Et godt eksempel på fattigdom?

[nokon]

Det er det mange faktorar som speler inn, som ikkje nødvendigvis er negative. Eg har vekse opp med «Tenk på stakkars farfar, då han var ung hadde ikkje oldeforeldrene dine råd til å la han studere, så han måtte jobbe som sjømann frå han var fjorten, medan broren fekk studere». Eg var godt i gang med studiene mine, første gongen eg høyrde ein seie at «Far min er rørlrggar og mor mi er assistent i barnehage og dei har aldri mangla nokonting, så korfor orker du ta opp masse studielån i staden for å jobbe og tene penger?» Det var på ein personalfest med butikk-deltidsjobben eg hadde under studiene. Alle syntes eg var rar som ikkje bare jobba fulltid og tente pengar, i staden for å ta ekstravakter og så vidt klare husleiga. Det er ikkje slik at alle som vel å ikkje studere eller alle som tar yrkesfag gjer det fordi dei ikkje har ressurser til å ta høgare utdanning. Det kan like gjerne vere at miljøpåvirkninga handler om at mange ser at ein kan klare seg heilt fint utan den utdanninga og det studielånet.

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Den viktigste predikatoren for om du velger en siv.ing.-utdannelse, er at din far er siv.ing. Med mor på en god andreplass.

Det er jammen ikkje rart, for det er ikkje bare lett for oss andre å forstå kva ein siv.ing. eigentleg driv med.

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Mitt svar var til Nenne, ja. Jeg vet veldig godt at mange ungdommer tar utdannelse til tross for at de har foreldre som knapt har fullført videregående. Det er bare statistisk mindre sjanse for det enn hvis foreldrene har doktorgrad.

Hvorvidt man tar høyere utdanning handler i særlig grad om tre ting, tror jeg:

Hvilke forventninger man opplever som barn; hvis alle forventer at man skal gå på universitetet, er det større sjanse for at det er der man ender opp enn hvis alle forventer at man skal jobbe på fars fiskeskøyte.

Hvor mye foreldrene prioriterer utdanning og hvor viktig de selv syns skolegang er. Jeg overhørte en gang en far (som selv hadde dysleksi og aldri fullførte videregående) si til sin sterkt dyslektiske sønn: "Det er ikke så farlig om du ikke får til dette. Snart er du ferdig på skolen, og da trenger du ikke bruke mer tid på det." Det er opplagt at det vil gi en helt annen form for motivasjon til å jobbe med skolefag enn en forelder som sier "Jeg vet at det er vanskelig, men dette er det viktig at du lærer, så vi må bare jobbe med det til du lærer det". Her kan man selvsagt også trekke inn slike faktorer som hvorvidt man prioriterer lekser fremfor fotballtrening, og en masse andre ting som synliggjør hvor på prioriteringsskalaen man syns at skolearbeid befinner seg.

Og til sist: i hvor stor grad er mor eller far i stand til å hjelpe barnet med skolearbeidet. Jeg innså nettopp, til min store forskrekkelse, at min eldste nå holder på med det høyeste pensumet jeg har hatt i matematikk. Jeg kan rett og slett ikke hjelpe henne med matte lenger. Det er klart at det vil gi henne en faglig ulempe fremfor et barn som har en forelder med mastergrad i matematikk. (Eller, det ville, hvis hun ikke hadde hatt en pappa med bedre kompetanse.)

Er du sikker på det siste? Eg har høyrd ei rekke pedagogikkforskarar som vektlegg punkt 1 og 2, men som snarere seier at punkt 3 har langt mindre betydning enn ein skulle tru. Thomas Nordahl er ein av dei, hans forskning viser at holdninger til skule og skulearbeid er veldig sentralt, men ikkje at foreldrene faktisk kan pensumet til barnet. Han viser mellom anna til at andregenerasjons invandrarar frå Kina er ei gruppe som skil seg markant frå andre grupper, ved å ha veldig gode akademiske resultat, sjølv om foreldregenerasjonen har analfabetisme.