sønnen, som forsynte seg meg med poteter at «du liker jo ikke poteter!». Hun beit seg i det da hun så reaksjonen vår, men da var det jo for sent - gutten husket at han ikke likte det.

Det er mye som går i arv, tror jeg, og jeg har vært ekstremt opptatt av å ikke videreføre mine få særheter på matfronten.

Og jeg grøsser enda av hun jeg hadde sommerjobb med i nitten pil og bue som var utrolig stolt av hvor lite hun likte, og proklamerte det ved en hver anledning, høyt og tydelig, når det var noe hun ikke ville spise, som om det var en kul ting å være sær i kosten.

Men jeg mener fremdeles at årsaken til at man ikke spiser noe bør være revnende likegyldig, og at hvis man respekterer at Mohammad ikke spiser svin fordi han er muslim, Line ikke spiser kjøtt fordi hun er vegetarianer, Kurt ikke grøt fordi han er veganer, så må mann også respektere at Eli ikke spiser tomater fordi hun brekker seg av det. Men man kan ikke kutte alt dette ut av mat og helse-undervisningen. Ikke det jeg mener.

Enig.

Jeg mener heller ikke man skal la være å lage det, men jeg mener man ikke skal tvinge de til å spise, det er en uting.

[kamp]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Jeg husker enda hakesleppet vi hadde rundt bordet den jula da tanten til eksen fortalte sønnen, som forsynte seg meg med poteter at «du liker jo ikke poteter!». Hun beit seg i det da hun så reaksjonen vår, men da var det jo for sent - gutten husket at han ikke likte det.

Det er mye som går i arv, tror jeg, og jeg har vært ekstremt opptatt av å ikke videreføre mine få særheter på matfronten.

Og jeg grøsser enda av hun jeg hadde sommerjobb med i nitten pil og bue som var utrolig stolt av hvor lite hun likte, og proklamerte det ved en hver anledning, høyt og tydelig, når det var noe hun ikke ville spise, som om det var en kul ting å være sær i kosten.

Men jeg mener fremdeles at årsaken til at man ikke spiser noe bør være revnende likegyldig, og at hvis man respekterer at Mohammad ikke spiser svin fordi han er muslim, Line ikke spiser kjøtt fordi hun er vegetarianer, Kurt ikke grøt fordi han er veganer, så må mann også respektere at Eli ikke spiser tomater fordi hun brekker seg av det. Men man kan ikke kutte alt dette ut av mat og helse-undervisningen. Ikke det jeg mener.

Søster sin samboer spiser og liker ikke fisk.
Men dette viste ikke mamma og hadde servert laks og scampi til middag (verken søster eller han spiser kjøtt). Han spiste opp og syntes det var godt sa han.. før søster neste dag sa til mamma - Jonas liker ikke fisk..
så da blir det nøttesteik Osv nå de er hos oss (men jeg reagerer ekstremt på nøtter så jeg har min mat mens resten av familien sin)

[Karamell]

Mannen min spiste ikke pinnekjøtt i mange år pga omgangssye. Fremdeles er det ingen favoritt, men han spiser det.

Jeg hadde det litt sånn med choritzo etter en runde. Jeg spiste ikke det merket lenge. Selv om Heathrow flyplass sikkert var mer synderen enn matforgiftning. Tror ikke noen andre ble syke da, og jeg holdt på en hel uke.

[Malama]

Ikke kutte alt ut av mat og helse nei. Men veldig gjerne ikke legge seg så veldig opp i hva alle spiser. Jeg vokste opp med mat og helse i nitten pil og bue hvor praksis var at alle skulle smake, hvilket gjerne betydde spise OPP det læreren mente var en liten smakeprøve, som kunne fremstå som en rimelig heftig oppgave for den det gjaldt, av og til.

Nen jeg kom gjennom matlaging/heimkunnskap helt uten de store traumene, latterliggjøring, bemerkninger som svir og dess like er det arbeidslivet, aka kollegaer, som har stått for. Ja, også min "venninne" gjennom altfor mange skoleår da. (til vi var 22, aldri sett henne igjen og sørger ikke over det, men min mann har å gjøre med henne i jobbsammenheng av og til)