Stargate - diskusjonstråd

[Elise]

Men at vaktmesteren står og ser opp på himmelen og tenker på henne, på første side, det betyr for meg at hun er død.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Elise, her.

Men at vaktmesteren står og ser opp på himmelen og tenker på henne, på første side, det betyr for meg at hun er død.

Det er sånt jeg aldri får med meg.

#bokstavelig

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

En annen kritiker mente at det var innlysende at Ronja og Melissa hadde innvandrerbakgrunn på grunn av måten en setning var bygd, men da ble jeg helt hæ?

Sto det hvilken setning?

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Jeg likte altså ikke slutten, og for meg ødela den også for resten av boka sol jeg likte kjempegodt. Jeg tror ikke på noe alternativt julemirakel, barn som sovner ute under et tre på gata midtvinters fryser ihjel. Og jeg synes at det forringer alle de gode gjerningene fra alle de vanlige menneskene rundt dem som har gjort så godt de kunne. Jeg synes boka brøt med sitt eget premiss, og brøt kontrakten med leseren når den krever et mirakel bortenfor den alminnelige gode viljen som bor i folk for at det skal gå bra.

Her er jeg helt uenig med deg, kjenner jeg. Jeg synes premisset for boka var at barn som Ronja møter mennesker som ønsker dem godt, men som ikke klarer å gjøre det som faktisk trengs å gjøres. Som hjelper litt, men ikke nok. Hadde premisset vært at disse menneskene skulle "redde" Ronja, ville de jo ringt barnevernet, sørget for at hun kom seg til legevakten. Men det gjorde jo ingen. Og slik er det i alt for mange tilfeller.

Jeg synes heller ikke det er gitt at de dør. Jeg er enig i at det ikke er tydelig når feberfantasiene starter, kanskje går hun aldri hjemmefra engang.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Sto det hvilken setning?

Nei, jeg tror jeg skal prøve å finne igjen hvilken anmeldelse det var. Men da jeg leste den tenkte jeg at vedkommende ikke hadde særlig kunnskap om (by-)barn og språk.

Fant det! Det var Dagbladet.

Sitat:

Én setning i boka har en oppbygning som dem i Maria Navarro Skarangers «Alle utlendinger har lukka gardiner» og store deler av Zeshan Shakars «Tante Ulrikkes vei». Denne og all tida Ronja tilbringer med den balkanske vaktmesteren i friminuttene på skolen, forteller at hun har innvandrerbakgrunn.

:grubler:

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Her er jeg helt uenig med deg, kjenner jeg. Jeg synes premisset for boka var at barn som Ronja møter mennesker som ønsker dem godt, men som ikke klarer å gjøre det som faktisk trengs å gjøres. Som hjelper litt, men ikke nok. Hadde premisset vært at disse menneskene skulle "redde" Ronja, ville de jo ringt barnevernet, sørget for at hun kom seg til legevakten. Men det gjorde jo ingen. Og slik er det i alt for mange tilfeller.

Jeg synes heller ikke det er gitt at de dør. Jeg er enig i at det ikke er tydelig når feberfantasiene starter, kanskje går hun aldri hjemmefra engang.

Som voksen og realist så heller jeg jo mot at Ronja (og kanskje også Melissa) dør under det treet, men jeg liker at slutten åpner for samtale. Også begynte jeg å tenke på den nye Matrixfilmen som kom nå i jula. Der sier en eller ennet "Does a story ever really end?" og det syns jeg også er interessant å tenke på. En slutt i en bok er bare et øyeblikksbilde, og ikke nødvendigvis slutten på historien. Hva ville vært en lykkelig slutt? At de kom seg på legevakta og overlevde? Hva da med livet videre?

Også liker jeg så godt "hverdagsmagien" som skapes i de små øyeblikkene i boka. Som da Aronsen er bestefar for et øyeblikk, eller i fantasifortellingene og minnene, og hva har egentlig vaktmesteren jobbet som før han ble vaktmester? Jeg syns språket er så nydelig, morsomt, smertefullt og jeg syns det viser at forfatteren har mye kunnskap om å vokse opp med rus, om å være barn i byen og om hvordan barn forholder seg til verden rundt.

Også syns jeg at innbindingen av den er veldig pen. Jeg hadde egentlig tenkt å kjøpe den som lydbok for å høre forfatteren lese boka selv, men syns boka i seg selv var så fin at jeg ville eie den fysisk.