Hvordan ser nyttårsaftenhabitten ut da, damer?

[My]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Kjole og skjørt gjør en hel del med bevegelsesmønster og hvordan du kan sitte. Tynne strømper er kaldt og betinger at man passer seg så de ikke rakner. Valker og mage skal helst ikke synes og man bør føre seg med litt eleganse. Pent tøy betyr for de fleste også vonde sko, for at det ikke skal se rart ut.
Jeg liker å kunne sitte med beina spredt, ikke behøve å være redd for å rakne strømper eller se rar ut fordi jeg går uten sko inne.

Jeg lever så maskulint at jeg rett og slett ikke passer i klassiske feminine penklær. Det blir som å pynte en gris.
Fasiten i går ble en svart bukse med mosegrønn genser, «diamanter»i ørene og rundt halsen. Jeg var komfortabel og hadde en fin kveld.

Dette er jo å pynte seg, er det ikke? Synes det høres fint ut jeg (elsker mosegrønt - hvilken genser? ) Man kan jo fint pynte seg i bukser? Det er ganske lang avstand mellom svart bukse, genser og smykker, og det å gå i ullundertøy.

Det var ingen som hadde sko inne her da. Svigermor hadde julerød glittergenser, pent skjørt og strømpebukser, og ulltøfler. Jeg hadde finsko på en liten stund på julaften, mest for moroskyld, fordi jeg synes de er så fine, men tok dem fort av igjen da det ble ubehagelig. Ingen andre hadde sko. Ungene har ikke finsko. Så stilen her er ganske avslappet selv om folk er pyntet i en eller annen grad. Ingen hadde problemer med å ligge henslengt på sofaen i alle fall.

Neida, jeg skjønner jo at det er forskjellig hvordan man opplever det å pynte seg, og at for noen kan det føles fryktelig vanskelig, særlig hvis man har et anstrengt forhold til egen kropp. På samme måte som festmåltid vil være en lidelse for folk som har problematisk forhold til mat eller alkohol. Men fikk inntrykk at det for de fleste kun gjaldt fysisk komfort, eller at det ikke er noen vits i å pynte seg når det "bare" er for familien. Jeg synes også det er utrolig vanskelig å finne finklær som jeg liker. Men når jeg først har anskaffet noen, og slipper å lete, så går det helt greit å gå med dem. De finklærne jeg har er ikke ubehagelige å ha på, rent fysisk, i alle fall ikke så lenge jeg dropper skoa (men jeg synes også Kari Traa-uniformen er en smule oppskrytt. Joda, komfortabelt, men ikke i den grad at det blir en lidelse å ha på noe annet).

Men det viktigste er selvsagt at man koser seg, og sammen med familien er det jo heller ikke så nøye (og strengt tatt bør det vel ikke være det ellers heller, men det kan også oppleves ukomfortabelt å ikke være kledt i tråd med resten av selskapet, med mindre man har svært god selvtillit). Klarer man ikke å slappe av og kose seg i andre klær enn de man har på til hverdags, så er det bedre å droppe å pynte seg. Også er det sikkert ikke alle som har tradisjon for at nyttårsaften er pyntedag heller.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Neida, jeg skjønner jo at det er forskjellig hvordan man opplever det å pynte seg, og at for noen kan det føles fryktelig vanskelig, særlig hvis man har et anstrengt forhold til egen kropp.

Hvis det på noe vis er meg du tenker på, så vil jeg få sagt at jeg ikke har et spesielt anstrengt forhold til kroppen min. Den er som den er, og jeg har vært både svært tynn og nå altså overvektig.

Det jeg har et anstrengt forhold til, er klær, og da i særdeleshet et anstrengt forhold til penklær. Allerede som 12-åring satt jeg i en skobutikk og gråt, for det ikke fantes damesko som var store nok for meg. Jeg måtte kjøpe herresko. Det var ikke spesielt kult.

Nå for tiden er det et mareritt for meg å handle i de fleste klesbutikker, rett og slett fordi min kropp ikke er tilpasset det man ønsker å selger. Penbukser er omtrent aldri lange nok. Og er de lange nok, så er de for trange i lårene, eventuelt i lårene og leggene. Enkelte kjoler kan nok passe, sånn bortsett fra at jeg da ofte ser ut som om jeg har kledd på meg et telt, fordi man av en eller annen grunn tror at stor = har ingen former og vil helst se ut som en stor sekk poteter. Dessuten er det som nevnt et problem med penstrømpebukser som omtrent aldri er store nok.

Nei, jeg har ikke et anstrengt forhold til kroppen min. Jeg har et anstrengt forhold til klærne som skal være utenpå kroppen min. Jeg føler meg aldri så tjukk som når jeg går inn på H&M eller Lindex for å finne meg klær. Det er faktisk bare trist. Og å finne seg penklær som er OK å ha på og som man ser bra ut i? Ikke mulig.