Diskusjonstråd om Hundehode

[Skilpadda]

Jeg leste ferdig boken i kveld. Jeg syntes den var veldig godt skrevet, og eksepsjonelt godt konstruert. Forfatteren holdt imponerende godt i alle trådene og visste hva han gjorde med all "klippingen" frem og tilbake i tid. Det er en sånn bok som "begynner på alle tidspunkter i historien på én gang" (som mannen min sa om Slaughterhouse 5 en gang i tiden), og jeg synes frampeik og tilbakeblikk ble brukt veldig effektivt, at han greide å strø nok hint om hva som hadde skjedd eller skulle skje, uten å røpe for mye før han faktisk kom dit i handlingen. Og jeg mistet heller aldri oversikten over hvor og når vi var eller hvem personene var i forhold til hverandre. Det er ganske sjelden en såpass lang roman ikke gir meg følelsen av at den burde vært strammet inn litt her og der.

Men jeg savnet en hovedperson. Jeg syntes Asger ble veldig usynlig i sin egen historie, han havnet i skyggen av alle de store personene rundt seg, kanskje særlig den monstrøse farfaren. Og da han (Asger) omsider dukket opp i historien henimot slutten, syntes jeg ikke han engasjerte så veldig. Ikke så mye som alle de andre som fikk lov til å være hovedperson i sine egne historier.

Jeg syntes ellers jeg hørte ekkoer fra både Blikktrommen og latinamerikansk magisk realisme, dessuten fra bl.a. Hotel New Hampshire og filmen Royal Tenenbaums.