To tekster om Marie Kondo

[Tallulah]

Jeg har nå sett tre episoder med Marie Kondo, og jeg trenger jo egentlig ikke se noe mer. Det er ikke en spesielt spennende serie, og det kan man kanskje si heldigvis! om? Den er kjemisk fri for shaming og selv om familiene har det skikkelig rotete, så er det i hovedsak mangel på systemer og rutiner, ikke sykdom, som gjør det. Det er ikke noe utskjelling, shaming eller mulighet til å sitte og fascineres av andres manglende kontroll. Og det er kanskje programmets styrke og svakhet. En annen ting jeg liker, er at det er ikke noe som blir kjøpt inn, familiene får ikke en gave i form av nye hyller, et oppusset rom, nytt kjøleskap eller annet som skal hjelpe dem. Tvert i mot, så tar Marie med seg gamle skoesker som familien kan bruke for å få bedre oversikt og kontroll der det trengs.

De har valgt ut hyggelige, mangfoldige familier i ulike livssituasjoner, de blir ikke kjeftet på, og det er rett og slett kose-TV. Alt er super-kawaii, rett og slett.