Arv og miljø - Vigdis Hjort

[Tallulah]

Men Tjorven: strengt tatt, på grunn av det litterære grepet Vigdis Hjort har tatt, så kan ikke heller du vite om det er sant. Det er jo nettopp det Vigdis Hjort vil med å gi det ut som en roman, gjøre seg selv uangripelig, selv om hun angriper og utleverer andre.

[Tjorven]

[quote=Blondie;4602832Jeg må si jeg synes det er bemerkelsesverdig å skrive et tilsvar i romanform.[/QUOTE]

Ja, og den gjør det like uangripelig som den første boka. Nettopp fordi alt kan avfeies med at det er fiksjon. Mens alle vet at det ikke er det, samtidig som man lurer på i hvilken grad detaljene stemmer.

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg har lest Arv og Miljø og Helga mener at hun ikke klarer å ta stilling til om det har skjedd et overgrep. Nettopp fordi det da blir umulig for henne å opprettholde en god relasjon til foreldrene.

Jeg kan forstå frustrasjonen over at hele familiens historie brettes ut, men jeg kan i enda større grad forstå behovet til Vigdis Hjort for å fortelle historien når hun helt tydelig ikke blir trodd av sine nærmeste. Jeg mener at den boka må kunne være til stor hjelp for andre i tilsvarende situasjon, for jeg tror på ingen måte at historien er unik. Derfor er jeg glad for at Arv og miljø er utgitt.

Jeg er helt enig i det, og VH (eller hovedpersonen i boken) fremstår troverdig og sympatisk. Men det er likevel spesielt at forfattere helt fritt kan publisere påstander om kriminell atferd helt uten å kunne utfordres. Jeg sier ikke at det er feil eller skal stoppes, bare at det er utrolig interessant. Og dermed enda mer interessant at søsteren (og for den del, ekskona til Knausgård, eller eksen til Gullikstad hvis hun skulle skrive noe) gjør en roman som mottrekk.

[Snippa]

Jeg kommer heller ikke til å bruke penger på Helga Hjorths bok. Mulig jeg hadde gjort det om jeg ikke hadde lest intervjuet... Jeg skjønner irritasjonen, frustrasjonen, indignasjonen og maktesløsheten ved å bli hengt ut i en roman. Virkelighetslitteratur er også en interessant debatt. Men hun går jo enda lenger i det intervjuet enn det Vigdis sier i sin bok om å diskreditere hennes overgrepshistorie. Bare det å si at minnene er falske minner framprovosert i terapi synes jeg er å gå så langt over streken i en offentlig debatt at jeg heller tilgir Vigdis at hun deler private brev.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Men Tjorven: strengt tatt, på grunn av det litterære grepet Vigdis Hjort har tatt, så kan ikke heller du vite om det er sant. Det er jo nettopp det Vigdis Hjort vil med å gi det ut som en roman, gjøre seg selv uangripelig, selv om hun angriper og utleverer andre.

Nei. Det kan jeg ikke vite. Men jeg er en veldig godtroende person, og tror stort sett på det folk forteller meg. Det er ikke bare en god egenskap, slett ikke.

Men fordi jeg følte at boka var så innstendig skrevet, så tror jeg nok litt ekstra på det. Fordi jeg kjenner igjen så mye av de følelsene som er beskrevet fra andre ting jeg har hørt, lest, sett og opplevd.

Både jeg, faren min og stemoren min leste denne boka i sommer når vi var sammen på ferie og endte opp i en ganske stor krangel/diskusjon om min barndom. Jeg har aldri vært misbrukt på noe som helst vis, men denne boka grep noe i meg noe så voldsomt. Det med at barneoppdragelse ikke nødvendigvis er det du gjør, men vel så mye det du velger å IKKE gjøre.

[Tallulah]

Nå har jeg lest intervjuet med søsteren i Aftenposten. Jeg har ikke lest Arv & miljø, men jeg skjønner ikke at du kan bli sint over et motsvar, Tjorven. Men når jeg leser at du blir det, og at flere andre blir forarget, så skjønner jeg enda bedre behovet for å gjøre det.

Og det handler vel så vidt jeg kan se ikke om troverdigheten i overgrepshistorien, men hvordan det føles å få ting du trodde var privat utlevert, og lest av et helt land. Da mener jeg selvsagt ikke overgrepet, men alt rundt arveoppgjøret.

Jeg er en del av en søskenflokk på tre søstre, og vi har hatt ganske ulik, men samtidig lik oppvekst. Det er ikke slik at en av oss eier sannheten mer enn andre, men vi opplever og tolker ting ulikt, og ting vi sier til hverandre blir lest forskjellig av oss alle. Vi er tre ulike personligheter, noe som selvfølgelig har gjort at foreldrene våre har behandlet oss litt ulikt. Sånn er det i familier, og man må tåle å få svar når man velger å gjøre det slik VH har gjort det, syns jeg.

[Timar]

Jeg leste intervju med Helga Hjort i går, og ble i grunnen mest irritert på henne. Selvfølgelig har hun lov til å svare med samme mynt, men jeg syns det er høyst unødvendig av henne å skrive en hel bok der hun degraderer opplevelsene til søsteren. At Helga ikke tror at faren har misbrukt søsteren kom jo uansett tydelig fram i Arv og Miljø.

Vigdis har vel sagt at dette er fiksjon, med virkelighetsnære elementer? Det er søsteren som nå sier at mange av detaljene i boka om arveoppgjøret er avskrift av faktiske hendelser, eposter, telefonsamtaler.. Så sånn sett er det Helga som sier at det som står i Arv og Miljø er sannheten, ikke Vigdis.

Jeg kjenner at det kan være interessant å lese boka, for å se hvordan tilsvaret er formulert. Men samtidig, dama tok et kurs for å lære hvordan man skriver en roman og satte seg ned og begynte å skrive, hvor bra kan det bli? Og så tror jeg ikke jeg skal betale penger til denne dama. Jeg velger å tro på den som hevder seg utsatt for overgrep, ikke på den som er opptatt av å opprettholde ryktet til seg og de andre i familien.

Er det mulig å framprovosere falske minner i psykoterapi? Hvor vanlig er det i så fall?

[Blondie]

Helga Hjorth, Helga Flatlands nye bok kan med fordel holdes utenfor dette.

[Tjorven]

Mens jeg synes det er noen ting som er mer tilgivelig enn andre. Å seksuelt misbruke barn og/eller velge å ignorere at det har skjedd er ikke inne i kategorien "behandle barna ulikt". Broren min og jeg er heller ikke oppdratt likt, og selv om det tidvis er litt sårt, så er det helt til å leve med. Misbruk av barn er ikke til å leve med.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Mens jeg synes det er noen ting som er mer tilgivelig enn andre. Å seksuelt misbruke barn og/eller velge å ignorere at det har skjedd er ikke inne i kategorien "behandle barna ulikt". Broren min og jeg er heller ikke oppdratt likt, og selv om det tidvis er litt sårt, så er det helt til å leve med. Misbruk av barn er ikke til å leve med.

Selvfølgelig mente jeg ikke overgrep, Tjorven. Det regnet jeg med at var forståelig. Kjære vene.

Jeg snakket om prosessen rundt arveoppgjøret. Alle de andre som får samtaler, mailer og uttalelser analysert og gitt ut i bokform i VH sin bok.

Men jeg skjønner at dette vekker så sterke følelser at det ikke helt går å diskutere uten å bli tvunget til å ta stilling til om VH bok er sann eller ille.

[Tjorven]

Arveoppgjøret er forresten ikke en viktig del av historien for min del. Den er bare med på å illustrere hvorfor ting har blitt som det er blitt. Foreldre som velger å gi mer til et par av barna fordi de "har vært tilstede" og når årsaken til at de andre barna ikke har vært tilstede er misbruk av barna (seksuelt for VH og fysisk for broren). Og så mener de søstrene som får mest at dette er logisk fordi de velger å ignorere de fortellingene som de andre søsknene forteller. Hvem eier virkeligheten?

[Blondie]

Selvfølgelig ikke, incest er en alvorlig forbrytelse. Samtidig er det jo da ikke så vanskelig å forstå at familien reagerer på slike anklager uten å få et reelt motsvar? De tror vel like sterkt på at det ikke har foregått.

[Tjorven]

Jeg skjønner godt at søstrene reagerer. Men det er ikke der sympatien min ligger allikevel.
(Men det har jeg kanskje sagt mange nok ganger nå.)

[Blondie]

Jeg har nok et mer distansert forhold til dette enn hvor sympatien min ligger, det er nok derfor jeg ikke helt forstår det sinnet rettet mot denne nye boken.

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av Timar, her.

Jeg leste intervju med Helga Flatland i går, og ble i grunnen mest irritert på henne. Selvfølgelig har hun lov til å svare med samme mynt, men jeg syns det er høyst unødvendig av henne å skrive en hel bok der hun degraderer opplevelsene til søsteren. At Helga ikke tror at faren har misbrukt søsteren kom jo uansett tydelig fram i Arv og Miljø.

Vigdis har vel sagt at dette er fiksjon, med virkelighetsnære elementer? Det er søsteren som nå sier at mange av detaljene i boka om arveoppgjøret er avskrift av faktiske hendelser, eposter, telefonsamtaler.. Så sånn sett er det Helga som sier at det som står i Arv og Miljø er sannheten, ikke Vigdis.

Jeg kjenner at det kan være interessant å lese boka, for å se hvordan tilsvaret er formulert. Men samtidig, dama tok et kurs for å lære hvordan man skriver en roman og satte seg ned og begynte å skrive, hvor bra kan det bli? Og så tror jeg ikke jeg skal betale penger til denne dama. Jeg velger å tro på den som hevder seg utsatt for overgrep, ikke på den som er opptatt av å opprettholde ryktet til seg og de andre i familien.

Er det mulig å framprovosere falske minner i psykoterapi? Hvor vanlig er det i så fall?

Det er helt klart mulig å plante falske minner, og det er veldig omdiskutert om (dårlig) terapeuter gjennom ledende spørsmål ubevisst gjør dette i et mer eller mindre stort omfang.

Jeg sier ingenting om at dette har skjedd med VH eller hovedpersonen i boken, altså, men det er kontroversielt, helt klart.

https://thepsychologist.bps.org.uk/v...hildhood-abuse

[Timar]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Helga Hjorth, Helga Flatlands nye bok kan med fordel holdes utenfor dette.

Det var da noe med vanskelige famileforhold og gamle foreldre i begge bøkene, var det ikke? Potato poteito.

[Blondie]

[Timar]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Det er helt klart mulig å plante falske minner, og det er veldig omdiskutert om (dårlig) terapeuter gjennom ledende spørsmål ubevisst gjør dette i et mer eller mindre stort omfang.

Jeg sier ingenting om at dette har skjedd med VH eller hovedpersonen i boken, altså, men det er kontroversielt, helt klart.

https://thepsychologist.bps.org.uk/v...hildhood-abuse

I beste fall er det en enkel måte å prøve å bortforklare søsterens opplevelser. "Jeg tror at du tror at dette har skjedd" i stedet for å ta utgangspunkt i at det faktisk kan ha skjedd.

Jeg må innrømme at jeg syns Arv og miljø var fascinerende nettopp på grunn av at det var innslag av virkelighet i den, men at hva som var sant og hva som var fiksjon ikke var kjent. Samtidig, jeg er enig i at det hadde vært bedre å framlegge anklagene mot familien i en annen form. Jeg har veldig stor forståelse over at Vigdis ønsker at folk skal få høre hennes versjon når hennes egen familie nekter å høre, men jeg er nok uenig i at roman er rette medium.

[Pelle]

Denne skal jeg også straks begynne på.

[Candy Darling]

Altså, hvis min søster helt av det blå nå skulle komme med udetaljerte fortrengte minner om forferdelige ting som skulle ha hendt i vår barndom, så hadde jeg jo syntes det var utrolig rart. Jeg har ikke vanskelig for å forstå at det ikke nødvendigvis aksepteres umiddelbart. Særlig når du ikke en gang trenger å tro at hun lyver, bare at det er nettopp falske minner. Vi er i seg selv ekstremt upålitelige vitner.