"Den mentale belastningen" - gjelder dette i Norge?

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

Det går ikke an å fordele ansvar hvis den man skal dele det med/gi det bort til ikke er interessert/ikke hørte/ikke trodde jeg mente akkurat det/tenkte det kunne vente/ikke var så farlig. Så nei, jeg synes ikke det blir det samme.
Jeg har stått i valget mellom å plukke opp ansvaret for altfor mye, og å gå.

Jeg skjønner at du opplever dette som ekstremt kjipt. Men du har også et siste valg, og det er å streike. Det vil sannsynligvis gå ut over barna at du streiker, og til dels innebærer du at du må få dem til å henvende seg til faren fremfor til deg. Det kan også hende at det betyr at du må leve med en del løsninger, som du ikke er komfortabel med å leve med. Men det er også ditt valg.

Som jeg har skrevet tidligere i tråden, så er det en del områder i hjemmet hvor jeg rett og slett ikke tar ansvar. Og på ett eller annet tidspunkt vil en oppegående mann (eller kvinne), som er i stand til å skjøtte en jobb, klare å ta det ansvaret som blir tildelt ham på hjemmebane. Det kan hende det er ganske smertefullt for alle involverte parter i overgangen, ikke minst i det å gi fullstendig slipp. Men det fører også til en mye jevnere balanse i det lange løpet. Samtidig betyr det å "gi fra seg" ansvaret, at man også må akseptere at det er den ansvarlige som styrer, som bestemmer hva som er riktig nivå og når ting skal utføres.

Jeg styrer aldri hva barna har på seg når jeg ikke er hjemme, mens mannen kan finne på å ringe meg for å minne meg på at de skal ha på ulltøy/regntøy/sommertøy/whatever - fordi klær er hans domene. Det betyr også at han innimellom informerer meg om ting som må suppleres, fordi innkjøp er mitt domene.

Jeg har et eksempel, som går motsatt vei, som gjelder nettopp det å ansvarliggjøre partneren. Jeg hadde null peiling på privatøkonomi, da jeg ble sammen med mannen. Jeg brukte til kontoen var tom, og levde så på nudler. Sparing var et ikke-tema. Heldigvis hadde jeg ikke kredittkort. Han er økonom. I mange år var mitt fullstendig hodeløse forhold til penger en relativt stor kilde til konflikt. Så da fikk jeg til slutt fullstendig ansvar for familieøkonomien. Det var krevende i begynnelsen, å måtte være den som hadde oversikt, sørge for at det var nok penger til å betale regninger, ha oversikt over lån, forsikringer og andre regninger. Og jeg gikk på noen smeller de første årene. Men det var veldig sunt, for forholdet og for meg - og nå krangler vi aldri om penger eller forbruk. Det hadde vært mye enklere for ham å bare ta ansvaret, sørge for å huke inn nok av min lønn til å dekke min andel av utgifter, og så la meg styre pengebruken min helt fritt. Men da hadde jeg lett kunne blitt luksusfellekandidat. Og det var nok også litt krevende mentalt for ham å gi slipp. Men han gjorde det likevel. Fordi han helt oppriktig mener at det er viktig at et voksent menneske skal kunne håndtere privatøkonomien sin uten å gå personlig konkurs. Jeg er fortsatt mer lettvint med penger enn det han er, men det er nok også ganske sunt i det store og det hele. Og skulle noe skje med ham, så er jeg i stand til å drifte familien på alle områder. Det samme gjelder hvis noe skulle skje med meg.

Familier må drives som et selskap med delt ansvar (DA) med to ansvarlige partnere. Ikke som et AS med en adm. dir.