Er det bare jeg som blir kvalm av Dagbladets "Gutten i plastposen"?

[Harriet Vane]

Det var spennende i ca et halv kapittel og å ble det puteflaut. Uttværende, dårlig språk og etisk hårreisende. Jeg er selv blitt overbrakt kunnskap om meg og mitt opphav fra noen utenfor familien og det var ikke en spesielt behagelig opplevelse.

Jeg synes de burde ha droppet hele historien, ettersom den ikke ble så spennende som den burde. det hadde jo vært mye mer spennende om hun hadde rømt til en venninne i Norge fordi hun oppdaget at hun var gravid, kanskje til og med med feil mann. Vel fremme føder hun i smug og dumper barnet. Venninnen er med på komplottet.

Det ble observert en mann på kirkegården. Kunne det vært en rasende mannlig slektning som kvittet seg med barnet? Hun viste stedet hun hadde lagt plastposen, det var et annet sted enn der plastposen ble funnet. Var det egentlig hun som hadde lagt posen på kirkegården? Var den blitt flyttet på? Hvorfor det? Eller hadde hun aldri lagt noen plastpose fra seg?

Hun ligger i sengen i Ullevålsalleen 5 B og griner. Det er blodige håndklær på badet. Venninnen pusler rundt. Politiet stikker innom og sier de har funnet babyen hennes og hun blir kjempeglad. Hun får tilbake babyen. "Vi fant denne på kjerkegården. Er'n din?".

Hvorfor fødte hun uten hjelp? Det er 300 meter å gå ned bakken til føden på Ullevål. Fødselen har foregått praktisk talt inne på sykehusområdet. Det er helsepersonell i hver eneste leilighet i Ullevålsalleen og nedre Ullevål.Og da barnet var født, enten det nå var skinndødt som hun påstod eller ikke, hvorfor sprang hun ikke da ned på sykehuset? Det er snakk om et steinkast til nærmeste inngangsdør på sykehuset. Hun kunne banket på nabodøren, der ville det vært en sykepleier, ung lege eller lignende som kunne hjulpet. Hva med venninnen? Ingen spørsmål stilt? Hvis hun ikke var der, så kommer hun hjem til blod og fostervann, ingen baby og sier: "Jasså, fødte du mens jeg var borte? Å, du la babyen i en pose på kirkegården? Ja, samma for meg." Eller var hun der, og "Å, du tror den er død? Vi spør ingen om hjelp. Ja, stappe den i en plastpose og legge den på kirkegården høres lurt ut."

Hvorfor forfølger ikke Dagbladet disse spørsmålene? Eller hvorfor ble ikke barnevern, sosialtjeneste eller lignende koblet inn. Burde hun virkelig fått tilbake omsorgen bare fordi hun var en bitteliten, tilsynelatende trist dame? Gråt hun av sorg da politiet kom, eller av skam og anger? Hvis det var sorg, var det fordi hun trodde babyen var død, eller fordi noen hadde tatt den fra henne? Politikvinnen hadde en dårlig følelse, sikkert basert på en god porsjon reell erfaring med omsorgssvikt og crazy. Hvorfor lyttet ikke de andre mer til henne, hvorfor kjørte de på med psykoseparagrafen og ikke paragrafen om å hensette andre i hjelpeløs tilstand?

Jeg er heller ikke mer romantisk av meg enn at jeg tror dette barnet ble forsøkt drept. At folk ikke kan tro at mødre vil barna sine noe vondt vet vi jo. At det kan få tragiske utfall vet vi også. Politiet var virkelig utrolig naive. "Hun ble så glad da vi sa at babyen levde". Jada. Neida.

Det er for mye som skurrer her, og det er merkelig at ikke Dagbladet ser det samme. Og hvis de mener det er fakta som underbygger den dødskjedelige historien sin, så burde de aldri ha fått den på trykk.