New York Times om motefenomener, kollektiv individualisme og trend

[My]

Jeg har inntrykk av at det ikke nødvendigvis er absolutt pris som gjør ting til statusmarkører, men relativ pris. Ting som er dyrt i forhold til hva man får. Nå er det kanskje Holzweilerskjerfene som er it-gjenstanden. Veldig dyrt til skjerf å være, veldig synlig, og digert, så det dekker over det meste annet. Perfekt! For man må jo ha ganske god råd, og god peiling, hvis man bruker over 1000 spenn på et skjerf.

Blant videregåendeelever har steinsdyre (og såååå fornuftig, for de er jo tidløse ) vesker blitt erstattet med ikke fullt så dyre, men så individualistiske og retro Fjällrävensekker, som jo også er skikkelig tidløse, helt til de nå er byttet ut med ymse sportssekker, eller, hos de mest trendy, billige tøynett (som gjerne viser at eieren var på Øyafestivalen i sommer, eller noe). Også har den dyre veska heller blitt hengt rundt halsen, i form av et kjempedyrt merkeskjerf. Det er jo litt fascinerende å observere fra sidelinja, men det har jo alltid vært slik.

Og når det gjelder kosetøytråden er det interessant å se hvor mange som må presisere at ullundertøyet de tar på seg etter jobb er Kari Traa, for nå har vi visst en kollektiv oppfatning av at det er best. Vi er så ujålete og avslappet, når vi skifter til Kari Traa-undertøyet vårt.