Selvbestemt abort fram til uke 22

[Einhyrningur]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Veldig enig, Pollyanna. I absolutt alt. Inkludert at det er vanskelig.

Jeg kjenner litt på dette. Jeg er selv født med en arvelig, genetisk sykdom. Denne førte til masse sykehusopphold, undersøkelser og operasjoner i barn- og ungdom. Det skremmer meg litt at man kan ha en abortlov der jeg kunne blitt valgt bort. Om den som selv bærer en sykdom feks synes at livet med den er slitsomt, så kunne man valgt å ikke få meg, liksom. Jeg synes jo absolutt livet mitt er fint og verd å leve, selv om det til tider har vært slitsomt både for meg og foreldrene mine. Jeg kjenner også mennesker som har «defekter, men meningsfulle liv. Så «ikke spør om det» på NRK senest i går med ungene, og det var stor enighet om at man virkelig ikke skal dømme «levbart og gode liv» basert på egne meninger.

Men at man skal slippe å møte i nemnd for sykdommer der man vet at det ikke er forenelig med liv, eller der man vet at livet blir kort og smertefullt. Eller for å måtte si at man gjerne vil overleve selv. Der bør være mulig å få til en ordning der man slipper den belastningen på toppen av sorgen over barnet man ikke får bære fram.

Men vanskelig. Etisk, moralsk, følelsesmessig. Jeg er glad jeg ikke er politikere og skal mene noe om dette utover mine egne, rotete tanker og følelser.

Jeg har en mor som ble gravid når hun var 16. det fornuftige ville vært abort og det skremmer meg ikke. det var rett og slett tåpelig av henne å velge som hun gjorde,men det var hennes rett å ta det valget.

jeg tror og mener at foreldre må ta valget selv, det er de som uansett sitter med konsekvensene.