Særdeles uharmoniske fedre?

[Harriet Vane]

Jeg er veldig enig med Polyanna i at man må forstå ungenes "stillingsbeskrivelse". En ettåring skal pelle på alt, være mobil og vettlaus, kaste mat på gulvet. En toåring skal hyle av trass og være vanskelig å kle på, en treåring skal ville prøve å gjøre alt selv og insistere på å ha tyllskjørt utenpå regntøyet, osv. Når man ser hva som egentlig ligger bak stillinsgbeskrivelsen, så er det hele tiden "bli selvstendig, klare selv". Og er det så farlig med tyllskjørt?

Jeg velger mine kamper og kjører kun prinsippfast på tannpuss, fluor, leggetid, bordskikk og smake på alt 11 ganger. (De mister tellingen etterhvert, haha.)

Jeg er en person som må ha masse alenetid, ute og med pusleriene mine. Min måte å få gjort mest mulig av mine greier på mens ungene er små - samtidig som jeg gjør dugandes folk av dem, er å ha dem med. De er med på middagslaging, vasking, hagearbeid, alt mulig. Da får vi mest tid sammen også. Jeg snakker så pent og ordentlig som jeg kan til dem og etterhvert høster jeg rikelig av det også. Jeg har en snart 13-åring i tillegg til de små gærningene, så jeg ser jo at det virker. Noe jeg har hatt stor suksess med er å insistere på å få slippe å være en kjedelig mamma. Når alle hjelper til kan jeg nemlig være en gøyal mamma, og da blir det middag i fjæra, piknik på stuegulvet, påske/juleverksted, baking eller fjelltur på en vanlig onsdagskveld.

Unger kan aldri få nok kos. Aldri. Eller eventyr. Og de påvirkes av den generelle stemningen i huset og hvordan vi voksne snakker til hverandre og om andre.