Lar du deg fremdeles imponere?

[Tallulah]

Tenker du på om jeg fremdeles lar meg imponere av det jeg leste som barn og leser på nytt nå, eller om jeg har nye leseropplevelser av samtidslitteratur som imponerer meg?

Da må jeg nok svare ja, takk, begge deler.

Selvsagt er det litteratur som ikke svekkes av tidens tann. Både fordi man som leser kan legge inn forbehold, eller fordi historien eller budskapet er så universelt at det fremdeles fenger.

Også er det andre som kan gå ut på dato for noen, men ikke for andre. Jeg syns for eksempel ikke at Anne-Cath Vestlys bøker er dårligere nå enn de var, men de er mindre aktuelle for målgruppa. Grunnen til det er selvsagt fordi hun skrev (mye) sosialrealisme for barn. For meg som voksen kan de bøkene fremdeles ha en verdi, fordi jeg som voksen kan reflektere over og interessere meg for endringer i samfunnet på en annen måte enn et barn. Noen barn syns selvsagt også det er interessant, selv om det ikke er dagsaktuelt.

Jeg leste nettopp Victoria parallellt med sønnen min og det var interessant. Interessant fordi skrivestilen er virkelig avantgarde, ekstremt stressende, slik det å være over hodet (ulykkelig) forelsket kan føles. Historien ga meg selvsagt noe, selv om den er udatert på den måten at det ikke føles som en veldig relevant problemstilling lenger. Sønnen min gjorde seg noen veldig interessante tanker om boka, han var helt forferdet over hvor selvopptatte alle var, og han syns Johannes var skikkelig creepy som lusket rundt i mørket og prøvde å få øye på Victoria.

Så hvor vil jeg med dette? Kanskje at "imponert" ikke er en følelse som må følges av "fengende" for min del? Fengende er kanskje ikke avhengig av aktualitet eller kvalitet heller, for den saks skyld.