Arv og miljø - Vigdis Hjort

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Luftslottet, her.

Til nå har også argumentet om at "det er greit hvis det er ordentlig kunst" også prellet helt av på meg, men samtidig brøt jeg helt sammen og ble slukt av Arv og miljø. Den var riktig god, og jeg liker vanligvis ikke bøkene til Vigdis Hjorth. Jeg har diskutert lenge med meg selv hva som gjorde denne så gripende, og det er nok det at det var en så realistisk beskrivelse av hva fortiede overgrep gjør med dynamikken i en familie. Det er så mange som har det sånn, og det føltes som en viktig bok. Jeg tok meg i å tenke at gjenkjennelsesfaktoren og muligheten for å bli et klokere menneske gjennom å lese denne historien veide tyngre enn hensynet til andres personvern, men mener det nok ikke egentlig. Iallfall syns jeg ikke at det samme argumentet kan overføres til Gulliksen eller Knausgård. :dobbeltmoral er også moral:

Hvorfor ikke? Jeg kan godt se at Knausgård går over streken på en del punkter, men deler av 6-bindsverket vil jeg definitivt betegne som viktig litteratur på akkurat samme måte som du skisserer her. Jeg er litt lei av (OK, da - ble litt lei av; det er jo noen år siden) at folk stempler det uten å ha lest det.

[Daisy]

Opprinnelig lagt inn av Luftslottet, her.

Jeg hørte nok også samme lydopptak som nokon, og syntes det funket veldig bra med repetisjonene muntlig, det ble en så intens ekthet over det hele, og man ante fortvilelsen og følelsen av å stå i stampe. Så forskjellige vi er.

Ja samme her! Jeg synes hun utrykket det intenst og ekte!

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Jeg, på den annen side, var positivt overrasket over kvaliteten på Arv og miljø. Jeg liker ikke forfatterskapet hennes generelt, men synes denne hadde en en annen dimensjon. Jeg ser på gjentagelsene og usammenhengenheten som et grep for å fremstille jegpersonens sinnstilstand.

Der sa du det.

Jeg opplevde denne boka veldig sterkt, og at den sa noe viktig om det vanskelige det kan være å ha en familie. Jeg leste den som en roman, og tenkte ikke at dette var en "historie fra virkeligheten". Men alle forfattere henter selvfølgelig stoff fra de erfaringene de har, på en eller annen måte.

[Candy Darling]

Jeg synes Min Kamp er stor og nyskapende litteratur. Virkelig. Jeg orket ikke mer enn et par bind selv, men ikke fordi det ikke var godt skrevet. (Jeg var bare ikke interessert nok i livet hans. Egentlig er jeg nok like navlebeskuende som ham. )

[Pebbles]

Interessant anmeldelse av "Fri vilje": https://www.nrk.no/kultur/bok/anmeld...je_-1.13636268

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Selfielitteratur, tror jeg Agnes Moxnes kalte det. Jeg har ikke lest noen av bøkene, men er ikke überbegeistret for konseptet "sette andre, gjenkjennelige menneskers liv inn i bokform, uten å klarere det først, tjene shitloads av penger på det og gjemme seg bak "men det er jo kunst"".

Dette! jeg har ikke lest Knausgård og ikke Arv og miljø. Men jeg har fulgt med i debatten og jeg har hørt en podcast der eks fru Knausgård beskrev hvor hjerteskjærende fælt det var å lese Knausgårds beskrivelse av henne i bøkene. det gjorde VELDIG inntrykk på meg.

Jeg tenker at man for skams og kunstens skyld, bør ha fantasi nok til å sette sammen personlighetstrekk og hendelser i sine fiktive romaner på en slik måte at det ikke blir Killing me softly om og om igjen, hvis man må skrev om folk man kjenner og ting som har skjedd.

Jeg tenker forøvrig at jeg nå faktisk må lese både Vigdis og Helga Hjorts bøker. Eller droppe å bli med i debatten videre.

[Gaia]

Jeg leser nå begge bøkene parallelt, og det må jeg si er en ganske interessant innfallsvinkel. Ikke minst siden jeg har valgt å starte med Fri vilje, ikke med Arv og miljø.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Jeg synes Min Kamp er stor og nyskapende litteratur. Virkelig.

Selvsagt er den det. Nå er det flere år siden vi hadde Min kamp-diskusjonen på FP, men fremdeles er det slik at de jeg treffer som liker den har lest den, mens de som ikke liker Min kamp ikke har lest den.

Jeg er ikke storfan av Vigdis Hjort, men vurderer faktisk å lese Arv og miljø nå.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Selvsagt er den det. Nå er det flere år siden vi hadde Min kamp-diskusjonen på FP, men fremdeles er det slik at de jeg treffer som liker den har lest den, mens de som ikke liker Min kamp ikke har lest den.

Jeg har lest halve bind 1 av Min kamp. Og hatet den, intenst. Jeg syns den var helt pyton å lese, og at Knusgård er en oppblåst, pompøs, selvopptatt sak.

[Normy]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Selvsagt er den det. Nå er det flere år siden vi hadde Min kamp-diskusjonen på FP, men fremdeles er det slik at de jeg treffer som liker den har lest den, mens de som ikke liker Min kamp ikke har lest den.

Jeg har lest bind en og to av Min kamp, og jeg likte godt bind en, men falt helt av i bind to, og droppet dermed resten. Jeg tror nesten man må like bøkene for å lese hele serien. For meg ble det bare litt kjedelig innholdsmessig. Har aldri hisset meg så veldig opp over at han skriver (for?) tett på virkeligheten.

[Candy Darling]

Jeg klarer både å synes at Knausgård skriver stor kunst OG mene at han har et ego på størrelse med Jotunheimen. Og jeg skjønner helt klart at det er tøft å gifte seg med kunstnere, særlig når de er drittsekker samtidig.

[Blondie]

Ja, jeg er veldig glad for at jeg ikke er i Knausgårds innerste krets. Bøkene synes jeg dog er verdt å lese.

I gårsdagens utgave av Aftenpodden beskrev forøvrig kulturredaktøren godt hvordan hun reagerte når de fikk tips om at Helga Hjorth også hadde skrevet bok. Underholdende.

[Magica]

Jeg syns Knausgård har et godt språk men at innholdet bld for kjedelig. Har akkurat lånt arv og miljø på biblioteket.

[Charlie]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Hvis man snakker om "falske minner" så er jo ikke det en gang sant. Egentlig ikke uansett. Alle minner er konstruksjoner, og er ikke som filmruller som inneholder "det som faktisk skjedde". Det er fylt med detaljer hjernen "finner på", vinklingen vil være helt forskjellig for to personer, avhengig av deres totale kontekst, og hver gang man tar opp et minne og tenker på det eller forteller det, så endres det noe og det gamle blir skrevet over.

Det er det som gjør den historien om de to små svenske guttene som ble manipulert til en drapstilståelse så skrekkelig trist. De lever ikke bare med en antagelig falsk mord"skyld", de lever også med et minne som antagelig er plantet, om at de har drept et annet menneske!



Ingen av disse søstrene kan vite at deres fortelling er den "faktisk sanne", og så blir det hele i tillegg forferdelig rotete av at V.H. blander ting som er objektivt og etterprøvbart sant med noe hun ikke vil si om er (for henne) helt sant, litt sant eller "assosiert seg frem til". Det må være SKREKKELIG å forholde seg til for familien!

Det har du jo rett i , at alt er en konstruksjon, eller hva man skal si. Interessant.

Enig i resten også.

[Charlie]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Ja, jeg er veldig glad for at jeg ikke er i Knausgårds innerste krets. Bøkene synes jeg dog er verdt å lese.

I gårsdagens utgave av Aftenpodden beskrev forøvrig kulturredaktøren godt hvordan hun reagerte når de fikk tips om at Helga Hjorth også hadde skrevet bok. Underholdende.

Det var underholdende, men skriver hun egentlig god litteraturkritikk? Syns det ble litt på siden av hva en sånn debatt burde handle om, fra et redaktørståsted, og dessuten litt uinteressant som kommentar - litt sånn - jeg har lest boka til VH, og den er sann, så dette er hevn.

Boka til Hjort har, uansett, reist noen veldig interessante spørsmål. Som burde være helt gull for en Aftenposten-redaktør, selveste tanta i Akersgata. Jeg syns Helga Hjort har reist noen problemstillinger som framstår som helt nye, nettopp fordi hun bruker romanen som medium. Men jeg ser at det er min subjektive mening.

[Blondie]

Jeg snakker om podcasten, har hun skrevet kommentar også? Det som gjorde at jeg humret var beskrivelsen av "herlighet!" som hun kom med. Gjenkjennelig. Dessuten diskuterer de jo nettopp dette med at for Vigdis Hjorth er hennes versjon den absolutte sannhet og for Helga Hjorth er hennes variant det samme. Det er jo en umulig diskusjon i utgangspunktet.

Ingunn Øklands kommentar var ikke særlig god synes jeg, men hun skrev jo noen ikke så gode varianter av furten kritikk mot Arv og Miljø også.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Jeg har lest halve bind 1 av Min kamp. Og hatet den, intenst. Jeg syns den var helt pyton å lese, og at Knusgård er en oppblåst, pompøs, selvopptatt sak.

Eksakt samme opplevelse!

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Eksakt samme opplevelse!

Og en til her.

Som svar til Bluen: Jeg skrev vel også at jeg syns det er relativt dobbeltmoralsk av meg å tenke at det er mer greit at VH utleverer enn at Knausgård og Gulliksen gjør det. Jeg syns ikke egentlig det er greit av VH heller. Samtidig føltes det så mye viktigere at verden fikk lese en realistisk skildring av hvordan det oppleves å være voksen og skulle takle familien etter overgrep, enn hvordan det er å være en ganske selvopptatt hvit mann i sin beste alder. Jeg tror at Knausgård kunne greid å skrive like god litteratur uten å utlevere, mens det er vanskeligere å se for seg at VH skulle greid å frigjøre dette helt fra levende modellene, uten at det ble galt for dem uansett. Jeg syns også at VH er en ganske selvopptatt og melodramatisk kvinne i sin beste alder i de andre bøkene sine, og dermed ikke så interessant, men akkurat Arv og miljø hadde relevans for et bredere publikum, etter min mening.

Jeg innser at dette både er er et ganske instrumentelt litteratursyn, og står ikke egentlig for dette som generell regel. Men jeg er interessert i å høre deres syn på hva som eventuelt kan berettige slik utlevering. Noen tanker?

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Luftslottet, her.

Som svar til Bluen: Jeg skrev vel også at jeg syns det er relativt dobbeltmoralsk av meg å tenke at det er mer greit at VH utleverer enn at Knausgård og Gulliksen gjør det. Jeg syns ikke egentlig det er greit av VH heller. Samtidig føltes det så mye viktigere at verden fikk lese en realistisk skildring av hvordan det oppleves å være voksen og skulle takle familien etter overgrep, enn hvordan det er å være en ganske selvopptatt hvit mann i sin beste alder.

Du tror det er det Knausgårds bokserie handler om? Det kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i. Familieliv og (andre former for) overgrep er sentrale tema hos ham også, om det nå er det som kan legitimere slik utlevering. (Sitter i møte, så helt kort svar.)

[Nessie]

Jeg har lest Knausgårds bokserie, og den traff meg veldig. Så dønn ærlig, og selv om det på mange måter kunne være fjernt fra mitt liv, var det likevel gjennkjennbart.