Hva er det "forbudt" å beklage seg over?

[tink]

Jeg som både er usedvanlig pen og smart () forstod vel HI ganske godt. Og føyer meg til de som sier at en ikke skal klage til de som har det værre - selv om det går an å være misfornøyd og lei seg. Det går et hårfint skille mellom det å lette sitt eget hjerte og det å være sytete og selvopptatte.

Husker at jeg reagerte på en medstudent som klaget over dårlig råd, også hadde de (hun og mannen) greid seg opp til hovedfag uten lån for det ville de ikke ha. Flott at noen greier seg uten lån altså, men det blir litt tankeløst å beklage seg overfor medstudenter med 200 000 i gjeld. Jeg kunne også valgt å leve uten lån, men da hadde livet blitt veldig annerledes de årene jeg studerte.

Jenter mellom 50 og 65/70 kg som klager over at de er for tykke (kommer litt an på høyde og kroppsbygning altså). Det forverres dersom det høylytt utbasuneres i en garderobe der alle størrelser er representert. Generelt klaging som egentlig er til for å høste ros og anerkjennelse, det minner meg om barneskolenivå og "æsj, se på den stygge tegninga mi!".

Ellers så går det an å klage på det meste dersom man velger tilhørere og tonefall/ordvalg med omhu.

Har merket på kroppen at det ikke er så lett å beklage seg over lange uker på sykehus med prematurt barn, som egentlig er friskt. Det er fortsatt kjedelig med liten baby som nesten ikke spiser selv om det går saaakte framover. En ørliten livserfaring som har gitt meg et spark bak til å være litt mer kreativ enn flertallet når andre står i krise.