Er idealismen borte og bare egoismen igjen?

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Ja, det jeg spør om er: Er idealismen borte og bare egoismen igjen?

Bakgrunnen for at jeg spør er at jeg er en idealistisk person. Jeg har valgt å gå Natteravn fordi jeg vil bidra med noe i lokalmiljøet og være en synlig voksen. Ikke bare for mine barn, men også for andres barn/ungdom.
[...]
Er det ingen som føler at de har et ansvar for lokalsamfunnet eller samfunnet generelt? Tenker dere kun på hva dere kan ha nytte av?

Må bare spørre....

Ja, det er selvsagt bare du som er idealist. Alle andre er egoister, som bare vil mele sin egen kake.



Hvis jeg skal gå ut i fra at innlegget ditt ikke var ment riktig så nedlatende som det fremsto og svare seriøst på det, så må svaret bli at jeg regner med at graden av idealisme og egoisme er omtrent som den alltid har vært. Og det at du er engasjert i en sak av uselviske grunner, ikke gir deg automatisk grunn til å dømme andre som ikke er engasjert i det samme eller ut i fra samme grunn som deg.

Jeg synes det er helt uproblematisk at folk ikke vil prioritere tid som natteravner hvis de selv ikke føler at det er relevant for deres egen situasjon. Jeg er for eksempel en av dem som har vurdert å melde meg som natteravn når mine egne barn når tenårene. Det er ikke det samme som at jeg er en anti-idealistisk superegoist. Det kan ganske enkelt være fordi jeg ikke har tid eller overskudd til å holde på med absolutt alle tenkelige verdige, idealistiske aktiviteter. Jeg velger kanskje bare å prioritere andre verdige, idealistiske ting enn deg.

Jeg synes det er flott at folk velger å være natteravner, og jeg synes ikke innsatsen blir noe mindre verdifull selv om man gjør det fordi man har personlig interesse av at jobben blir gjort.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Er det ingen som føler at de har et ansvar for lokalsamfunnet eller samfunnet generelt? Tenker dere kun på hva dere kan ha nytte av?

Jeg tror generelt sett at du har rett. Samfunnet har blitt mer fragmentert og det er færre saker som "samler" folk. Derfor er det sjeldnere at folk jobber for lokalsamfunnet. Selv opplever jeg ikke at jeg bor i et lokalsamfunn, og jeg hjelper som regel folk personlig ikke pga av et generelt samfunnsansvar.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg tror generelt sett at du har rett. Samfunnet har blitt mer fragmentert og det er færre saker som "samler" folk. Derfor er det sjeldnere at folk jobber for lokalsamfunnet. Selv opplever jeg ikke at jeg bor i et lokalsamfunn, og jeg hjelper som regel folk personlig ikke pga av et generelt samfunnsansvar.

Der treffer du "spikeren på hodet". Alle har så nok med sitt....... Vi skal ikke så langt tilbake der man dro lasset sammen og alle måtte bidra. Men selvfølgelig så var det et helt annet samfunn og en helt annen tid. Jeg tror vi har mistet noe der....

[lil'c]

Jeg jobber frivillig, i en organisasjon som driver med en av mine hjertesaker, noe jeg brenner for.
Det beste er at da kan jeg gjøre det akkurat når jeg har tid, for det er mitt problem. Alene med et barn med store spesielle behov som krever meg 24/7 i utgangspunktet. I veldig gode perioder, når hun kan være littegrann i bhg. så jobber jeg i den organisasjonen.

Jeg gikk natteravn før. Uten å ha tenåringsbarn.
Bare fordi jeg så behovet for det i min bydel.
Jeg har ikke sluttet heller, men har pause, av grunner nevnt over her, det sier seg selv at det ikke går (det er ikke akkurat i bhg. tiden de gangene snuppa kan være der).
Men jeg håper å begynne igjen senere, uansett alder på min snuppe.

Men må jeg velge, så velger jeg nok den organisasjonen nevnt over her ja, ikke natteravn, for den brenner jeg mer for, men jeg tror ikke de to kommer til å komme i veien for hverandre. Men, poenget var, alle velger vel sine hjertesaker kanskje, hvis de gjør noe frivillig på fritiden.
De fleste jeg kjenner har i hvertfall ikke for mye fritid, så da er den dyrebar. Og de fleste prioriterer familieliv i den tiden, og det skjønner jeg. Hadde jeg hatt full jobb og bare sett snuppa litt på morgenen, noen timer på ettermiddagen og i helgene, hadde jeg ikke gjort så mye annet de gangene vi faktisk kunne være sammen jeg heller.

Jeg merker dog tendensene til at det er vanskeligere å få folk til å være med på frivillig arbeid nå, enn det var før. Og det er jo synd.
Vi mangler ressurser i "min" organisasjon, for det er vanskelig å få med folk.
Jeg håper det endrer seg.

[Syrin]

Eg er langt på veg enig med Jessica. Eg er ingen samfunnsanalytiker; skulle gjerne sett ein samfunnsviter tegne og fortelle litt her inne

Nå har det jo alltid vore sånn at alt var betre før, men ein må kunne seie at individualismen står mykje sterkare i samfunnet nå enn for 30 år sidan. Det rare er at trass i ønsket om å få lov til å gjere som ein vil, så skal likevel samfunnet og det offentlige vere sterkt og rydde opp når ei enkeltsak som angår ein sjølv kjem opp.

Og kor er det blitt av kjeftakjerringane? I den forstand at folk har slutta å gi beskjed når dei ser "overtramp". Kvifor er det ingen som seier ifrå når ungdommen sit og okkuperer fleire sete og den gamle dama ikkje har plass på bussen? Er det ikkje vårt ansvar? Er vi redde for å bli latterliggjort? Eg har ein kollega som sang ut sin hjertens meining til nokre ungdommar i ein buss som viste liten respekt (kommentarar, fnising) for ein sterkt handicappa person som trengde hjelp. Dei svarte tilbake at dei likte å vere "spesielle" ??? Kva nå det enn går ut på. Eg trur ikkje nødvendigvis at ungdommen er værre nå enn før, men kor er autoritetane? Er det oss, eller er det ein offentlig etat?

Kva skjer når folk segnar om på gata; prøver vi å hjelpe, hastar vi forbi og håpar ingen ser oss, eller stiller vi oss opp og glor? Kva med uteliggaren som ser halvdød ut? Spring vi forbi og skyldar vi på HIV og bakterier? Eller er han aleine om ansvaret for sitt eige liv, og vi for vårt, slik at det ikkje angår oss?

Sjølv jobbar eg i det offentlige, og kjem svært ofte opp i problemstillingar der individets ønsker og behov må vike på bekostning av samfunnet sine interesser. Eg må argumentere med at "sorry, eg ser du har behov for dette, men dine interesser må vike". Eg møter varierande grad av forståelse.

Stiller de opp på dugnader forresten? Ein ting er om ein ikkje har tid i ein travel småbarnsperiode. Ein annan ting er om ein meiner at det offentlige skal ta større ansvar (utan å få auka overføringar frå staten...). Eg ser at lokal forankring er veldig viktig for om eit prosjekt er vellukka, enten det gjeld oppussing av utearala til barnehagen, opparbeiding av naturstiar eller oppussing av den gamle kinoen.

Nok vissvas frå meg. Eg syns dette er eit engasjerande tema og noko eg har tenkt på i det siste.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Der treffer du "spikeren på hodet". Alle har så nok med sitt....... Vi skal ikke så langt tilbake der man dro lasset sammen og alle måtte bidra. Men selvfølgelig så var det et helt annet samfunn og en helt annen tid. Jeg tror vi har mistet noe der....

Jeg er fryktelig glad for at vi ikke lever i et slik samfunn lenger. Min dag har ikke ubegrenset med timer, og jeg må prøve å få jobb, familie, aktiviteter og tusen andre ting til å passe i den. Ja- jeg har nok med mitt/vårt, selvsagt har jeg det. Jeg gjør en mange idealistiske ting, og bidrar både på den ene og den andre måten. Det ser ut til å gå deg hus forbi at selv om man kanskje velger bort visse ting (Det ville for eksempel aldri falt meg inn å bli natteravn) at man kanskje engasjerer seg andre steder i stedet. Kanskje man engasjerer seg andre steder fordi andre ting har mer med ens egen familie og egne behov å gjøre, men det gagner da andre også?

Og vet du virkelig at de du kjenner som ikke har lyst å gå natteravn ikke tar ansvar for lokalsamfunnet på noen annen måte? Eller er det å ikke ha lyst å bli natteravn ensbetydende med å mele sin egen kake og ikke bidra til felleskapet?

[Angelique]

Min søster og jeg har blitt oppdratt til ikke å være egoister

Så, da min søster var ferdig utdannet sykepleier vervet hun seg i militæret, pga av utdannelsen og fordi hun mente det var hennes plikt
Hun har også kjørt ambulanse frivillig (og gratis) i fem år i Røde Kors.Inntektene for hennes arbeide der går til Røde Kors.

Jeg har også i alle år som mine barn har vært aktive innenfor idrett sittet i diverse styrer,stilt opp i komiteer,hatt alle mulige verv, gratis i min fritid
De siste fem årene har jeg sittet i Driftstyret på skolen til storebror

Natteravn finnes det ikke i vår kommune,ellers hadde jeg sikkert gått
Men,er det en mamma som har stilt opp på fester, også for andres barn, så har jeg alltid gjort det.

[Harriet Vane]

Jessica, det er fint at du er natteravn. Men det finnes mange andre måter å være idealist på og kanalisere engasjementet sitt på.

Jeg går ikke natteravn. Derimot jobber jeg politisk for å gi unger og ungdom en trygg oppvekst og gode gratis fritidstilbud. "Da fritidsklubben på Furuset ble nedlagt, tok rekrutteringen til B-gjengen skikkelig fart" uttalte et av B-gjengmedlemmene til politiet under avhør. (Gjengitt i en kommentar i Aftenposten forrige lørdag).

Dette sitatet sier to ting. Det sier noe om at ungdom er helt avhengige av et godt og gratis lavterskel fritidstilbud med rom for alle, med faglærte ungdomsarbeidere og sosialarbeidere. Det sier også noe om at i et hypermaterialistisk samfunn, der hverdagsrasisimen er stor og særlig innvandrerungdom stadig får se i praksis at det ikke er noe poeng med utdanning, så er B-gjenger og andre gjenger den eneste måten å få seg bling, stæsj og status. (jeg tenker feks på han nyutdannede økonomen som ble tilbudt vaskejobb på intervju).

Jeg kunne sikkert gått natteravn på Furuset. Men jeg satser på å jobbe strukturelt i fht dette og sørge for at ungene på Furuset får gratis kjernetid i barnehagen, så de lærer norsk, avvikle kontantstøtten så de kommer i barnehage, sørge for leksehjelp i skoletiden, sørge for god meningsfyllt SFO, sørge for billig eller gratis idretts- og kulturtilbud osv. Dette er tiltak som i stor grad vil forhindre de problemene som gjør at natteravner trengs.

Jeg er en skikkelig idealist. Jeg jobber aktivt, hver dag, for å øke kunnskapen om og utbredelsen av økologiske varer og rettferdige varer. Her mener jeg virkelig at det gjennom aktive kjøp og ikke-kjøp er mulig å sende sterke økonomiske signaler innenfor det kapitalistiske systemet, som gradvis kan endre varesortimentet og således endre produksjonen og produksjonsforholdene. Og det funker! Gjennom langsom og god argumentasjon, samtale og tips, så har jo blant annet mange her inne på FP blitt mer bevisst og har endret sitt forbruksmønster. Litt eller mye. Men alle monner drar. Og hvor viktig er ikke det? Hva tror du er årsaken til at Friele tilbyr økologisk kaffe nå? At han er god og snill? Eller at han så at salget dalte, fordi forbrukerne ønsket økologisk?

Dette er hva jeg gjør i praksis. I teorien er jeg idealist gjennom å støtte tiltak jeg mener gjør en god jobb. Redd Barna. Sos Barnebyer. Framtiden i våre hender. Leger uten grenser,osv.

Slik du argumenterer, Jessica, så høres det ut som om man nærmest må dra til en afrikansk landsby og jobbe der, for å være en skikkelig idealist, at å støtte Leger uten grenser ikke holder. Det blir for enkelt. Og litt for strengt. Vi må kunne være idealister innen for rammen av våre liv. Bare se på misjonærene som satte ungene på barnehjem for å følge kallet. De var skikkelige idealister, men ofret ungene sine på idealismens alter. Er det ok?

Nei, takke meg til å sitte på endeløse programkomitemøter (etter leggetid) og tenke ut og planlegge den kommunen vi ønsker til beste for unger og ungdom. Det lyder muligens egoistisk. Det er ikke meningen. Jge har fartstid i barnevernet, og tro meg, jeg har hatt lyst til å adoptere hver eneste en, ta dem emd hjem, snyte neser, tørke tårer, bake boller og holde godt rundt dem til alt blir bra. Men det går jo ikke. Da får jeg heller bruke min fagkunnskap og mitt engasjement på å få et godt og oppsøkende barnevern som jobber tett med helsestasjoner, barnehager, skoler og hjemmene. Et barnevern som barn får tillit til og tar tak der det trengs.

Uten at dette fritar hver enkelt av oss plikten til å være skikkelige og dugandes samfunnsmedlemmer, som stopper opp når noe skjer, tar tak der det trengs og som viser at vi bryr oss.

[Fluke]

Jeg leste hovedinnlegget med samme briller som Teo, og var på langt vei enig med henne, men jeg ser du sier at du ikke mente det sånn Jessica.

Å verve folk til frivillig arbeid er ikke lett, og å finne noe som motiverer folk til å fortsette med dette er heller ikke lett. Folk motiveres av forskjellige ting, og det skal vi respektere.

Jeg syns også egoismen er sterk i dagens samfunn, (nå generaliserer jeg stygt her) med tanke på at folk stemmer utelukkende på det partiet de selv vil vinne på at kommer til makten.

Jeg har omtrent alltid drevet med frivillig arbeid, i forskjellige organisasjoner, men det gir meg allikevel ikke grunn til å sette meg på høy hest og si at alle som ikke engasjerer seg er egoister. De færreste av vennene mine er engasjert i frivillig arbeid, men de er flotte mennesker allikevel, og de er ikke egoister.

Jeg skulle forresten ønske at det ikke var behov for så mye frivillig arbeid. Mye av jobben de frivillige i Kirkens Bymisjon gjør burde f.eks. heller vært statlig/kommunal enn drevet av idealister. Så når Bondevik satt og roste det frivillige engasjementet rundt omkring fikk jeg litt vond smak i munnen, for han roste da de som gratis gjorde den jobben han (som statsminister) burde sett til at ble gjort.

[Syrin]

Syns forøvrig at Jessica sitt innlegg blei litt overtolka. Det kan lesast ekstremt; som at det ho meiner er at alle andre er egoistar, men eg las det ikkje sånn.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Syrin, her.

Og kor er det blitt av kjeftakjerringane? I den forstand at folk har slutta å gi beskjed når dei ser "overtramp". Kvifor er det ingen som seier ifrå når ungdommen sit og okkuperer fleire sete og den gamle dama ikkje har plass på bussen? Er det ikkje vårt ansvar? Er vi redde for å bli latterliggjort?

Stiller de opp på dugnader forresten? Ein ting er om ein ikkje har tid i ein travel småbarnsperiode. Ein annan ting er om ein meiner at det offentlige skal ta større ansvar (utan å få auka overføringar frå staten...). Eg ser at lokal forankring er veldig viktig for om eit prosjekt er vellukka, enten det gjeld oppussing av utearala til barnehagen, opparbeiding av naturstiar eller oppussing av den gamle kinoen.

Jeg sier fra, både på bussen og i andre sammenhenger. Jeg tar ikke fem øre for å snakke til andres unger og la dem vite at voksne følger meg selv om de ikke kjenner dem.

Vi stiller på dugnad. I vårt tilfelle er det i barnehagen eller Rusken-aksjonen i nabolaget som har vært aktuelle. Dessuten stiller vi opp og tar verv i barnehage og skole som foreldrerepresentanter. Der er DER vi er nå og det er DER vi kjenner for å stille opp. Seinere blir det sikkert innenfor idrett eller andre fritidsaktiviteter vi kommer til å stille opp og kanskje som Natteravner når ungene når den alderen?

Det føles naturlig å stille opp der vi hører til og engasjerer oss nå for tiden. Er det egoistisk at vi tar utgangspunkt i våre egne og følger opp rundt dem? "Teller" da ikke innsatsen med fordi den også kommer våre egne barn til gode?

[Syrin]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Det føles naturlig å stille opp der vi hører til og engasjerer oss nå for tiden. Er det egoistisk at vi tar utgangspunkt i våre egne og følger opp rundt dem? "Teller" da ikke innsatsen med fordi den også kommer våre egne barn til gode?

Eg syns ikkje det er egositisk å ta utgangspunkt i eigne barn. Tingen er å bidra til fellesskapet. Dessutan er det jo viktig å vere synlig for barnet sitt slik at det forhåpentligvis kan lære av det. At vi er med på dugnad i barnehagen er for å lage fine utemiljø til både mine og andre sine ungar. Eg håpar på at foreldre i andre barnehagar tenker på samme måte, men det er jo ikkje naturlig for meg å komme på dugnad i andre sin barnehage Såpass desperat etter sosialt samvær er eg ikkje.

Elles nikkar eg til Mim sitt innlegg: det er klart at ein kan vere idealist på mange måtar. Småbarnsforeldre har ikkje all verdens tid og overskot. Ein kan derimot bidra på mange andre måtar med holdningsskapande arbeid ovarfor venner og familie, handle økologisk, resirkulere og tenke miljø i alt ein gjer. Vi bidrar med penger til UNICEF og ein del andre organisasjonar, og når ungane blir større vil vi involvere dei slik at dei blir oppmerksom på kva som skjer ute i verden, og at ein faktisk kan hjelpe, i alle fall litt. Vi vurderer også å bli fosterforeldre når våre eigne ungar er blitt større. Fordi vi har lyst.

Alt i alt ønsker vi å formidle at felleskapet er viktig, ikkje alltid den enkeltes ønsker og behov (forferdelig dårlig nynorsk her).

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jessica, det er fint at du er natteravn. Men det finnes mange andre måter å være idealist på og kanalisere engasjementet sitt på.

Jeg går ikke natteravn. Derimot jobber jeg politisk for å gi unger og ungdom en trygg oppvekst og gode gratis fritidstilbud. "Da fritidsklubben på Furuset ble nedlagt, tok rekrutteringen til B-gjengen skikkelig fart" uttalte et av B-gjengmedlemmene til politiet under avhør. (Gjengitt i en kommentar i Aftenposten forrige lørdag).

Dette sitatet sier to ting. Det sier noe om at ungdom er helt avhengige av et godt og gratis lavterskel fritidstilbud med rom for alle, med faglærte ungdomsarbeidere og sosialarbeidere. Det sier også noe om at i et hypermaterialistisk samfunn, der hverdagsrasisimen er stor og særlig innvandrerungdom stadig får se i praksis at det ikke er noe poeng med utdanning, så er B-gjenger og andre gjenger den eneste måten å få seg bling, stæsj og status. (jeg tenker feks på han nyutdannede økonomen som ble tilbudt vaskejobb på intervju).

Jeg kunne sikkert gått natteravn på Furuset. Men jeg satser på å jobbe strukturelt i fht dette og sørge for at ungene på Furuset får gratis kjernetid i barnehagen, så de lærer norsk, avvikle kontantstøtten så de kommer i barnehage, sørge for leksehjelp i skoletiden, sørge for god meningsfyllt SFO, sørge for billig eller gratis idretts- og kulturtilbud osv. Dette er tiltak som i stor grad vil forhindre de problemene som gjør at natteravner trengs.

Jeg er en skikkelig idealist. Jeg jobber aktivt, hver dag, for å øke kunnskapen om og utbredelsen av økologiske varer og rettferdige varer. Her mener jeg virkelig at det gjennom aktive kjøp og ikke-kjøp er mulig å sende sterke økonomiske signaler innenfor det kapitalistiske systemet, som gradvis kan endre varesortimentet og således endre produksjonen og produksjonsforholdene. Og det funker! Gjennom langsom og god argumentasjon, samtale og tips, så har jo blant annet mange her inne på FP blitt mer bevisst og har endret sitt forbruksmønster. Litt eller mye. Men alle monner drar. Og hvor viktig er ikke det? Hva tror du er årsaken til at Friele tilbyr økologisk kaffe nå? At han er god og snill? Eller at han så at salget dalte, fordi forbrukerne ønsket økologisk?

Dette er hva jeg gjør i praksis. I teorien er jeg idealist gjennom å støtte tiltak jeg mener gjør en god jobb. Redd Barna. Sos Barnebyer. Framtiden i våre hender. Leger uten grenser,osv.

Slik du argumenterer, Jessica, så høres det ut som om man nærmest må dra til en afrikansk landsby og jobbe der, for å være en skikkelig idealist, at å støtte Leger uten grenser ikke holder. Det blir for enkelt. Og litt for strengt. Vi må kunne være idealister innen for rammen av våre liv. Bare se på misjonærene som satte ungene på barnehjem for å følge kallet. De var skikkelige idealister, men ofret ungene sine på idealismens alter. Er det ok?

Nei, takke meg til å sitte på endeløse programkomitemøter (etter leggetid) og tenke ut og planlegge den kommunen vi ønsker til beste for unger og ungdom. Det lyder muligens egoistisk. Det er ikke meningen. Jge har fartstid i barnevernet, og tro meg, jeg har hatt lyst til å adoptere hver eneste en, ta dem emd hjem, snyte neser, tørke tårer, bake boller og holde godt rundt dem til alt blir bra. Men det går jo ikke. Da får jeg heller bruke min fagkunnskap og mitt engasjement på å få et godt og oppsøkende barnevern som jobber tett med helsestasjoner, barnehager, skoler og hjemmene. Et barnevern som barn får tillit til og tar tak der det trengs.

Uten at dette fritar hver enkelt av oss plikten til å være skikkelige og dugandes samfunnsmedlemmer, som stopper opp når noe skjer, tar tak der det trengs og som viser at vi bryr oss.

Jeg skjønner at jeg må være dårlig på å argumentere når jeg kan bli mistolket så til de grader. Føler meg sterkt undervurdert nå.... men det får så være. Vi er helt enige Madam Mim.

Det er det siste du nevner her som er kjernen i det jeg prøver å si. Mulig jeg er uklar.....

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg er fryktelig glad for at vi ikke lever i et slik samfunn lenger. Min dag har ikke ubegrenset med timer, og jeg må prøve å få jobb, familie, aktiviteter og tusen andre ting til å passe i den. Ja- jeg har nok med mitt/vårt, selvsagt har jeg det. Jeg gjør en mange idealistiske ting, og bidrar både på den ene og den andre måten. Det ser ut til å gå deg hus forbi at selv om man kanskje velger bort visse ting (Det ville for eksempel aldri falt meg inn å bli natteravn) at man kanskje engasjerer seg andre steder i stedet. Kanskje man engasjerer seg andre steder fordi andre ting har mer med ens egen familie og egne behov å gjøre, men det gagner da andre også?

Og vet du virkelig at de du kjenner som ikke har lyst å gå natteravn ikke tar ansvar for lokalsamfunnet på noen annen måte? Eller er det å ikke ha lyst å bli natteravn ensbetydende med å mele sin egen kake og ikke bidra til felleskapet?

Jeg innser at jeg ikke burde dratt fram Natteravn eller meg selv når jeg skrev hovedinnlegget. Kanskje vi skal gå på det generell. Er det gamle gode samholdet der man tok ansvar for lokalsamfunnet borte? Er det blitt slik at man kun må se at en personlig har noe nytte av det før man engasjerer seg? Holder det ikke at behovet er der og at man gjør noe for andre?

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Ja, det er selvsagt bare du som er idealist. Alle andre er egoister, som bare vil mele sin egen kake.



Hvis jeg skal gå ut i fra at innlegget ditt ikke var ment riktig så nedlatende som det fremsto og svare seriøst på det, så må svaret bli at jeg regner med at graden av idealisme og egoisme er omtrent som den alltid har vært. Og det at du er engasjert i en sak av uselviske grunner, ikke gir deg automatisk grunn til å dømme andre som ikke er engasjert i det samme eller ut i fra samme grunn som deg.

Jeg synes det er helt uproblematisk at folk ikke vil prioritere tid som natteravner hvis de selv ikke føler at det er relevant for deres egen situasjon. Jeg er for eksempel en av dem som har vurdert å melde meg som natteravn når mine egne barn når tenårene. Det er ikke det samme som at jeg er en anti-idealistisk superegoist. Det kan ganske enkelt være fordi jeg ikke har tid eller overskudd til å holde på med absolutt alle tenkelige verdige, idealistiske aktiviteter. Jeg velger kanskje bare å prioritere andre verdige, idealistiske ting enn deg.

Jeg synes det er flott at folk velger å være natteravner, og jeg synes ikke innsatsen blir noe mindre verdifull selv om man gjør det fordi man har personlig interesse av at jobben blir gjort.

Det var overhodet ikke meningen å framstille det som om jeg var idealist og andre egoister. Den syns jeg var usaklig fra deg, men mulig jeg måtte ha skjønt at det ville bli oppfattet slik.

Jeg er helt enig med deg og vil ikke sette meg på min høye hest og dømme andre. Definitivt ikke. Jeg har, som sagt, full forståelse for at mange ikke orker etter ei full uke med jobb.

Det jeg prøver å si er at (glem Natteravner osv.) tenker vi kun på hva vi selv har nytte av? Ser vi ikke lenger at vi er en del av et samfunn og har et ansvar? Er det det offentlige som skal ta seg av alt?`