Bytter feminister etternavn?

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg var nesten 30 da jeg giftet meg, en temmelig reflektert og tidvis "sint" feminist og ikke voldsomt romantisk anlagt.

Og jeg både er og var bevisst på at jeg tok et veldig "betinget" valg, sterkt formet av normer.

For meg var argumentasjonsrekken omtrent som dette: Jeg ville veldig sterkt at vi skulle ha samme etternavn i familien. Andre kan føle annerledes, det legger jeg meg ikke opp i, men for meg er samme navn en betydningsfull markør på "en familie". Så det var utgangspunktet.

Steg 2, hvem som skulle bytte, se det var definitivt kjønnet. For meg var det til dels hipp som happ hvilket navn det skulle blitt. Det finnes noen "argumenter" for hans til fordel for mitt, men de er i bunn og grunn relativt like i karakter og utbredelse. Hans mer sjeldent enn mitt, så mine barn er Norges eneste barn med det etternavnet, i den grad det betyr noe. De hadde vært de eneste ungene i bydelen, minst, med mitt etternavn også. Men for HAM var det definitivt ikke hipp som happ. Og grunnen til at det ikke var det, handlet aller mest om kjønnsroller.

Hadde det vært livet om å gjøre, eller han het Prumpelort, så hadde jeg antagelig trumfet det gjennom, at skulle vi ha felles navn (noe han også var veldig oppsatt på, som meg), så måtte det blitt mitt. Nå var det "den som føler sterkest for det vinner". Og han følte så sterkt for det fordi det i hans hode var "veldig spesielt" at menn bytter etternavn.


Så hadde jeg litt til gode, som jeg cashet inn da vi kjøpte hytte nettopp (noe han var ganske i mot. )

Jeg tror veldig mange har den samme prosessen - og havner på samme resultat. Så jeg tenker at man kan både være bevisst, og samtidig være klar over at man har en bagasje som påvirker oss og alle rundt seg.

Jeg synes jo navn er utrolig lite viktig, og kunne faktisk skiftet navn til Candy Darling på ordentlig på sekundet hvis det ikke var så upraktisk. Men jeg trenger heller ikke å hete det samme som barna mine, jeg vet at vi er i familie (og ikke klarer jeg å juge meg unna dem, heller). I tillegg har jeg skiftet mening om det flere ganger før, og har skiftet navn 2 ganger. Det var egentlig aller mest praktiske grunner til at jeg nektet å bytte navn denne gangen, jeg er drittlei av stempel i passet og skjemaer hit og dit. Jeg skifter aldri navn igjen, ferdig med det.

Men det koster meg utrolig lite å "la barna få farens etternavn". For meg er det uviktig, så det ville vært en latterlig kamp å ta.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Poly:

Hun hevner seg når jeg ler, da, og insisterer på å kun kalle meg Fru Siviløkonom Polymannens fornavn Polymannens etternavn.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Hun hevner seg når jeg ler, da, og insisterer på å kun kalle meg Fru Siviløkonom Polymannens fornavn Polymannens etternavn.

Hjelp! Kan man egentlig fornærme en sivilingeniør grundigere enn det?

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Hun hevner seg når jeg ler, da, og insisterer på å kun kalle meg Fru Siviløkonom Polymannens fornavn Polymannens etternavn.

Helt som fortjent, spør du meg.

[apan]

Vi kunne for øvrig godt tatt mitt etternavn alle sammen isteden, men mitt var ekstremt vanlig og mannens uvanlig, så da ble det slik.

[Matilda]

Jeg verken "tenker mitt" eller ser på noen som undertrykt om de har valgt mannens navn, det kunne jeg fint ha gjort sjøl, dersom mannens navn var finere enn mitt. Allikevel mener jeg at dette er et viktig tema å diskutere og at flere bør bli mer bevisste på valget de tar, slik at det ikke nødvendigvis er en selvfølge at kvinnen er den som bytter. Så lenge såpass mange menn er ukomfortable med å ta konas navn, så er det åpenbart gamle kjønnsrollemønstere som ligger til grunn, og sånne ønsker jeg meg bort fra.

Jeg kunne aldri bare ha trukket lodd om rekkefølgen på ungenes navn, da. Vi smakte oss litt fram til hvilken kombinasjon som fløyt best, det er derfor ungene har oldemoras pikenavn som mellomnavn, og ikke mitt etternavn i stedet. Det hadde vært alt for tungt å si. Jeg er jo enig med mannen min i at det er hyggelig, samlende og praktisk at alle i familien heter det samme, men det er viktigere for meg å ha et navn som jeg identifiserer meg med. Og at ungene har navn de klarer å si.

Andre må for all del velge seg det navnet de trives best med, men det er jo greit å være klar over at jo flere kvinner som beholder eget navn og jo flere menn som velger konas, jo lettere blir det for andre å gjøre reelle valg og ikke bare følge forventningene. Endringer i normer og samfunnsstrukturer krever bevissthet rundt egne valg - det betyr ikke at det på noen måte er galt å velge tradisjonelt når det faktisk er det man ønsker.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Hjelp! Kan man egentlig fornærme en sivilingeniør grundigere enn det?

Hun er sosiolog, hun vet hva hun gjør når hun skal finne en fornærmelse.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Hun er sosiolog, hun vet hva hun gjør når hun skal finne en fornærmelse.

Forskningsbasert praksis er alltid best.

[Nenne]

Ekspert altså.

[Myria]

Opprinnelig lagt inn av Matilda, her.

Jeg verken "tenker mitt" eller ser på noen som undertrykt om de har valgt mannens navn, .

Enig, men jeg må innrømme at jeg stusser litt hvis man lar argumenter basert på kjønn være avgjørende. Jeg hadde blitt ganske trassig om mannen mente at det var viktig at barna/familien hadde hans navn kun fordi han var mann og det dermed var forventet/tradisjon.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Enig, men jeg må innrømme at jeg stusser litt hvis man lar argumenter basert på kjønn være avgjørende. Jeg hadde blitt ganske trassig om mannen mente at det var viktig at barna/familien hadde hans navn kun fordi han var mann og det dermed var forventet/tradisjon.

Jepp. Dette.

Jeg valgte å skifte navn da jeg giftet meg som veldig ung. Da vi ble skilt, tok jeg navnet mitt tilbake, og det har jeg beholdt gjennom de påfølgende ekteskapene.

[Matilda]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Enig, men jeg må innrømme at jeg stusser litt hvis man lar argumenter basert på kjønn være avgjørende. Jeg hadde blitt ganske trassig om mannen mente at det var viktig at barna/familien hadde hans navn kun fordi han var mann og det dermed var forventet/tradisjon.

Ja, det er jo sånne holdninger jeg også gjerne vil til livs.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Det er der det stokker seg litt for meg.

Min mann tok mitt etternavn fordi vi ønsket at alle i kjernefamilien skulle hete det samme. Det er greit. Hvis vi hadde tatt hans etternavn med samme argumentasjon, så hadde det blitt feil?

Begge deler er jo greit? Jeg stiller bare spørsmålstegn ved at det, hvis det bare er det praktiske aspektet som gjelder, nesten alltid er mannens navn som blir valgt til etternavn for hele familien.

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Men jeg er i allefall klar over at det er samfunnsnormer og det "praktiske" i det som er grunnen. Og litt romantikk. Men aller mest fordi det er praktisk.
Rent praktisk mener jeg at folk som hører sammen bør hete det samme

Det er praktisk, ja, men igjen: Hvorfor aldri kvinnens etternavn?

Vi diskuterte kort navneproblematikken da vi giftet oss (på bakgrunn av det udiskuterbart praktiske med felles navn) og mannen mente at det ikke var aktuelt for han å skifte til mitt navn. Da var det i grunn ganske innlysende for meg at jeg heller ikke skulle "gi meg" og skifte til hans. Jeg mener at damer som lar mannen slippe unna med at "det er uaktuelt å bytte navn" indirekte har latt han bestemme.

[Polyanna]

Jepp, jeg lot mannen bestemme det med navn for oss. Helt sant.

Noen ganger lar jeg ham bestemme.

[Dronningen]

Burde jeg spurt mannen?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Noen ganger lar jeg ham bestemme.

Jeg også. Men da handler det gjerne om kjøttkaker til middag eller hvilken bil vi skal ha neste gang.

Men takk for at du gir meg poenget (mitt poeng, iallfall) servert på et sølvfat.
Jeg tror både du og jeg vet at det med navnebytte handler om langt mer enn om at "av og til lar man den andre parten bestemme, altså ." Når damer som bruker ukesvis på bestemme seg for farge på soveromsgardinene og på å avgjøre hvor sofaen bør stå, lett som en plett lar mannen bestemme at de skal gi opp navnet som de har levd med i 30 år og ta hans, så sier vel det alt, i grunn.
Min mann ville ikke ta mitt navn fordi han syntes det var "unaturlig" å gjøre det og det lå vel også mellom linjene at det å ta kona sitt navn ville fungert som en penisforkorter på et eller annet vis. Vel, jeg gadd ikke å krangle om det, så viktig er tross alt ikke det med felles navn på familien, men kunne ikke se en eneste grunn for at det skulle være mer naturlig for meg å gi opp mitt etternavn enn for han.

[Polyanna]

Tja, jeg har bestemt hvilken landsdel vi bor i, så jeg syns jeg har kommet ganske bra fra det, totalt sett.

[celebelen]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Hun hevner seg når jeg ler, da, og insisterer på å kun kalle meg Fru Siviløkonom Polymannens fornavn Polymannens etternavn.

Jeg husker jeg som barn tok inn posten til besteforeldrene mine, og fant et brev fra slottet adressert til herr og fru direktør *morfars navn*. Jeg syntes det var skikkelig teit og gammeldags, særlig fordi de ble invitert på grunn av mormor og ikke morfar. Slottet er vel ikke akkurat fremskrittets spydspiss, men jeg lurer på om de fortsatt adresserer brev på samme måte? *sporer av*

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Begge deler er jo greit? Jeg stiller bare spørsmålstegn ved at det, hvis det bare er det praktiske aspektet som gjelder, nesten alltid er mannens navn som blir valgt til etternavn for hele familien.



Det er praktisk, ja, men igjen: Hvorfor aldri kvinnens etternavn?

Vi diskuterte kort navneproblematikken da vi giftet oss (på bakgrunn av det udiskuterbart praktiske med felles navn) og mannen mente at det ikke var aktuelt for han å skifte til mitt navn. Da var det i grunn ganske innlysende for meg at jeg heller ikke skulle "gi meg" og skifte til hans. Jeg mener at damer som lar mannen slippe unna med at "det er uaktuelt å bytte navn" indirekte har latt han bestemme.

I vårt tilfelle handler det om hvor vi bor. Hadde vi bodd et nøytralt sted ville nok temaet vakt mer debatt. Da hadde jeg muligens byttet rekkefølge og tatt hans navn som mellomnavn. Evt at begge gjorde det slik. Barna har begge navnene slik jeg har.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Begge deler er jo greit? Jeg stiller bare spørsmålstegn ved at det, hvis det bare er det praktiske aspektet som gjelder, nesten alltid er mannens navn som blir valgt til etternavn for hele familien.

Eller at det tydeligvis er en enorm skjevfordeling av fine etternavn på menn og kjedelige etternavn på damer.