Fraråder folk å ha felles økonomi

[Elise]

Hva, svarer ikke engang på telefonen hans?

Jeg begynner å lure på om vi er helt totalt skrullete. Vi har ikke hustelefon, så mobiltelefonene er også erstatning for hustelefon. Alle kan svare når det ringer, men de andre svarer da gjerne "hei, det er Elises telefon" hvis det er min telefon de tar. Hvis de ser at det er f.eks "Karis mamma" som ringer, så tar gjerne Kari telefonen, selv om hun da er venninne av datteren min.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Nextlife, her.

Jeg blir virkelig litt sånn når jeg hører om folk som har en symbiosetilværelse der man teoretisk sett kan gå inn å lese mail, chat, bruke kort o.l til ektefellen.
Er dette vanlig, altså?

Teoretisk sett mulig å gå inn på den andres ulike kontoer: veldig vanlig. At man faktisk gjør det: ikke vanlig. Mannen kan de fleste av mine passord tror jeg. Jeg kan hans. Hadde vi ikke hatt respekt nok for hverandre og stolt nok på hverandre til å være sikker på at dette ikke ble brukt feil hadde vi jo ikke kunnet ha det. Det er en selvfølge at han ikke leser mine meldinger og min mail med mindre han blir bedt om det.

Men når man sender sånt sm meldinger, mail og skriver på fb er det viktig å huske at på epledingser kommer sånt opp i summarisk form på låst skjerm.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Elise, her.

Hva, svarer ikke engang på telefonen hans?
.

Nei det gidder jeg ikke. Han kan ringe de opp selv hvis han vil. Min hører han aldri, for jeg har nesten aldri på lyd.

[Katta]

Hos oss er det helt vanlig å ringe den andre hvis man ikke får svar hos en av oss. Vi tar hverandres mobiler ja.

[venla]

Vi betaler inn til regningskonto for alle faste utgifter, og til et felles kort som brukes til mat, gaver og ting til barna. Så egne konti til eget forbruk, sparing og utgifter.

Har felles postkasse, men det stopper der.

[Anne C]

Men det er ikke noen regel vi har altså. Og det er faktisk veldig sjeldent at folk ringer begge to for å få tak i oss. De eneste jeg kan komme på som gjør det er brødrene mine og moren til mannen. Kanskje gutta våre, men jeg ser jo ofte etter hvem som ringer. Er det broren min så tar jeg den kanskje, er det svigermor gidder jeg ikke. Bare hvis hun ringer meg.

[Myria]

Vi har felles økonomi, men separate kontoer. Vi har hver våre PCer og telefoner og sjekker ikke hverandres PC/telefon, jeg tror ikke vi kjenner passordene til hverandre engang. Jeg har ingenting å skjule, men synes man kan ha et privatliv selv om man er gift. Og jeg synes det er greit at venner og kjente kan sende ting og vite at det er bare den det er ment for som får se det.

[Magica]

Jeg deler ikke passordet mitt med noen altså, og vil ikke vite andres heller. Min epost, facebook etc er mitt.

Vi har dog en felles pc, og da vet vi selvsagt passordet begge to.

Og så er jeg (og han) pålogget ymse greier på nettbrett etc, og det hender jo at vi byttelåner og jeg har overhode ikke noia for at han skal se noe som er "mitt" - da jeg ikke har noe å skjule.

[Linella]

Vi har felles økonomi. Hver sine kontoer, men full disposisjonsrett over hverandres kontoer. Kan ellers signerer hovedinlegget.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Hos oss er det helt vanlig å ringe den andre hvis man ikke får svar hos en av oss. Vi tar hverandres mobiler ja.

Det kan vi gjøre, kommer helt an på hvem som ringer, men som regel roper en av oss (fra do eller dusj ) "ta den!" hvis vi vil det, eller "jeg ringer opp igjen" hvis det er mest praktisk. Den store forskjellen på å besvare en annens telefon og å (ha tilgang til) lese en annens SMS/mail, er jo at den som ringer er klar over fra første stund at han ikke snakker med riktig person.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Nextlife, her.

Jeg blir virkelig litt sånn når jeg hører om folk som har en symbiosetilværelse der man teoretisk sett kan gå inn å lese mail, chat, bruke kort o.l til ektefellen.
Er dette vanlig, altså?

Ja, jeg tror ikke det er uvanlig, i alle fall ikke i det kretser (både jobb og privat) der jeg ferdes. Å kalle det en symbiosetilværelse er forøvrig usaklig og barnslig, synes jeg.

Vi tar ikke hverandres mobiler uten å bli bedt om det.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Teoretisk sett mulig å gå inn på den andres ulike kontoer: veldig vanlig. At man faktisk gjør det: ikke vanlig. Mannen kan de fleste av mine passord tror jeg. Jeg kan hans. Hadde vi ikke hatt respekt nok for hverandre og stolt nok på hverandre til å være sikker på at dette ikke ble brukt feil hadde vi jo ikke kunnet ha det. Det er en selvfølge at han ikke leser mine meldinger og min mail med mindre han blir bedt om det.

Men når man sender sånt sm meldinger, mail og skriver på fb er det viktig å huske at på epledingser kommer sånt opp i summarisk form på låst skjerm.

Nettopp. Jeg blir litt sånn over at folk IKKE kan ha det på samme måte som oss, men det er vel hva man er vant til.

[Nextlife]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Ja, jeg tror ikke det er uvanlig, i alle fall ikke i det kretser (både jobb og privat) der jeg ferdes. Å kalle det en symbiosetilværelse er forøvrig usaklig og barnslig, synes jeg.

Vi tar ikke hverandres mobiler uten å bli bedt om det.

Det var ikke ment som kjipt når jeg kalte det for symbiosetilværelse, altså, men for meg som er ekstrenmprivat og bor i lag med en som er lik så fremstår nok det å ha tilgang til hverandres liv så fullstendig som symbiotisk.

[Guava]

Vi har felles økonomi, hver våre kontoer, men disposisjonsrett på hverandres. Vi har i de femten årene vi har vært gift aldri hatt noen opphetede diskusjoner om økonomi tror jeg. Vi er temmelig samkjørte, ingen av oss har forbruk av en størrelse som gir utfordringer og vi er samkjørte med tanke på budsjett for familien. Vi hadde omtrent like lite med oss inn av økonomiske verdier i forholdet.

Dersom vi hadde vært annerledes konstruert eller jeg hadde vært etablert på nytt med mine-dine-våre barn og ulike verdier inn i forhold tror jeg at jeg hadde vurdert ting annerledes.
Slik vi har det nå hadde det bare vært bry og lite poeng i å skille økonomien,

Siden Mail, fb og sånt er nevnt så er det en ting som jeg ikke deler med mannen min. Jeg aner ikke hans passord og han kjenner ikke mine. Vi bruker heller ikke samme datadingser.

[Pelen]

Vi har felles regningskonto, men resten rimelig separert hvilket vi begge syns er veldig greit. Da kan vi bruke penger på hva vi vil uten å spørre/sjekke med den andre eller å ha dårlig samvittighet for at vi bruker mer penger enn den andre.

[IzziCreo]

Opprinnelig lagt inn av Dixie Diner, her.

Her har vi tilgang til hverandres "alt". Mine venner vet det, så fortrolige greier kommer uansett ikke frem til feil person. Vi har uansett ingen interesse av å lese hverandres mailer, smser eller lignende, men vi har hverandres passord (har til og med samme passord på mye) og jeg gidder feks. ikke å lukke ned alle nettsider hver gang jeg forlater pcen. Har ingenting å skjule, så da har jeg ikke tenkt over det heller.

Sånn har vi det også. Fullstendig uproblematisk. Men ingen av oss er inne og leser av den grunn. Det er jo ikke det det handler om for vår del ihvertfall.

[Susse]

Her er alt felles. Vi har hver vår lønnskonto,men jeg styrer alt av regninger og vi bruker hverandres kort/overfører ved behov etter som hvem som har mest penger. Slik har vi hatt det i 20 år og ser ingen grunn til å endre på det.

[Nextlife]

Et lite spørsmål inn fra sidelinjen her nå; Hva hvis det med et smell og et brak skulle bli slutt på samlivet? At man på noen timer/dagers varsel skulle gå fra å være i et parforhold der alt i teorien kan deles til å kanskje skal stå der som en sveket part med en gal eks (og tro meg, de snur fra normaltfungrende til klin gæærn på veldig kort tid).
Hvordan tenker man at man skal få beholde penger og privatliv da?

Og dere som deler digitale løsninger med partner, hvordan kommuniserer dere dette? forstår bestevenninnen, moren i klassen, eksen til mannens bestekompis osv at det de deler faktisk ikke er privat til den man adresserer det til?

[Katta]

Jeg velger jo å tro at jeg ikke blir sveket av en gal ex da selv om jeg vet det er eksempler på at det skjer. Jeg er imidlertid ikke så sikker på at det at vi har tilgang på hverandres nettbank utgjør den helt store forskjellen i den sammenhengen, man havner like mye i uføret hvis ektefelle tar opp så mye lån at man til sammen kommer ut med negativ saldo. Har man ikke særeie har man når man er gift felles økonomi uansett, det kommer mer an på hvordan man organiserer seg i hverdagen.

Nå deler ikke jeg digitale løsninger med mannen selv om han i teorien kan komme seg inn der. Og det de sender er da minst like privat som et brev man sender i posten. Man må faktisk fysisk inn og åpne andres post digitalt også. Som man kan gjøre med et brev i postkassa. Men nå tenkte du kanskje på de som har helt felles mail? For dem vil jeg tro at det går frem av mailadressen?

Jeg tror imidlertid det er lurt å ikke være naiv uansett hva slags informasjon man sender fra seg. Som sagt viser endel smarttelefoner ganske mye på låst skjerm, og da kan hvem som helst se.

[Elise]

Opprinnelig lagt inn av Nextlife, her.

Et lite spørsmål inn fra sidelinjen her nå; Hva hvis det med et smell og et brak skulle bli slutt på samlivet? At man på noen timer/dagers varsel skulle gå fra å være i et parforhold der alt i teorien kan deles til å kanskje skal stå der som en sveket part med en gal eks (og tro meg, de snur fra normaltfungrende til klin gæærn på veldig kort tid).
Hvordan tenker man at man skal få beholde penger og privatliv da?

Og dere som deler digitale løsninger med partner, hvordan kommuniserer dere dette? forstår bestevenninnen, moren i klassen, eksen til mannens bestekompis osv at det de deler faktisk ikke er privat til den man adresserer det til?

De 10-20-30 000 kr som står på konto da spiller liten rolle i det store og det hele, tenker jeg.