Dagens besteforeldre - egotrippere?

[Tjorven]

Ungene mine er rikt utstyrt med besteforeldre - 7 stykker. Og disse er i alle kategorier. Noen er fullstendig uinteressert i barnebarna, mens noen legger alt til side for å tekkes dem og så noen midt imellom. Så en generalisering av en hel generasjon blir jo feil.

Jeg husker jeg ble skuffet da besteforeldrene nordpå ikke ønsket besøk en sommer, men det var vel så mye fordi andre barnebarn ble prioritert foran mine unger (enda vi spurte først). Men i år skal ungene nordover til og med uten oss foreldrene, og både unger og besteforeldre gleder seg. Besteforeldrene spurte sågar om de kunne få besøk. Jeg ser jo at det er lettere å ha besøk av 11- og 14-åring enn da de var 4 og 7.

[GydaG]

Har ikke lest artikkelen, så jeg kan jo være på jordet.
Jeg kjenner selv på en sårhet når temaet dukker opp.
Vi hadde tre sett foreldre, min egen far og stemor viet livet sitt til barnebarna hennes, men ingen av mine ble noen gang invitert med på hytta eller deres faste nyttårsaften-opplegg med alle de andre.
Da de havnet på sykehjemmet rett ved siden av huset vårt var det bare vår yngste som hadde lyst til å besøke dem og bli kjent, og også den eneste som i noe grad sørger nå som begge er døde.
Min mor og stefar tilhører den gruppen som har båt, og som reiser på flere turer til varmere strøk gjennom året, men de har heller aldri vært på tilbudssiden til å ta med ungene på turer. Først nå i det siste da belastningen vi har stått i med heftige utfordringer med to av ungene på toppen av min helse har det vært mulig å få litt hjelp noen få ganger. Men da må jeg be på mine knær nærmest, og jeg kan heller ikke regne med st de stiller selv om de har sagt ja.
Og så har vi svigers. Eget kapittel. Så da svigerfar døde i natt og vi forteller ungene det trekker de bare på skuldrene.
Kontrasten innad i familien er stor der og.

Så når man da sitter og blar seg gjennom «Glansbook» og ser den ene lykkelige generasjonsferien etter den andre, og stadig vekk hører om besteforeldre som har kun barnebarna på besøk både her og ser, da må jeg innrømme at jeg syns våre egne barn går glipp av noe. Ikke bare fordi jeg selv har vært dønn utslitt i flere år allerede, men fordi jeg husker min egen barndom og de gangene jeg fikk reise til farmor og være der alene som helt magiske. Sommerkvelder ute i jordbæråkeren, høljregn i vedboden der vi satt og spikka barkebåter, og fisketurer med dupp i solnedgang. Og alltid åpne armer og et glass multesyltetøy på lur.
Og jeg håper inderlig at jeg vil klare å være en sånn bestemor om jeg får muligheten.

[GydaG]

NÅ høres det jo ikke akkurat ut som om du er i den kategorien besteforeldre det snakkes om heller da, pøblis, så jeg forstår ikke helt hvorfor du blir provosert.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av GydaG, her.

NÅ høres det jo ikke akkurat ut som om du er i den kategorien besteforeldre det snakkes om heller da, pøblis, så jeg forstår ikke helt hvorfor du blir provosert.

Jeg ble provosert fordi hun generaliserer. (det gjør jeg alltid - uansett.)

Hun skriver om sin relasjon til sine barns besteforeldre som om det skulle være et samfunnsproblem.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av GydaG, her.

NÅ høres det jo ikke akkurat ut som om du er i den kategorien besteforeldre det snakkes om heller da, pøblis, så jeg forstår ikke helt hvorfor du blir provosert.

Jeg er ikke besteforelder i det hele tatt, men blir likevel provosert. Av at det fremstilles som obligatorisk å stille opp som barnebarnevakt. Jeg kan se for meg at hvis jeg hadde stilt opp som Pøblis og deretter leste dette, hadde jeg fått inntrykk av at innsatsen min i ferien bare var å forvente, og ikke noe noen behøvde å være glad og takknemlig for.

Er det ikke nettopp det som er besteforeldres privilegium? Å kunne velge når man er sammen med barna.

Og så er jeg enig med de som sier at det er en sammensausing her. Jeg skjønner at man kan savne at barna har et godt forhold til besteforeldrene, men ikke fremstill det som besteforeldrenes skyld at du er sliten.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Og så er jeg enig med de som sier at det er en sammensausing her. Jeg skjønner at man kan savne at barna har et godt forhold til besteforeldrene, men ikke fremstill det som besteforeldrenes skyld at du er sliten.

Ja, og dette er jeg klar på. Jeg klarer fint å ta vare på egne unger. Men jeg ønsker at de skal ha et nært forhold til besteforeldrene, og når besteforeldre velger å ikke ta del i livet deres, så synes jeg det er trist.

Jeg hadde et ekstremt nært forhold til mormor og morfar. Det er ikke helt tilfeldig at knerten er kalt opp etter bestefaren min. (Sånn i tillegg til at han hadde et kult navn.)

[Hyacinth]

For å nyansere det der med barndomsminner om egne besteforeldre, eviglange somre, sylting av bær og høytlesing litt:

Jeg vokste opp hhv tre og åtte kilometer fra mine fire besteforeldre. Alle i samme by som meg. Jeg har aldri vært hos dem alene, aldri sovet hos dem, de passet oss aldri og jeg gjorde aldri noe sammen med dem. Jeg savnet det ikke, for jeg visste ikke om noe annet. Det var ikke sånn at besteforeldrene mine ikke fungerte, de var opptatt med sine egne liv, og jeg kan aldri huske at foreldrene mine ga uttrykk for noe savn. Vi traff dem selvsagt av og til. Bursdager, og så var søndager noen ganger «besøksdag». Da kjørte vi til dem eller de til oss, vi drakk kaffe og spiste kake fra typisk 17-18.30, de voksne skravlet «voksenspråk» og så dro vi hjem.

Dette var min barndom, og jeg kjente ikke til noen annen relasjon til besteforeldre. Som voksen har jeg spurt moren min om hvorfor de aldri passet oss, og hun trakk på skuldrene og sånn «sånn var det vel på den tiden.»

Mine egne foreldre har stilt mye opp, et svært aktivt liv til tross. Mine svigerforeldre har aldri løftet en finger. Aldri. Og de lever tidenes mest passive pensjonisttilværelse. Jeg gidder ikke bruke krefter på å synes det er sårt, for de har vel sine grunner. Men det er jo et tap for dem.

[Blondie]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Men det er jo litt trist med besteforeldre som ikke viser et fnugg av interesse for barnebarna sine? Det synes jeg må være - generelt - lov å synes.

Veldig lov og veldig forståelig. Jeg har selv en bestemor som ikke har vært særlig engasjert i meg og mitt liv, det har jo resultert i at jeg besøker henne svært sjelden nå. Hun er ikke en viktig person for meg, rett og slett.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

For å nyansere det der med barndomsminner om egne besteforeldre, eviglange somre, sylting av bær og høytlesing litt:

Jeg vokste opp hhv tre og åtte kilometer fra mine fire besteforeldre. Alle i samme by som meg. Jeg har aldri vært hos dem alene, aldri sovet hos dem, de passet oss aldri og jeg gjorde aldri noe sammen med dem. Jeg savnet det ikke, for jeg visste ikke om noe annet. Det var ikke sånn at besteforeldrene mine ikke fungerte, de var opptatt med sine egne liv, og jeg kan aldri huske at foreldrene mine ga uttrykk for noe savn. Vi traff dem selvsagt av og til. Bursdager, og så var søndager noen ganger «besøksdag». Da kjørte vi til dem eller de til oss, vi drakk kaffe og spiste kake fra typisk 17-18.30, de voksne skravlet «voksenspråk» og så dro vi hjem.

Dette var min barndom, og jeg kjente ikke til noen annen relasjon til besteforeldre. Som voksen har jeg spurt moren min om hvorfor de aldri passet oss, og hun trakk på skuldrene og sånn «sånn var det vel på den tiden.»

Mine egne foreldre har stilt mye opp, et svært aktivt liv til tross. Mine svigerforeldre har aldri løftet en finger. Aldri. Og de lever tidenes mest passive pensjonisttilværelse. Jeg gidder ikke bruke krefter på å synes det er sårt, for de har vel sine grunner. Men det er jo et tap for dem.

Sånn var det hos oss også. Besøk et par ganger i måneden. De andre besteforeldrene bodde tre timer unna, der var det helgebesøk tre-fire ganger i året. Jeg hadde ikke et selvstendig forhold til noen av dem.

Mine barns besteforeldre engasjerer seg ikke i barnebarn. De sier at de gjør det, men de gjør det ikke. Ingen av dem kjenner barna mine ordentlig.