Gruffetråden #10

[Input]

Vi møtte også på en sånn da vi skulle søke om foreldrepenger til mannen og trengte hjelp til ett eller annet. Han vi snakket med på telefonen var fullstendig vrang og mente at det vi lurte på kunne INGEN svare på, for det visste de bare ikke og det var umulig å finne ut, og vi måtte bare gjøre det på den måten ALLE ANDRE GJØR DET PÅ! (Han begynte å rope på ekte!) Til slutt sa NAV-mannen: "Nei, nå tenker jeg at du har fått nok svar. Ha det bra!" og la på....

Jeg stilte samme spørsmål til en annen person på chat og fikk et hjelpsomt og forståelig svar i løpet av fem minutter.

[Milfrid]

Er det mulig, Input?!

Jeg tenker at alle kan ha en dårlig dag, men når man er veileder på NAV bør man virkelig ikke bli fornærma og sur fordi folk ringer og lurer på ting altså. Jeg tror aldri jeg har vært borte i et så nedlatende menneske før.

[Input]

Jeg har møtt mange slike navansatte, som bare er helt idioter og som jeg føler liker å kunne tråkke på folk. Jeg fikk overgangsstønad for å studere da jeg var alene og da synes saksbehandleren min at det var passende å kalle meg inn til et møte hvor jeg måtte vise frem at jeg hadde gode nok karakterer hvert halvår, og en trussel om at hun ikke ville godkjenne studiene som hensiktsmessige lenger dersom jeg ikke fikk det. Noe hun neppe hadde lov til, men man tør jo ikke krangle på slikt når man er helt avhengig av dem.

Jeg får fremdeles klump i magen når jeg får sms/epost/brev fra nav, enda nå er jeg jo på ingen måte avhengig av dem. Min største skrekk nå er å ikke klare å bli frisk før sykepengeretten min går ut i desember, og det handler mye mer om frykt for å bli avhengig av nav igjen enn det gjør om økonomi.

[Divine]

Da eldstemann var fire, ble han med faren til farens hjemland i fem måneder. I den forbindelse måtte jeg varsle Trygdekontoret om det av en eller annen grunn. Og hun i andre enden begynte å legge ut om at hun syntes det var totalt uansvarlig av meg å ha tillatt dette. Jeg ringte opp igjen etter å ha summet meg og ga klar beskjed om at hun kunne holde sine personlige oppfatninger for seg selv. Da fikk jeg faktisk en unnskyldning som virket ektefølt. Og bra er det. Hvis ikke hadde jeg sendt inn klage.

[Millen]

For få år siden var jeg arbeidsledig og var mye i kontakt med Nav.Jeg hadde en ufin opplevelse med Nav, skrev klage. Vanligvis pleier jeg å avslutte med mvh XX.
Denne gangen, Skjerp dere.
Tror det tok 1-2 virkedager før en fra Nav ringte meg og la seg flat og beklaget i hue og ræva.
Jeg var fortsatt sint husker jeg.

[Milfrid]

Jeg har også bedt om å bli oppringt. Kjenner at det er SÅ lite ok å behandle folk på den måten, og at om dette er en fyr som ikke bare hadde en dårlig dag, men er en drittsekk sånn til vanlig, så er det greit at arbeidsgiver får vite det.

Jeg ble nesten på grineren av samtalen. Det har vært en tøff høst og det var vondt og vanskelig å send ein den søknaden om pleiepenger og innse at man er der liksom. Og så skal man bli møtt av en drittsekk som får deg til å føle deg dum på toppen. Fullt mulig at det er selvklart for en som jobber i NAV hvordan man søker, med det er virkelig ikke enkelt å forstå at når man søker om 20% pleiepenger så skal man krysse av for «skal ikke arbeide i perioden». I alle fall når det er to valg og det andre er «skal jobbe i perioden» og man deretter kan velge «variabel arbeidstid».

Jeg har enda vondt i magen. Og har veldig liten lyst til å noensinne ringe NAV igjen.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Da eldstemann var fire, ble han med faren til farens hjemland i fem måneder. I den forbindelse måtte jeg varsle Trygdekontoret om det av en eller annen grunn. Og hun i andre enden begynte å legge ut om at hun syntes det var totalt uansvarlig av meg å ha tillatt dette. Jeg ringte opp igjen etter å ha summet meg og ga klar beskjed om at hun kunne holde sine personlige oppfatninger for seg selv. Da fikk jeg faktisk en unnskyldning som virket ektefølt. Og bra er det. Hvis ikke hadde jeg sendt inn klage.

Jeg blir så sjokkert. Hvordan kan man klare å mene at det er uansvarlig å la unger være sammen med faren sin?

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg blir så sjokkert. Hvordan kan man klare å mene at det er uansvarlig å la unger være sammen med faren sin?

Du har ikke vært på Kvinneguiden, skjønner jeg. Der er det en del tråder om dette temaet, der folk til og med advarer mot å få barn med menn fra andre kulturer (les: muslimer) fordi barnet kommer til å bli kidnappet til farens hjemland.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Du har ikke vært på Kvinneguiden, skjønner jeg. Der er det en del tråder om dette temaet, der folk til og med advarer mot å få barn med menn fra andre kulturer (les: muslimer) fordi barnet kommer til å bli kidnappet til farens hjemland.

Man trenger ikke være utlending en gang. Jeg kjenner ei som ikke lot sin norske, norskfødte 100% norske mann være alene med ungene i det hele tatt før de var 2-3 år. Sånn helt seriøst. Når hun skulle til legen måtte han være med og passe ungene på venteværelset. Det var ikke et alternativ at hun lot fe være hjemme alene med ham.

Noen tror bare ikke at menn kan barn.

(Mannen er sannsynligvis ikke den skarpeste kniven i skuffen, men en fungerende mann i full jobb så der er virkelig ikke noen grunn til at han ikke skulle passe barn).

[Blondie]

Da vår eldste kom med far på kontroll på helsestasjonen sju måneder gammel, ble det skrevet i journalen at mor ikke var tilstede.

Jeg ringte opp (fra jobb) og spurte om de hadde notert at far ikke var med på seksmånederskontrollen.

[Milfrid]

Sjarmerende, Blondie. Hva var svaret på det?

[Chablis]

Min mann fikk kjeft av barnelegen for at det var han som fulgte sønnen vår dit og ikke jeg.
Hun satte opp time etterpå for at jeg skulle ringe å få beskjed om hva de hadde gjort den timen.

[Input]

Jeg følger en sånn felles snap-story-gruppe for folk som fikk barn samtidig som vi fikk lillesøster, og der er det mange damer som enten ikke stoler på mennene sine eller har helt ubrukelige menn. Her om dagen var det ei som la ut et bilde av en lapp hun hadde skrevet, med detaljerte notater om hva barnet (som altså er snart to år) skulle ha til frokost - to brødskiver med to bestemte typer pålegg og en bestemt drikke i en bestemt kopp, hvilke klær hen skulle ha på seg, når maten skulle serveres og at han ikke skulle gi barnet godteri. Fordi hun skulle sove lenge.

Jeg burde sikkert avskiltes som mor, for barna mine blir nesten aldri fulgt til lege og helsestasjon av meg. Og da sønnen min ble operert, var det mannen min som overnattet på sykehus med ham, og han er hverken biologisk eller juridisk far.

[Chablis]

Ellers gruffer jeg over mamma! Vi snakket i helgen og jeg fortalte at barnebarnet var ordentlig dårlig og hadde testet positivt på korona. Har hun sendt melding eller ringt å spurt hvordan det går? Nei.
Viktigere med in brors barn som alltid.

[Milfrid]

Jesus. Jeg forstår meg ikke på sånn. Det er virkelig ikke rart at menn blir hjelpesløs når alt de gjør er galt og de blir ubrukelige når de ikke gjør det på den måten mor mener det skal gjøres.

Man burde kanskje ikke gå barn med ubrukelige menn. (som sannsynligvis er alt annet enn ubrukelige).

[liefje]

En bekjent av meg holdt på sånn med mannen. La frem klær så alt skulle bli "riktig", skrev avhandlinger og hadde en haug med regler for hvordan ting MÅTTE gjøres ift. sønnen. Hvis mannen prøvde å ta egne initiativ, klaget hun på han. Høyt mens vi hørte på, sånn hånlig omtrent. Jeg trenger vel ikke legge til at de ble skilt.

[Blondie]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Sjarmerende, Blondie. Hva var svaret på det?

Det var ikke det samme, nemlig. :himler: Hun forsto hva jeg mente. Dette var i 1999, det skal sies at det var bedre med de tre søsknene.

Mennesker som behandler partnerne sine som barn, fortjener et eget gruffekor. Så vanvittig usjarmerende.

[Blondie]

Jeg klarte å bli skilt helt uten å mistro barnefaren.

[Input]

Nei, jeg skjønner ikke at mennene finner seg i det. Og jeg lurer på hvordan det hadde gått om de havnet i vår situasjon, der mannen over natten ble alene med alt ansvar for ungene fordi jeg ble innlagt på sykehuset. Og de korte periodene jeg er hjemme bidrar jeg minimalt. Om jeg ikke stolte 100% på mannens evner hadde det vel blitt en ekstra stressfaktor.

[Pappalille]

Jeg fikk veldig lite søvn et par netter da jeg hadde fått datteren vår, så da mannen kom for å besøke oss på sykehuset tok han med seg henne så jeg skulle få sove. Etter en av disse "duppene" mine kom en barnepleier (lett småflirende) inn på rommet og hentet meg for at jeg skulle få se mann og datter snorke om kapp på stua, hun oppå ham. Da sa barnepleieren at det var så godt å se den dynamikken for de opplevde sjelden at nybakte mødre hadde tiltro til fedrene. Triste greier.

Når det er sagt er det ikke uvanlig at de samme kvinnene klager høylydt på ubrukelige menn som ikke vil ta ansvar for barna sine. Helt sprøtt, både av kvinner og menn, å la dette utvikle seg. Menn kan da fint plante en fot og si ifra.

Som min kjære sa det svært så syrlig da han hang opp klær ("feil") og jeg sto og kommenterte bak: "du må gjerne overta, men da overtar du for godt"